– Å akseptere sosial ulikhet i helse er å glemme grunnlaget for sykepleien

Tore var en av mine aller første pasienter som ferdigutdannet sykepleier. Han hadde jobbet i et fysisk yrke hele livet, vært utsatt for støv og asbest. Han røyka rullings, hadde litt gule fingre etter mange år med røyken mellom langfinger og pekefinger. Han var rolig, lun og varm.

Tore elsket havet, og gledet seg til pensjonisttilværelsen med båten og familien.

Jeg var der da han fikk beskjed om at han skulle dø.

Som sykepleiere kan vi dele sorgen og håpet, vi kan veilede, være medmennesker og lytte. Vi er der i møte med alle mennesker – øverst eller nederst på stigen er uten betydning. Vårt yrke bygger på det enkelte menneskets liv og iboende verdighet.

Håpet om å kunne pusse litt på båten den sommeren, kanskje få ta en siste tur, få med seg barnebarnet sin bursdag neste uke – det var det han levde for.

Han har fått en plass i hjertet mitt.

Kanskje mest fordi han skammet seg over sykdommen sin. Han bar hele ansvaret for sykdommen på sine egne skuldre. Tore krevde ingenting, han ropte ikke opp – han bare aksepterte.

Og det er så urettferdig. For det er ikke enkeltmenneskene sitt ansvar, det er ikke slik det skal være. Vi som samfunn må skape gode liv for alle. Vi må utjevne forskjellene gjennom utdanning, gjennom tilgjengelige helsetjenester for alle og gjennom forebyggende helsearbeid tidlig i livet.

En gang sa noen til meg at sykdom rammer alle likt. Sykdommen skiller ikke mellom Jørgen hattemaker og kong Salomo.

Ingenting kunne vært mer feil.

Fortvilelsen over sykdom og død er for alle mennesker den samme, men hvem som rammes, er absolutt ikke det.

For meg ble Tore selve personifiseringen av det urettferdige ved de store ulikhetene i helse og ved klassesamfunnet. Han gjør at jeg alltid tenker på kampen mot ulikhet som en av de viktigste kampene.

Faktum er at hvem som blir syke, og hvor lenge vi lever, henger nært sammen med utdanningsnivå, kjønn, levevaner og bakgrunn.

Selv blir jeg alltid overrasket når jeg ser at det er så stor forskjell på leveår og levevaner knyttet til utdanningsnivå. Det er store sosiale helseforskjeller, og særlig ser vi forskjeller mellom utdanningsgruppene.

Kvinner og menn med lengst utdanning lever fem–seks år lenger og har bedre helse enn dem som har kortest utdanning. Og forskjellene er økende.

Pandemien vi nå står midt oppi, er intet unntak. Covid-19 rammer dem med lavest inntekt og utdanning hardest. Selvfølgelig kan en jurist bli like syk som en renholder, men sannsynligheten er mindre.

Renholdere blir mer eksponert for smitte. De bor trangere, kan ikke ha hjemmekontor, har kanskje en eller flere kroniske sykdommer og har dårligere levevaner – alle faktorer som gjør dem mer sårbare for å bli alvorlig syke.

Som sykepleiere har vi et ansvar for pasienten og de pårørende i de direkte møtene. Men vi har også et annet ansvar. Det er ansvaret for å peke på de strukturelle forskjellene som gjør at ulikhet i helse og leveår er så stor.

I Norge, velferdssamfunnets vugge, er det fortsatt slik at noen får utdelt dårligere kort.

Å akseptere det er å glemme grunnlaget for sykepleien. Som sykepleiere har vi et ansvar for å løfte skammen av skuldrene til Tore.

Den dagen Tore døde, ringte kona – hun ville takke for samtalene vi hadde hatt. Jeg, den 25 år gamle nyutdannede sykepleieren, og han, den 66 år gamle havelskeren.

Vi delte et håp, om å kunne leve noen dager til, noen øyeblikk til. For å kunne elske livet litt til.