I kveld er det seks døgn siden jeg la meg i denne sengen for aller første gang. Da hadde jeg i løpet av tre dager fått beskjed om at jeg var kalt ut på oppdrag.

Jeg skled ned fra fjellet på ski, avklarte med alle som måtte avklares med, forberedt det som kunne forberedes på et par dager på Starum, pakket og reiste fra familien. Jeg reiste til Lombardia hvor vi ble fraktet til vårt nye jobbsted for de neste fire ukene; Ospedale Bolognini!

En krigssone

De siste ukene har vært som en krigssone. Koronaviruset har herjet fritt og slått til – hardt og brutalt – uten at noen fikk tid til å forberede seg. De har opplevd det vi hjemme har fryktet og satt i gang inngripende tiltak for å unngå. Jeg kjenner at jeg umiddelbart blir veldig glad for at Norge har valgt en sånn strategi.

Det italienske sykehuset minner mye om forholdene hjemme i Norge. Det gjør det ekstra skremmende – at dette også kunne ha skjedd hjemme i trygge, lille Norge.

Et helt område er hardt rammet

Vi er plassert på ulike avdelinger på sykehuset, selv om de aller fleste avdelingene nå behandler den samme pasientgruppen – covid-19-pasientene. Og dem er det mange av her! Dette grusomme og uforutsigbare viruset har herjet vilt her nede, og sykehuset har gjort en omorganisering intet mindre enn imponerende på kort tid.

Alle vi møter er rammet på en eller annen måte privat, men de har fortsatt å gå på jobb fordi det har vært behov for dem. Når vi spør om familien deres og om noen av deres egne har blitt syke, blir de alvorlige og tårene presser på. Så går de videre til neste oppgave. Til neste pasient.

Å møte døden alene

Å være syk med og dø av covid-19 er ekstra vanskelig fordi man ikke får ha sine nærmeste rundt seg. Både vi og de lokale sykepleierne steller godt med pasientene. De får god pleie, mat, oksygen i alle mulige former, medisiner og noen ganger bare lindring hvis den tid kommer. Men det er mange pasienter, og vi kan ikke være alle steder samtidig.

De små stundene hvor vi kan være litt ved sengen, formidle tilstedeværelse og omsorg så godt det lar seg gjøre med bare øynene bak brillene, fordi resten av oss er tildekket med smittevernutstyr, er gull verdt. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å telle respirasjonsfrekvensen i både to og tre minutter bare for å få litt ekstra tid med pasientene slik at de kan føle seg litt mindre alene og med en varm hånd på brystet.

Som den korte og rørende stunden da en av mine pasienter fikk vinke til, og se sine nærmeste, på en liten iPad-skjerm gjennom to lag plastfolie som var tullet rundt skjermen. Han fikk se sine nærmeste – kanskje – for siste gang. På veggen, rett foran sengen, hang det en tegning av en medalje, og under tegningen sto det skrevet «il miglior nonno del mondo»: Verdens beste bestefar!

Stolt sykepleier

Det er overveldende å være her og se krisen på nært hold. Heldigvis har vi et sterkt og stødig team med en varm og trygg ledelse og et støtteapparat som tar godt vare på oss slik at vi kan ta vare på dem vi møter på sykehuset – både pasienter og personalet. 

Jeg er så stolt over å være med i dette teamet som kan bidra i kriser som dette, og av å være fra Norge som bidrar når andre trenger hjelp mer enn oss – og ikke minst er jeg stolt av å være sykepleier. Jeg har verdens beste jobb!   

 

Norge er i krise, Sykehuset er i beredskap. Nyhetene blir dominert av korona-krisen. Vi som står i fronten, er stolte av jobben vår. Vi skal klare dette, med hjelp av andre ansatte på sykehuset som ikke er sykepleiere, hjelp av pensjonister og medisinstudenter. Mer enn noen gang viser det at vi er en bra sammensveiset gjeng. Vi står skulder mot skulder. Hele sykehuset.

Fint med støtte

Folk klapper for oss som står i fronten. Det er kjempesnilt, og hyggelig. Det er fint med støtte fra alle i samfunnet. For å vise alvor står jeg frem på Instagram. I gul drakt, min nye uniform, som er ubehagelig varm. Svetten renner ned armene og ryggen. Munnbind er så tett på at jeg selv har vanskeligheter med å puste. Hatt, vernebriller og hansker, alt dette til beskytte meg mot Covid-19. Jeg kan stå i flere timer inne på et smitterom, uten å kunne gå på do, drikke vann eller spise litt. Det er viktig at vi ikke går mer enn nødvendig ut av rommet på grunn av smittefare. Det sparer også smittefrakk og munnbind.

Krisepakker

Er vi blitt vant til dette? Ja det er vi. Liker vi det? Nei. Det blir bare mer og mer. Derfor er det vfint at alle rundt oss skjønner at vi har det vanskelig på sykehuset. Regjeringen har kommet med en krisepakke til det næringslivet. Det er viktig at vi passer på økonomien. Viktig at regjeringen sikrer Norge sin fremtid.

Men, det er også viktig at regjeringen tar stiling til helsevesenet og risikoen vi står for. Det er ikke bare nå at vi står i faren, og tar risiko. Vi har økt risiko for å bli smittet. Ofte vet vi ikke hvem som har Covid-19 når pasienter kommer inn på sykehuset. Belastningen har blitt dobbelt så mye. Det blir tatt for gitt, at vi gjør jobben vår. Vi får ikke lov til å forlate landet, ferie er sannsynligvis bare en drøm. Overtidsbestemmelser er utvidet, 16 timersdager og langvakter kan bli nødvendige. Bytte vakt eller avspasering er uaktuelt.

Risikotillegg

Det er på tide å tenke nytt om risikotillegg. Jeg er klar over at det er fy fy å skrive om dette akkurat nå. Norge og resten av verden står i brann. Men dette er bra anledning til å endre fokus og tankemåte. Og at vi snakker om det akkurat nå. Gudskjelov er det ikke bare meg som tenker sånn. Elise Fiske som ble intervjuet av NRK, var veldig klar i sin mening: Ting må endres.

Risikotillegg har vi ikke ennå, smusstillegg kan vi fortsatt bare drømme om. Lønnsforhandlingene til sykepleiere er lagt på is. Samtidig jobber mange sykepleiere ufrivillig deltid, og har en stilling på kanskje 50% til tross for ekstravakter som tilsvarer 100% og vel så det.

Rettigheter

Hva om vi får korona og et komplisert forløp? Er det riktig at det forventes at vi skal gå situasjonen imøte uten å få kompensert for det? Når innbyggerne klapper for helsepersonell, hva gjør myndighetene, helseforetakene, kommunene og hva gjør NSF? Vi trenger mer enn et «takk» fra talerstolen. Vi trenger lønn som står i samsvar med jobben vi gjør, og den risikoen vi tar.

Smitte

Vi står på. Klapping fra publikum og en takk fra sykehusdirektøren er fint.
Men det er bare et tidsspørsmål om når vi blir smittet på jobb.