Norge er i krise, Sykehuset er i beredskap. Nyhetene blir dominert av korona-krisen. Vi som står i fronten, er stolte av jobben vår. Vi skal klare dette, med hjelp av andre ansatte på sykehuset som ikke er sykepleiere, hjelp av pensjonister og medisinstudenter. Mer enn noen gang viser det at vi er en bra sammensveiset gjeng. Vi står skulder mot skulder. Hele sykehuset.

Fint med støtte

Folk klapper for oss som står i fronten. Det er kjempesnilt, og hyggelig. Det er fint med støtte fra alle i samfunnet. For å vise alvor står jeg frem på Instagram. I gul drakt, min nye uniform, som er ubehagelig varm. Svetten renner ned armene og ryggen. Munnbind er så tett på at jeg selv har vanskeligheter med å puste. Hatt, vernebriller og hansker, alt dette til beskytte meg mot Covid-19. Jeg kan stå i flere timer inne på et smitterom, uten å kunne gå på do, drikke vann eller spise litt. Det er viktig at vi ikke går mer enn nødvendig ut av rommet på grunn av smittefare. Det sparer også smittefrakk og munnbind.

Krisepakker

Er vi blitt vant til dette? Ja det er vi. Liker vi det? Nei. Det blir bare mer og mer. Derfor er det vfint at alle rundt oss skjønner at vi har det vanskelig på sykehuset. Regjeringen har kommet med en krisepakke til det næringslivet. Det er viktig at vi passer på økonomien. Viktig at regjeringen sikrer Norge sin fremtid.

Men, det er også viktig at regjeringen tar stiling til helsevesenet og risikoen vi står for. Det er ikke bare nå at vi står i faren, og tar risiko. Vi har økt risiko for å bli smittet. Ofte vet vi ikke hvem som har Covid-19 når pasienter kommer inn på sykehuset. Belastningen har blitt dobbelt så mye. Det blir tatt for gitt, at vi gjør jobben vår. Vi får ikke lov til å forlate landet, ferie er sannsynligvis bare en drøm. Overtidsbestemmelser er utvidet, 16 timersdager og langvakter kan bli nødvendige. Bytte vakt eller avspasering er uaktuelt.

Risikotillegg

Det er på tide å tenke nytt om risikotillegg. Jeg er klar over at det er fy fy å skrive om dette akkurat nå. Norge og resten av verden står i brann. Men dette er bra anledning til å endre fokus og tankemåte. Og at vi snakker om det akkurat nå. Gudskjelov er det ikke bare meg som tenker sånn. Elise Fiske som ble intervjuet av NRK, var veldig klar i sin mening: Ting må endres.

Risikotillegg har vi ikke ennå, smusstillegg kan vi fortsatt bare drømme om. Lønnsforhandlingene til sykepleiere er lagt på is. Samtidig jobber mange sykepleiere ufrivillig deltid, og har en stilling på kanskje 50% til tross for ekstravakter som tilsvarer 100% og vel så det.

Rettigheter

Hva om vi får korona og et komplisert forløp? Er det riktig at det forventes at vi skal gå situasjonen imøte uten å få kompensert for det? Når innbyggerne klapper for helsepersonell, hva gjør myndighetene, helseforetakene, kommunene og hva gjør NSF? Vi trenger mer enn et «takk» fra talerstolen. Vi trenger lønn som står i samsvar med jobben vi gjør, og den risikoen vi tar.

Smitte

Vi står på. Klapping fra publikum og en takk fra sykehusdirektøren er fint.
Men det er bare et tidsspørsmål om når vi blir smittet på jobb.

I hele desember var jeg i Samoa og jobbet med et norsk medisinsk team for å bidra under en mesling epidemi som rammet det lille landet hardt. Da jeg satt på flyet hjem igjen, tenkte jeg at jeg er jammen heldig som bor i et trygt og forutsigbart land som Norge… 

Oppriktig takknemlig

Et land hvor folk stort sett tar vaksinene sine, som en kollektiv forsikring for hele befolkningen. Hvor vi har et helsevesen som riktignok er presset for tiden, men som har utstyr nok til at vi kan gjøre utrolig mye for pasientene våre, vi kan strekke oss langt for å redde liv og hjelpe folk til å leve bedre og lenger. Hvor staten stort sett sørger for at vi har det aller nødvendigste. Jeg var så oppriktig takknemlig for å kunne reise hjem til familien min og vennene mine som jeg ikke hadde fått sett eller klemt på lenge, og for å kunne spise fritt og drikke fra springen uten å være bekymret for hva jeg fikk i meg av bakterier. Trygge og forutsigbare Norge!

Uvirkelig

Plutselig befinner vi oss i en helt uvirkelig situasjon som minner mye om de første dagene på Samoa. De folketomme gatene, de nyopprettede avdelingene for smittepasienter, smittefrakker, doble hansker, følelsen av være på jobb eller klar for jobb hele tiden. Frivillige og restauranter som kommer til sykehuset med mat til sultne arbeidere, takknemligheten til helsepersonell, akkurat som på Samoa!

Jeg satt og reflekterte over hvor neste oppdrag kunne bli da vi var på vei hjem...men aldri hadde jeg vel trodd at det kom til å bli her hjemme, i et trygt og forutsigbart land som Norge.

Vi gjør alle så godt vi kan, eller?

Likevel må jeg si at vi igjen har trukket vinnerloddet. Vi har ressurser til å håndtere denne pandemien bedre enn de fleste andre land i verden. Vi har myndigheter som tar nødvendige grep og maner befolkningen til å gjøre sitt for å minimere smittespredningen. Vi har et velfungerende helsevesen. Vi har helsepersonell som ikke stiller krav eller spørsmål, men som står klar til å løse oppgaven og jobber sammen om å finne de beste løsningene, selv om dette er så nytt for oss alle at ingen av oss har fasiten enda. 

Akkurat nå

Vi gjør så godt vi kan. Alle gjør vi så godt vi kan akkurat nå. Noen klarer ikke tenke på noe annet enn å komme seg på hytta i påsken - la oss håpe at de etter hvert kan gjøre bedre enn det... 

La oss håpe at alle etter hvert tar gode valg, hver dag, for å bidra til at denne krisen blir så kort som mulig, og så lite omfattende som mulig. Om vi tar de rette valgene, kan "Alt bli bra" igjen.

Jeg skal gå på jobb på sykehuset så ofte og så lenge som det kreves, og jeg skal ta så gode valg som jeg kan, hver dag, inntil dette er over. 

Gode valg

Jeg ønsker meg fra alle andre at dere også tar gode valg, hver dag, inntil dette er over. Hjelp en venn, en nabo, en ukjent. Hold fysisk avstand, men vis nærhet på alle andre måter. Ta vare på hverandre og ta vare på landet vårt - sånn at vi igjen kan oppleve det som trygt og forutsigbart - når alt dette er over!

Jeg ser tegninger fra barn overalt i sosiale medier for tiden hvor det står “Alt blir bra”. Det ga plutselig veldig mening å kalle barna for “de håpefulle”.

Hvis alle vi som har et valg, tar det rette valget hver gang vi har muligheten, følger de råd myndighetene gir, og tar vare på hverandre i stedet for å angripe hverandre, ja da blir alt bra igjen!