Nå er det en nyhet at gamle folk dør. Pengene sitter løst
Gamle folk dør selv om samfunnet stenges og økonomien kollapser.
Gamle folk dør selv om samfunnet stenges og økonomien kollapser.
I disse dager er det blitt stille på landets sykehjem. Det er en utfordring for sykepleiere som må balansere nødvendig smittevern med behovet for omsorg for mennesker i livets sluttfase.
Vi skal ikke la noen glemme den viktige innsatsen sykepleieren har bidratt med under pandemien. Samtidig må vi ligge på plussiden i møte med en usikker fremtid der vi vet at behovet for sykepleiere er større enn tilbudet.
Det er på tide å tenke nytt om risikotillegg.
Norge er i krise, Sykehuset er i beredskap. Nyhetene blir dominert av korona-krisen. Vi som står i fronten, er stolte av jobben vår. Vi skal klare dette, med hjelp av andre ansatte på sykehuset som ikke er sykepleiere, hjelp av pensjonister og medisinstudenter. Mer enn noen gang viser det at vi er en bra sammensveiset gjeng. Vi står skulder mot skulder. Hele sykehuset.
Folk klapper for oss som står i fronten. Det er kjempesnilt, og hyggelig. Det er fint med støtte fra alle i samfunnet. For å vise alvor står jeg frem på Instagram. I gul drakt, min nye uniform, som er ubehagelig varm. Svetten renner ned armene og ryggen. Munnbind er så tett på at jeg selv har vanskeligheter med å puste. Hatt, vernebriller og hansker, alt dette til beskytte meg mot Covid-19. Jeg kan stå i flere timer inne på et smitterom, uten å kunne gå på do, drikke vann eller spise litt. Det er viktig at vi ikke går mer enn nødvendig ut av rommet på grunn av smittefare. Det sparer også smittefrakk og munnbind.
Er vi blitt vant til dette? Ja det er vi. Liker vi det? Nei. Det blir bare mer og mer. Derfor er det vfint at alle rundt oss skjønner at vi har det vanskelig på sykehuset. Regjeringen har kommet med en krisepakke til det næringslivet. Det er viktig at vi passer på økonomien. Viktig at regjeringen sikrer Norge sin fremtid.
Men, det er også viktig at regjeringen tar stiling til helsevesenet og risikoen vi står for. Det er ikke bare nå at vi står i faren, og tar risiko. Vi har økt risiko for å bli smittet. Ofte vet vi ikke hvem som har Covid-19 når pasienter kommer inn på sykehuset. Belastningen har blitt dobbelt så mye. Det blir tatt for gitt, at vi gjør jobben vår. Vi får ikke lov til å forlate landet, ferie er sannsynligvis bare en drøm. Overtidsbestemmelser er utvidet, 16 timersdager og langvakter kan bli nødvendige. Bytte vakt eller avspasering er uaktuelt.
Det er på tide å tenke nytt om risikotillegg. Jeg er klar over at det er fy fy å skrive om dette akkurat nå. Norge og resten av verden står i brann. Men dette er bra anledning til å endre fokus og tankemåte. Og at vi snakker om det akkurat nå. Gudskjelov er det ikke bare meg som tenker sånn. Elise Fiske som ble intervjuet av NRK, var veldig klar i sin mening: Ting må endres.
Risikotillegg har vi ikke ennå, smusstillegg kan vi fortsatt bare drømme om. Lønnsforhandlingene til sykepleiere er lagt på is. Samtidig jobber mange sykepleiere ufrivillig deltid, og har en stilling på kanskje 50% til tross for ekstravakter som tilsvarer 100% og vel så det.
Hva om vi får korona og et komplisert forløp? Er det riktig at det forventes at vi skal gå situasjonen imøte uten å få kompensert for det? Når innbyggerne klapper for helsepersonell, hva gjør myndighetene, helseforetakene, kommunene og hva gjør NSF? Vi trenger mer enn et «takk» fra talerstolen. Vi trenger lønn som står i samsvar med jobben vi gjør, og den risikoen vi tar.
Vi står på. Klapping fra publikum og en takk fra sykehusdirektøren er fint.
Men det er bare et tidsspørsmål om når vi blir smittet på jobb.
Mellom pasienten og tilfredsstillende smertelindring står en sykepleiers vurdering.
Når en epidemi rammer store deler av verden, heter det pandemi. Epidemier og pandemier kan forebygges ved å iverksette forebyggende tiltak som bygger på kunnskap om hvordan smitte skjer for de ulike virus og bakterier.
Som smertepasient er du prisgitt profesjonaliteten og det gode hjertet til den personen som får betalt for å håndtere deg.
Helsepersonell deltar ikke i en dugnad. De gjør jobben sin. Og de bør verdsettes i form av hard valuta. Betaling kan ikke veksles inn i applaus, ikke engang om den kommer fra statsministeren.
Mens legene, historisk sett, har interessert seg lite for pasientens smerte, har sykepleierne nå en enestående mulighet til å utgjøre en forskjell.
Når krisen er slått inn over oss, er vi villige til å legge vekk grunnkravet om at praksis kun skal være «lære, ikke være i praksis», skriver innleggsforfatterne.
Korona-krisen viser at helsetjenesten er avhengig av gode sykepleierledere. De må sikre de nødvendige rammene for den jobben som nå skal gjøres.
Myndighetene prioriterer å bruke penger på nødrespiratorer som det ikke er bemanning til, istedenfor på mer generell kapasitet på sykehusene og essensielt smittevernutstyr.
Det er ikke vi, men arbeidsgiverne som nå må fortelle sykepleierne hva de skal gjøre, skriver Mildrid Haugrønning Søndbø, leder i Rådet for sykepleieetikk, i et tilsvar.
Et lite hjertesukk, en tanke og en bønn fra en sykepleier som jobber i førstelinjen i Norges største akuttmottak: Alle må gjøre det de kan for å hindre spredning av koronaviruset.
Kjære universiteter og høyskoler rundt om i landet. Det er på tide at vi som er sykepleierstudenter får sagt hva vi mener om å bli sendt ut i praksis i disse koronatider.
Dersom du er student i spesialisthelsetjenesten, kan du under koronakrisen ikke ta ekstravakter i kommunehelsetjenesten. Velger du å ta ekstravakter i kommunehelsetjenesten, vil ikke spesialisthelsetjenesten tillate at du deretter fortsetter praksisperioden, skriver UiT i et tilsvar til Oscar Halvorsen Fehn.
Sykepleiere stiller opp og viser fleksibilitet i krisetider. Vi har ikke bedt om mer lønn for det, men vi skal beholde det vi har krav på. Nå snur arbeidsgiver på flisa og forsøker å sno seg unna økonomisk. Det ser ikke pent ut.
Universitetet i Oslo vurderer å legge ned det sykepleievitenskapelige miljøet. En svekket sykepleieforskning vil koste betydelig mer på lengre sikt enn besparelsene på kort sikt.
I krisetider er det lett å miste hodet. Norge er plutselig helt avhengig av leger og sykepleiere som trosser risiko og trår til der det trenges mest. Deres innsats vil redde mange, men betyr det at også alle prinsippene nå skal kastes over bord?
Deltidsstudenter ved sykepleierutdanningen på UIT avdeling Hammerfest får ikke besøke familie, fratas muligheten til å jobbe og nektes å bidra i den kommunale helsetjenesten.
Kjellaug Lerheim er død, 93 år gammel. Hun viet hele sitt profesjonelle liv til utviklingen av faget og etableringen av sykepleie som akademisk profesjon.
Jeg skal gå på jobb på sykehuset så ofte og så lenge som det kreves, og jeg skal ta så gode valg som jeg kan, hver dag, inntil dette er over.
I hele desember var jeg i Samoa og jobbet med et norsk medisinsk team for å bidra under en mesling epidemi som rammet det lille landet hardt. Da jeg satt på flyet hjem igjen, tenkte jeg at jeg er jammen heldig som bor i et trygt og forutsigbart land som Norge…
Et land hvor folk stort sett tar vaksinene sine, som en kollektiv forsikring for hele befolkningen. Hvor vi har et helsevesen som riktignok er presset for tiden, men som har utstyr nok til at vi kan gjøre utrolig mye for pasientene våre, vi kan strekke oss langt for å redde liv og hjelpe folk til å leve bedre og lenger. Hvor staten stort sett sørger for at vi har det aller nødvendigste. Jeg var så oppriktig takknemlig for å kunne reise hjem til familien min og vennene mine som jeg ikke hadde fått sett eller klemt på lenge, og for å kunne spise fritt og drikke fra springen uten å være bekymret for hva jeg fikk i meg av bakterier. Trygge og forutsigbare Norge!
Plutselig befinner vi oss i en helt uvirkelig situasjon som minner mye om de første dagene på Samoa. De folketomme gatene, de nyopprettede avdelingene for smittepasienter, smittefrakker, doble hansker, følelsen av være på jobb eller klar for jobb hele tiden. Frivillige og restauranter som kommer til sykehuset med mat til sultne arbeidere, takknemligheten til helsepersonell, akkurat som på Samoa!
Jeg satt og reflekterte over hvor neste oppdrag kunne bli da vi var på vei hjem...men aldri hadde jeg vel trodd at det kom til å bli her hjemme, i et trygt og forutsigbart land som Norge.
Likevel må jeg si at vi igjen har trukket vinnerloddet. Vi har ressurser til å håndtere denne pandemien bedre enn de fleste andre land i verden. Vi har myndigheter som tar nødvendige grep og maner befolkningen til å gjøre sitt for å minimere smittespredningen. Vi har et velfungerende helsevesen. Vi har helsepersonell som ikke stiller krav eller spørsmål, men som står klar til å løse oppgaven og jobber sammen om å finne de beste løsningene, selv om dette er så nytt for oss alle at ingen av oss har fasiten enda.
Vi gjør så godt vi kan. Alle gjør vi så godt vi kan akkurat nå. Noen klarer ikke tenke på noe annet enn å komme seg på hytta i påsken - la oss håpe at de etter hvert kan gjøre bedre enn det...
La oss håpe at alle etter hvert tar gode valg, hver dag, for å bidra til at denne krisen blir så kort som mulig, og så lite omfattende som mulig. Om vi tar de rette valgene, kan "Alt bli bra" igjen.
Jeg skal gå på jobb på sykehuset så ofte og så lenge som det kreves, og jeg skal ta så gode valg som jeg kan, hver dag, inntil dette er over.
Jeg ønsker meg fra alle andre at dere også tar gode valg, hver dag, inntil dette er over. Hjelp en venn, en nabo, en ukjent. Hold fysisk avstand, men vis nærhet på alle andre måter. Ta vare på hverandre og ta vare på landet vårt - sånn at vi igjen kan oppleve det som trygt og forutsigbart - når alt dette er over!
Jeg ser tegninger fra barn overalt i sosiale medier for tiden hvor det står “Alt blir bra”. Det ga plutselig veldig mening å kalle barna for “de håpefulle”.
Hvis alle vi som har et valg, tar det rette valget hver gang vi har muligheten, følger de råd myndighetene gir, og tar vare på hverandre i stedet for å angripe hverandre, ja da blir alt bra igjen!
Gi sykepleierne helsefremmende arbeidsvilkår, turnus til å leve med og heltidsstilling. For sykepleiere har også krav på et privatliv.
Usikkerhet om konsekvensene av korona-epidemien forsterker behovet for å konkretisere minimumskrav til praksisstudier. Det skal ikke hefte stigma ved vitnemål utstedt i 2020.