Omtrent 80% av mitt liv opptas av helsetjenesterelatert ”arbeid”- enten direkte (undervisning, veiledning, forskning, møter, hospitering osv) eller indirekte (tankearbeid). Stakkars den arbeidsgiver som skulle betalt meg for all tid som rettes til helheten. Ofte går en prosess som ender i noe konkret (skriftlig) slik: jeg leser noe, tanken fester seg, jeg grubler videre på en joggetur, kommer hjem og gjør kanskje et litteratursøk for å underbygge, skriver og sender. Min motivasjon har aldri vært økonomisk!

Som invitert blogger kan jeg ifølge Sykepleien ”formidle personlige meninger og erfaringer” for å ”bidra til meningsbrytning om aktuelle og viktige spørsmål”. For en gavepakke for en som meg! Here goes- igjen:

I dag var tema på min joggetur helsetjenesteøkonomi. Ja, vi er et rikt land, og ja vi har oljepenger. Likevel har vi begrenset med ressurser i helsetjenesten. Slik status nå er, etterspørres økte ressurser på alle hold. Jeg er skikkelig dårlig på økonomi, og for meg går regnestykket ikke opp i det hele tatt! 

Vi må utdanne flere sykepleiere. Dette krever flere studieplasser, større lokaler, flere ansatte i undervisningsstillinger, flere med rett kompetanse for å innfri kravene til NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningene), det vil si ansatte med førstekompetanse/doktorgrad/professorat. Det krever flere praksisplasser og flere veiledere. De nye retningslinjene for helsefagutdanninger (RETHOS) anbefaler at alle veiledere har formell veilederutdanning. Men få har dette per i dag. Det fokuseres på å øke simulering som læringsmetode, det krever simuleringssentra, utstyr til simulering, kompetanse blant ansatte til å drive med simulering. NSF Student har fremmet et forslag om lønn til studentene i praksisperiodene.

Alle sykepleiere skal ha høyere lønn. Alle skal ha mer i tillegg for turnusarbeid og ubekvem arbeidstid. Lønnsforskjeller lokker sykepleiere til spesifikke tjenester. Nnoen steder har sykehuset høyere lønn, andre steder kommunehelsetjenesten.

Vi trenger flere spesialsykepleiere. Sykepleiere under utdanning skal ha utdanningsstillinger (lønn). Etter utdanning skal disse ha lønnsøkning.

Forskning viser en sammenheng mellom kompetanse og kvalitet/sikkerhet. Høy arbeidsbelastning øker sykefravær. Lav kompetanse og lav bemanning fører til pasientskader, uønskede hendelser og at sykepleiere slutter i yrket.

NSF synes å ha en slags strategi: Noen år kjempes det for økt lønn for sykepleiere- andre år for spesialsykepleiere. Det er jo etter min mening fornuftig, idet bildet er så komplekst at det ikke er mulig å vinne gjennom med alt. Sykepleiere har for øvrig også få pressmidler- streik endre ofte i tvungen lønnsnemd (Streik vil også i stor grad gå ut over pasienter eller studenter.

Digitalisering presenteres som løsningen på bemanningsutfordringene. Men teknologi koster, og helsepersonell som skal ta dette i bruk – eller undervise pasienter og pårørende i bruken- må ha kompetanse til å gjøre dette.

Forebygging kan forhindre at folk blir pasienter, og dermed trenger helsetjenester. Likevel kuttes det i forebyggende dagtilbud, helsesykepleiertjenester, psykisk helsearbeid og – ettervern, oppfølgingstjenester osv.

Ja, jeg vet selvsagt at sykepleiere ikke tjener det samme som andre med tilsvarende utdanning. Ja, det er et kvinnedominert yrke, og vi skal synliggjøre egen kompetanse og kreve lønn i henhold til denne. Det finnes ingen fasit. Men igjen ender jeg med å håpe at man politisk har en langsiktig strategisk tanke om dette. At man ser alle forhold opp mot hverandre. At man tenker langsiktig og ikke bare slukker den brannen med mest intens flamme i valgkampøyemed.

I min naive verden tror jeg at om man sikrer rett/tilstrekkelig bemanning, løses mye. Studenter får kvalitet i undervisning og veiledning (fordi en veileder med overskudd vil ha større motivasjon til jobben, en lærer vil kunne følge opp bedre, orke å være mer kreativ). Det blir rom for deltagelse på kurs/utdanning/oppdatering på nytt utstyr osv. Folk blir ikke utslitt og dermed sykmeldt. Sykepleiere vil oppleve å kunne gjøre jobben sin på en god måte- noe som vil øke motivasjonen og gi overskudd.

Sats på forebygging- både for sykepleiere og for pasienter!

Kjør meningsbrytning!

NSFs nestleder Silje Naustvik påpeker helt korrekt at helsetjenestene ikke er så sømløse som samhandlingsreformen la opp til, og at reformen ikke har oppnådd intensjonen. Samhandlingsreformen har vært sentral i min forskning siden 2014. Hvorfor skal vi drive med forskning dersom det ikke fører til kvalitetsforbedring?

Hovedformålet med reformen, som ble implementert i 2012, var å sikre pasientene rett behandling til rett tid på rett sted. I tråd med dette var søkelyset på bedre samhandling mellom tjenestenivåer og desentralisering av tjenestetilbud.

Ett av virkemidlene var å opprette kommunale akuttavdelinger (KAD) eller helsehus som et tilbud for pasienter som trenger akuttbehandling, men som ikke har behov for spesialisthelsetjenester i sykehus.

Pasienter føler seg ivaretatt i en KAD

I mitt doktorgradsarbeid fant jeg og mine medforskere at pasienter erfarer KAD som et sykehus, at de føler seg ivaretatt, og at de mottar tjenester av høy kvalitet. Videre fant vi at det rapporteres om en høyere andel negative erfaringer etter behandling på sykehus enn i en KAD. Hovedutfordringen var relatert til informasjonsoverføring og utskrivelse mellom sykehus og kommune.

Fastleger, derimot, var skeptiske til tilbudet både relatert til kvalitet, ansvarsforhold, egen sikkerhet på diagnose og kriterier for innleggelse i kommunen. Funnene i doktorgradsprosjektet ble selvsagt tilbakeført til de deltakende avdelingene, men ble også formidlet til helseministeren og publisert i kronikker både i lokalavisen og i nasjonale medier. 

Med utgangspunkt i dette planla jeg og mine medforskere en studie for å møte fastlegenes usikkerhet om KAD-tilbudet. Søknadsprosessen for å igangsette en ny studie som skal sammenlikne kvalitet og effektivitet i KAD versus på sykehuset, startet i 2015. I 2018 fikk vi tildelt midler fra Extrastiftelsen (nå Stiftelsen Dam) sammen med Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.

I prosessen påpekte flere utlysere av midler at dette var et godt og viktig prosjekt som burde motta midler fra et departement eller direktorat. Henvendelser dit medførte derimot at «ballen» ble sendt tilbake: «Søk midler på aktuelle utlysninger». Nå er studien i gang, og resultatene er etterspurt nasjonalt.

Forskningsfunn må publiseres både internasjonalt og nasjonalt

Men fra sentralt hold er man i gang med nye reformer til tross for at mange påpeker utfordringer med samhandling, kapasitet, kvalitet og effektivitet. Det ble bestilt følgeforskning av samhandlingsreformen, EVASAM (evaluering av samhandlingsreformen), men hvor er midlene til å iverksette tiltak for forbedring og implementering?

Hvorfor avdekkes utfordringer dersom ingenting blir gjort for å løse dem? Hvorfor skal vi forske dersom det ikke skal føre til bedre praksis og bedre tjenester? 

Forskning iverksettes ofte for kartlegging, evaluering og for å avdekke områder som trenger kvalitetsforbedring. Funn publiseres i internasjonale tidsskrifter – i tråd med kravene som stilles til forskere. Men det er også et poeng å bruke funnene nasjonalt, fokusere på forholdene og øke bevisstheten for å fremme endringer.

Jeg har derfor alltid en tanke med min forskning om å publisere funn både internasjonalt og nasjonalt, presentere funnene så ofte det er hensiktsmessig og bruke funnene til å påpeke forbedringsmuligheter. (Blant annet var jeg på lokal-TV da det var snakk om å nedbemanne Sykehuset Østfold fordi jeg i en kronikk i avisen henviste til mine funn og hvor katastrofal effekt en nedbemanning vil kunne ha på vårt sykehus.)

Hvis vi skal få et lykkelig giftermål mellom sykehuset og kommunen (jf. Naustviks ønskedrøm), er implementering og planlegging av forskningsfunn nødvendig for å forbedre kvaliteten. Vi vet mye om utfordringene. Nå er det på tide å gjøre noe med det!