Nå skal jeg «banne litt i kjerka» midt i all klappingen …

Jeg har full forståelse for at ansatte i alt fra ledelse til de «på gulvet» i helsetjenesten har vært (og noen steder fortsatt er) utsatt for usikkerhet, uforutsigbarhet, høye forventninger, stort arbeidspress og kanskje også redsel for egen, pårørendes eller kollegaers helse. Jeg berømmer innsatsen på alle nivåer. 

Likevel kan ikke dette medføre uhensiktsmessige tiltak som iverksetting av turnusendring eller omfordeling av arbeidsoppgaver før dette er påkrevd. Dette har jeg uttrykt min mening om i en kronikk i Dagens Medisin: «Støp kuler- men skyt ikke!»

Det kan ikke heller brukes som «brekkstang» for f.eks. å pålegge hyppigere helgevakter, lengre vakter eller kort varsel for ferie. Dette har jeg uttrykt min mening om i kronikken «Sykepleiere er også privatpersoner» i Sykepleien.

Ikke heller kan det brukes som en kvikkfiks for sykepleiermangelen- idet man nå har mobilisert tusenvis av sykepleiere som ikke jobber med pasienter til vanlig. Forhåpentligvis vil flere av disse velge å fortsette som sykepleiere, men beklageligvis tror jeg ikke situasjonen motiverer til dette. Videre kan det ikke medføre en tankegang om at det er aktuelt å hurtigutdanne spesialsykepleiere- noe jeg sammen med Therese Finjarn (leder Anestesisykepleierne NSF) har ytret meninger om i kronikken «Vi trenger sykepleiere som er spesialister» i Sykepleien. 

Situasjonen kan ikke benyttes for å underbygge utfordringer med praksis for studenter. Forskning viser for eksempel til at bachelorstudenter opplever å ikke bli ivaretatt, de mangler forutsigbarhet, savner tettere oppfølging og samarbeid mellom skole og praksissted, at praksisveiledere ikke får tid avsatt til veiledning, de er usikre på hvordan de skal veilede, de savner også tettere samarbeid med skole. I flere fora har det vært fremmet at «kombinasjonsstillinger» er en løsning. At undervisningsstillinger skal deles mellom klinikk og høyskole/universitet. En rapport fra Helse Sør-Øst viser til en rekke utfordringer for den som innehar en slik stilling per i dag, blant annet med å ha to arbeidsgivere og ulike forventninger i ulike roller. Flere steder er studenter nektet adgang til praksisfeltet- til tross for at Kunnskapsdepartementet har påpekt viktigheten av at praksis opprettholdes. Noen trekker frem smittefare som et argument. Dette er studenter som skal ut og jobbe i dette feltet. Det er grunn til å tro at vi vil møte kriser som denne igjen. Dette er en fantastisk læresituasjon. 

Krisen har synliggjort mangelen på spesialsykepleiere. Flere steder er spesialstudenter trukket inn i sin ordinære stilling som sykepleier. Da funker ikke smitteragumentet. Konsekvensene av at spesialsykepleierstudenter ikke får gjennomføre sin praksis er at de ikke blir ferdigutdannet til normert tid. Dette kan igjen få konsekvenser for opptak og gjennomføring av neste kull studenter. Flere steder nasjonalt kjenner jeg til at ansatte ved undervisningsinstitusjonene har måttet påta seg å følge opp studenter i praksis- frivillig, eller som respons på at sykehusene ellers ikke har villet ta imot studenter. Veilederne har kanskje også manglet overskudd til å fokusere på andre enn seg selv. Dette har kanskje vært den beste løsningen i en uoversiktlig akuttsituasjon. 

Men: Utdanning av spesialsykepleiere (og sykepleiere) er ikke kun utdanningsinstitusjonenes ansvar. Sykehusene har også plikt til å utdanne helsepersonell. Per nå er ikke kombinasjonsstillinger etablert overalt. Det betyr at vi fremdeles må samarbeide som før. Praksisveiledere fra klinikken må veilede studentene som før. Om veilederne nå er slitne etter en svært krevende periode må de anerkjennes med den viktige funksjonen de faktisk har: å bidra til å utdanne sterkt etterspurte sykepleiere/spesialsykepleiere. Tidligere fikk veiledere en økonomisk kompensasjon for dette. Nå får de ingenting. I verste fall nektes de også å bytte vakter, eller å ta ferie når det passer dem, fordi de har student. 

Veiledere er viktige for studenter generelt og for spesialsykepleierstudenter spesielt. Dette er sykepleiere som ofte har mange års erfaring, som skal videre. De trenger å observere, vurdere og reflektere sammen med en veileder som er kjent i praksisfeltet. Belegget på sykehusene mange steder er nå lav sammenliknet med normalsituasjonen. Kanskje dette er situasjonen for å la veiledere for god tid til å veilede? Tid for å la flest mulig ta kurs i veiledning eller en formell veilederutdanning? At tiden er inne til å gi veilederne et insentiv for å påta seg denne rollen? 

Nå er situasjonen stabilisert inntil videre. Flere sykehus går tilbake til grønn beredskap. Da er tiden inne for å normalisere situasjonen for studentene. I møte med en ny bølge COVID-19 pasienter eller en eventuell annen epidemi/pandemi er det viktig at sykehusene også legger en beredskapsplan for hvordan utdanningsansvaret skal ivaretas. 

I kveld er det seks døgn siden jeg la meg i denne sengen for aller første gang. Da hadde jeg i løpet av tre dager fått beskjed om at jeg var kalt ut på oppdrag.

Jeg skled ned fra fjellet på ski, avklarte med alle som måtte avklares med, forberedt det som kunne forberedes på et par dager på Starum, pakket og reiste fra familien. Jeg reiste til Lombardia hvor vi ble fraktet til vårt nye jobbsted for de neste fire ukene; Ospedale Bolognini!

En krigssone

De siste ukene har vært som en krigssone. Koronaviruset har herjet fritt og slått til – hardt og brutalt – uten at noen fikk tid til å forberede seg. De har opplevd det vi hjemme har fryktet og satt i gang inngripende tiltak for å unngå. Jeg kjenner at jeg umiddelbart blir veldig glad for at Norge har valgt en sånn strategi.

Det italienske sykehuset minner mye om forholdene hjemme i Norge. Det gjør det ekstra skremmende – at dette også kunne ha skjedd hjemme i trygge, lille Norge.

Et helt område er hardt rammet

Vi er plassert på ulike avdelinger på sykehuset, selv om de aller fleste avdelingene nå behandler den samme pasientgruppen – covid-19-pasientene. Og dem er det mange av her! Dette grusomme og uforutsigbare viruset har herjet vilt her nede, og sykehuset har gjort en omorganisering intet mindre enn imponerende på kort tid.

Alle vi møter er rammet på en eller annen måte privat, men de har fortsatt å gå på jobb fordi det har vært behov for dem. Når vi spør om familien deres og om noen av deres egne har blitt syke, blir de alvorlige og tårene presser på. Så går de videre til neste oppgave. Til neste pasient.

Å møte døden alene

Å være syk med og dø av covid-19 er ekstra vanskelig fordi man ikke får ha sine nærmeste rundt seg. Både vi og de lokale sykepleierne steller godt med pasientene. De får god pleie, mat, oksygen i alle mulige former, medisiner og noen ganger bare lindring hvis den tid kommer. Men det er mange pasienter, og vi kan ikke være alle steder samtidig.

De små stundene hvor vi kan være litt ved sengen, formidle tilstedeværelse og omsorg så godt det lar seg gjøre med bare øynene bak brillene, fordi resten av oss er tildekket med smittevernutstyr, er gull verdt. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å telle respirasjonsfrekvensen i både to og tre minutter bare for å få litt ekstra tid med pasientene slik at de kan føle seg litt mindre alene og med en varm hånd på brystet.

Som den korte og rørende stunden da en av mine pasienter fikk vinke til, og se sine nærmeste, på en liten iPad-skjerm gjennom to lag plastfolie som var tullet rundt skjermen. Han fikk se sine nærmeste – kanskje – for siste gang. På veggen, rett foran sengen, hang det en tegning av en medalje, og under tegningen sto det skrevet «il miglior nonno del mondo»: Verdens beste bestefar!

Stolt sykepleier

Det er overveldende å være her og se krisen på nært hold. Heldigvis har vi et sterkt og stødig team med en varm og trygg ledelse og et støtteapparat som tar godt vare på oss slik at vi kan ta vare på dem vi møter på sykehuset – både pasienter og personalet. 

Jeg er så stolt over å være med i dette teamet som kan bidra i kriser som dette, og av å være fra Norge som bidrar når andre trenger hjelp mer enn oss – og ikke minst er jeg stolt av å være sykepleier. Jeg har verdens beste jobb!