I Aftenposten 22. juli var følgende å lese: – Legemiddellisten i PLL bestemmes av fastlegen eller av spesialist på sykehuset. PLL er en genial løsning som vil spare tusenvis av sykepleierårsverk i kommunene og på sykehusene (for abonnenter).

Jeg deler så et kort gjensvar i samme avis, og etterspør hvilket datagrunnlag beregningen er bygget på. Det er to forhold som ligger meg på hjertet. For det første må det ikke gis feilaktige opplysninger om innsparinger. For det andre må alle vi som er interessert i utviklingen av helsetjenestene, trygges på at valgene av IKT-prosjekter er så gode at ytterligere krasjlandinger som koster dyrt, kan stoppes.

Susanne Prøsch har god kompetanse på dette området, da hun er leder av faggruppen for elektronisk pasientjournal og elektronisk samhandling i Norsk forening for allmennmedisin, og hennes kronikk viser at hun har oversikt. Det blir derfor interessant å høre hvilket datagrunnlag som er utgangspunktet for hennes beregning.

Med en mangel på over 6000 sykepleiere er det av stor betydning at de som sitter på toppen mottar riktig informasjon. Legemiddellister er kun en av svært mange arbeidsoppgaver en sykepleier har ansvaret for gjennom arbeidsdagen. Jeg undrer: Er det sykepleiere med i faggruppen som Susanne Prøsch leder? Hver yrkesgruppe må selv definere sine behov, ellers treffer ikke løsningene. Ingen kan tillate seg bare å tenke på egen faggruppe.

Et etisk dilemma

Etisk refleksjon har som mål å bevisstgjøre hvilke verdier som utfordres, ved ulike avgjørelser. I dydsetikken spør vi etter hva den kloke ville ha gjort. Det er fint om vi evner å stoppe litt opp. Vi har ideelle verdier, altså det vi ønsker å få til, noe som i seg selv er prisverdig. Men det er også helt nødvendig å uttale det som ble de faktiske verdiene, altså det som ble resultatet.

Det er innlysende at vi behøver gode elektroniske systemer i helsetjenestene, men det er ikke lett å forstå at milliardene renner ut når resultatene uteblir. Mange av oss som har jobbet på travle sengeposter, i sykehjem eller i hjemmesykepleien, har erfart et helt uakseptabelt krav til effektivitet – en effektivitet som rammer brukere, pasienter og medarbeidere. Penger er i denne sammenhengen en viktig verdi.

Gigantsummer

Ifølge Dagens Medisin 15. mars 2019 signerte Helse Midt en kontrakt på 3,3 milliarder kroner. Systemet skal løse utfordringen både for kommunene og sykehusene i regionen. Samtidig har Direktoratet for e-helse sitt gigantprosjekt, hvor det er estimert å bruke mellom 20 og 30 milliarder i løpet av de neste ti årene for å utvikle et system for kommunene. (Bergens Tidende, for abonnenter.)

Riksrevisjonen slaktet i 2018 Helse Sør-Øst sitt IT-prestisjeprosjekt som har kostet 6,2 milliarder.(Aftenposten, for abonnenter.) De kom til den slutningen at det ikke hadde gitt noen effekt. Informasjonen her er nesten ikke til å forholde seg til. Vi er vel vant med at veiprosjekt og store monumentbygg overskrider sine budsjetter, men som trøst har vi iallfall et resultat: en vei eller et bygg. Feilslåtte IT-prosjekter levner kanskje ingen verdi tilbake, de blir bare borte, og nye konsulenter overtar stafettpinnen.

Magne Jørgensen ved Simula, Universitetet i Oslo, har forsket på IKT-løsninger i offentlig sektor, og fant allerede i 2015 at de store prosjektene var overrepresentert blant dem som ikke lyktes (regjeringen.no, 31. mai 2015). Om vi ikke har lyktes bedre de fem siste årene, er det på tide med en grundig evaluering.

Veien videre

Sykepleiere er lei av å logge inn og logge ut. Det er ulike passord for pasientdokumentasjon, for å registrere avvik, og om vi skal bestille ambulanse eller taxi, varer eller medisiner. Og i tillegg er det en rekke andre systemer. Vi logger inn og vi logger ut. Dette er tidstyver som må bort. Vi behøver sårt en endring.

Gode IKT-løsninger er helt avgjørende for sikker pasientbehandling fremover, og det er viktig å legge vekt på en bred involvering fra ulike yrkesgruppene. Hvordan er sammensetningen i styringsgruppen for e-helse og de andre prosjektene? Legene har som regel en plass, men hva med helsesekretærene, sykepleierne og psykologene? Involvering av dem som kjenner hverdagen, er en av suksesskriteriene.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) har jobbet for økt lønn for sykepleiere i tiår. Med Eli Gunhild By i spissen ble NSF i 2018 enige med Spekter om en minstelønn for sykepleiere på 500 000.

NSF forsøkte også å få gjennomslag for en egen kode og stige for sykepleiere med mastergrad. Det fikk de ikke. Ifølge NSF var det uaktuelt for Spekter å etterkomme et slikt krav i et mellomoppgjør.

I en sak på karrierestart.no om lønnsforhandlinger anbefaler forbrukerøkonom Elin Reitan i Nordea at «man legger lokk på følelsene sine og heller fokuserer på saken når man går inn i lønnsforhandlinger». Hun mener at dette sannsynligvis vil øke sjansene for at man får frem gode argumenter.

Reitan uttaler: «Flere kan med fordel bli bedre på å fremheve sine resultater og skryte mer av seg selv i lønnsforhandlinger. Dette kan for mange oppleves som ubehagelig. Det er imidlertid ikke gitt at lederen din er klar over alle oppgaver du utfører eller har fått med seg dine suksessmeritter. Du må derfor selv trekke disse frem i lyset.»

Reitan trekker frem flere argumenter for lønnsøkning, blant annet:

• Hard og ekstraordinær jobbing gir resultater.
• Høyere lønn kan igjen stimulere til økt innsats.
• Større ansvarsområder bør belønnes.

Mange har gjort en fantastisk innsats under pandemien. Sykepleiere og spesialsykepleiere har vært tydelige på egen innsats, på hvor hardt de har måttet jobbe, hva situasjonen har krevd, og hvilket ansvar som er pålagt dem.

Men: Dette er ikke en ny situasjon som kom med pandemien. Dette er en situasjon som har vært en realitet i årevis!

Sykepleiere og spesialsykepleiere får nye og utvidede ansvarsområder, det kuttes i bemanning, pasientene blir flere, pasienter i kommunehelsetjenesten blir sykere. Den samme innsatsen kan garantert tilskrives annet helsepersonell.

Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor i all verden det skal være feil å fremheve en så stor gruppe som sykepleierne? Pandemien har kun vært en katalysator for å kunne «bevise» for «mannen i gata» / uinnvidde i yrket hvilken rolle sykepleiere faktisk spiller. Og ikke minst hvilken (utvidet) rolle spesialsykepleiere spiller.

Annet helsepersonell (jeg vil ikke gå i samme fella som leder i Fagforbundet Mette Nord) har forhandlet seg frem til svært gode risikotillegg. Dette har så vidt meg bekjent ingen sykepleier gått ut i mediene med og hevdet at disse ikke fortjener …

Lønn virker rekrutterende. Vi trenger flere sykepleiere. NÅ!

Jeg ønsker meg en lønnsforhandlingssituasjon hvor grupper krever lønn for utdanning og rolle – uten å trekke frem at andre grupper IKKE skal få!!!

Dagens situasjon bringer tankene mine tilbake til novellen «The Tunnel Ahead» fra 1961 av Alice Glaser, som vi leste på ungdomsskolen. Novellen er et dystert framtidsscenario, der et ekstremt overbefolkningsproblem blir løst uten diskriminering, men også uten nåde:

En tunnel på veien inn til en storby stenges med ujevne mellomrom. Menneskene i bilene som blir sittende fast inne i tunnelen, blir gasset i hjel. Alle vet at det skjer. Likevel tar foreldrene barna ut av byen for å se hav og strand. Det er en sjanse en må ta …

Covid-19 er en pandemi. Vi har ikke kontroll på viruset. Ny informasjon tilkommer stadig, basert på forskning og erfaringer. Munnbind anbefales først ikke, så innføres påbud. Smitten skal først ikke forekomme via luft, unntatt ved «aerosoldannende prosedyrer» – deretter hevdes det at viruset kan eksistere i luft i timesvis/døgn.

Tilsynelatende skulle det være eldre og sårbare som har høyest risiko – likevel dør yngre og friske, og også helsepersonell. 

15. juli trådte regjeringens nye reiseråd i kraft – etter måneder med total nedstenging av grensene. Det ble da åpnet for feriereiser til flere europeiske land. Natt til 25. juli ble det i flere media presentert innreise fra Spania, og hvorvidt de reisende ville rekke tidsfristen kl. 24.00 for å unngå å måtte sitte i karantene.

Grensene til områder i Sverige er åpnet – og butikkene overstrømmes av kjøpeglade nordmenn. 

De som reiste til Østerrike i februar/mars, hadde nok ingen tanker om risiko for smitte og sykdom …

Flere land er nå på vei inn i en ny smittebølge, og stenges ned igjen etter først å ha blitt åpnet. 

Hvem er villig til å ta sjansen?