fbpx – Å akseptere sosial ulikhet i helse er å glemme grunnlaget for sykepleien Hopp til hovedinnhold

– Å akseptere sosial ulikhet i helse er å glemme grunnlaget for sykepleien

Bildet viser en mann som sitter på en båt og ser ut over en innsjø
HÅPET: Tore elsket havet, og gledet seg til pensjonisttilværelsen med båten og familien, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Evgeniy Kleymenov / Mostphotos

I Norge, velferdssamfunnets vugge, er det fortsatt slik at noen får utdelt dårligere kort, skriver Silje Naustvik.

Tore var en av mine aller første pasienter som ferdigutdannet sykepleier. Han hadde jobbet i et fysisk yrke hele livet, vært utsatt for støv og asbest. Han røyka rullings, hadde litt gule fingre etter mange år med røyken mellom langfinger og pekefinger. Han var rolig, lun og varm.

Tore elsket havet, og gledet seg til pensjonisttilværelsen med båten og familien.

Jeg var der da han fikk beskjed om at han skulle dø.


Som sykepleiere kan vi dele sorgen og håpet, vi kan veilede, være medmennesker og lytte. Vi er der i møte med alle mennesker – øverst eller nederst på stigen er uten betydning. Vårt yrke bygger på det enkelte menneskets liv og iboende verdighet.

Håpet om å kunne pusse litt på båten den sommeren, kanskje få ta en siste tur, få med seg barnebarnet sin bursdag neste uke – det var det han levde for.

Han har fått en plass i hjertet mitt.

Kanskje mest fordi han skammet seg over sykdommen sin. Han bar hele ansvaret for sykdommen på sine egne skuldre. Tore krevde ingenting, han ropte ikke opp – han bare aksepterte.

Og det er så urettferdig. For det er ikke enkeltmenneskene sitt ansvar, det er ikke slik det skal være. Vi som samfunn må skape gode liv for alle. Vi må utjevne forskjellene gjennom utdanning, gjennom tilgjengelige helsetjenester for alle og gjennom forebyggende helsearbeid tidlig i livet.


En gang sa noen til meg at sykdom rammer alle likt. Sykdommen skiller ikke mellom Jørgen hattemaker og kong Salomo.

Ingenting kunne vært mer feil.

Fortvilelsen over sykdom og død er for alle mennesker den samme, men hvem som rammes, er absolutt ikke det.

For meg ble Tore selve personifiseringen av det urettferdige ved de store ulikhetene i helse og ved klassesamfunnet. Han gjør at jeg alltid tenker på kampen mot ulikhet som en av de viktigste kampene.


Faktum er at hvem som blir syke, og hvor lenge vi lever, henger nært sammen med utdanningsnivå, kjønn, levevaner og bakgrunn.

Selv blir jeg alltid overrasket når jeg ser at det er så stor forskjell på leveår og levevaner knyttet til utdanningsnivå. Det er store sosiale helseforskjeller, og særlig ser vi forskjeller mellom utdanningsgruppene.

Kvinner og menn med lengst utdanning lever fem–seks år lenger og har bedre helse enn dem som har kortest utdanning. Og forskjellene er økende.

Pandemien vi nå står midt oppi, er intet unntak. Covid-19 rammer dem med lavest inntekt og utdanning hardest. Selvfølgelig kan en jurist bli like syk som en renholder, men sannsynligheten er mindre.

Renholdere blir mer eksponert for smitte. De bor trangere, kan ikke ha hjemmekontor, har kanskje en eller flere kroniske sykdommer og har dårligere levevaner – alle faktorer som gjør dem mer sårbare for å bli alvorlig syke.


Som sykepleiere har vi et ansvar for pasienten og de pårørende i de direkte møtene. Men vi har også et annet ansvar. Det er ansvaret for å peke på de strukturelle forskjellene som gjør at ulikhet i helse og leveår er så stor.

I Norge, velferdssamfunnets vugge, er det fortsatt slik at noen får utdelt dårligere kort.

Å akseptere det er å glemme grunnlaget for sykepleien. Som sykepleiere har vi et ansvar for å løfte skammen av skuldrene til Tore.


Den dagen Tore døde, ringte kona – hun ville takke for samtalene vi hadde hatt. Jeg, den 25 år gamle nyutdannede sykepleieren, og han, den 66 år gamle havelskeren.

Vi delte et håp, om å kunne leve noen dager til, noen øyeblikk til. For å kunne elske livet litt til.

I krevende tider blir verdiene våre satt på prøve

Illustrasjonen viser en sykepleier med munnbind og ordene "alvor", "nytte" og "ressurser"
RETTFERDIG BEHANDLING: Vi har tre prioriteringsprinsipper: alvornytte og ressurser. De mest alvorlige tilfellene, som har mest nytte av behandlingen, skal prioriteres, samtidig som vi fordeler ressursene. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Nå er det ekstra viktig å verne om verdier som solidaritet og rettferdighet. Vi må stå sammen og sikre en mest mulig rettferdig behandling av pasientene.

Det er en helt spesiell tid vi opplever nå. Koronapandemien påvirker oss på alle områdene av livet, både på jobb og privat.

Det er ekstra krevende for dere som jobber som sykepleiere, kanskje med noen av samfunnets mest sårbare pasienter. Dere har kanskje pasienter som er smittet og isolert, der dere må ta helt spesielle forholdsregler.

Eller kanskje du selv er smittet eller i karantene? I vanskelige og krevende tider utfordres også verdiene våre. Etikk handler om verdier – om hva som er viktig for oss i livet og i fellesskapet med andre.

Solidariteten blir utfordret

En av verdiene som er viktig for oss, men som også utfordres spesielt i dag, er solidaritet. Vi tar mange hensyn i dag, i solidaritet med hverandre som kolleger, og ikke minst i solidaritet med pasientene som er mest utsatt. Verdien solidaritet handler om samhørighet, samhold og fellesskap.

Solidaritet er på mange måter motsatsen til egoisme.

Når vi handler i solidaritet, gjør vi det for å ta vare på samhørigheten og samholdet, og vi gir avkall på egeninteressene. Solidaritet er på mange måter motsatsen til egoisme. Det kan helt konkret handle om ikke å hamstre for seg selv, slik at det går ut over fellesskapet, enten det er på jobb eller privat.

Eller det kan handle om at vi må ta i et ekstra tak, strekke oss litt lenger for fellesskapet. Dette kjenner du som sykepleier helt konkret på kroppen, hver dag. Ved å være solidariske er vi i dag med på å redde liv.

Rettferdigheten er under press

En annen verdi som utfordres spesielt, som også står i sammenheng med verdien solidaritet, er rettferdighet. Dette er en av verdiene velferdsstaten og helsetjenestene bygger på. Vi skal ha lik rett til behandling og omsorg, uavhengig av hvor vi bor, hvilken sosial tilhørighet eller alder vi har, eller hvilket kjønn vi er.

Rettferdighet utfordres spesielt når vi må prioritere.

Rettferdighet handler ikke om å behandle alle likt, men å behandle like tilfeller likt. Rettferdighet utfordres spesielt når vi må prioritere. Som sykepleiere prioriterer dere hver dag. Dere prioriterer blant annet tiden deres, og dere prioriterer mellom pasienter. Hvem skal få hjelp først, og hvem trenger hjelpen mest?

I tillegg må dere i dag prioritere når det gjelder utstyr. Hvem skal få tilgang til beskyttelsesutstyr, og hvem trenger intensivbehandlingen mest? Disse prioriteringene kommer til å bli enda tøffere når flere smittes og trenger behandling.

Hvordan kan vi sikre rettferdig behandling?

For å fordele behandlingen rettferdig har vi tre prioriteringsprinsipper som gjelder i spesialisthelsetjenesten: alvor, nytte og ressurser. Litt enkelt sagt kan vi si at de mest alvorlige tilfellene, som har mest nytte av behandlingen, skal prioriteres, samtidig som vi fordeler ressursene så godt som mulig.

Og for å kunne bruke disse kriteriene, må vi ta i bruk vår fagkunnskap, som kan hjelpe oss å si noe om hva som er mest alvorlig og nyttig i situasjonen. Dersom vi bruker disse kriteriene med skjønn, er det mindre sjanse for at fordelingen blir tilfeldig, og vi kan begrunne valgene vi gjør, på en god måte.

I hjemmesykepleien må for eksempel pasienter regne med å få mindre hjelp.

I kommunehelsetjenesten har vi ikke nasjonale kriterier vi kan følge på samme måten, men de kan kanskje ha en viss overførbarhet. For i kommunehelsetjenesten står vi også overfor ekstra vanskelige prioriteringsdilemmaer i dag.

I hjemmesykepleien må for eksempel pasienter regne med å få mindre hjelp. Og på sykehjemmene er det kanskje mindre tid til å sette seg ned med urolige pasienter. Da krever det litt ekstra oppmerksomhet av deg som sykepleier, den tiden du bruker på den enkelte, at du viser at du er der den lille tiden.

Verdiene kan styrkes i krevende tider

Jeg startet med å skrive at verdiene våre utfordres spesielt i vanskelige og krevende tider. Samtidig er det også mulighet for at nettopp de verdiene jeg her har trukket frem, kan styrkes når vi står overfor dagens utfordringer ved at vi blir mer oppmerksomme på dem.

Så la oss støtte hverandre, stå sammen i solidaritet og prøve å fordele så rettferdig som mulig, og på den måten redde flest mulige liv.

Nå er det tid for å legge egoismen til side, stå sammen, og støtte og hjelpe hverandre!