– Sykepleiermangelen i eldreomsorgen krever tiltak på flere fronter
Sykepleiermangelen vil særlig ramme eldreomsorgen. Kommunene må ta grep, for det finnes ingen quick fix.
Sykepleiermangelen vil særlig ramme eldreomsorgen. Kommunene må ta grep, for det finnes ingen quick fix.
Arbeidsgivere har benyttet seg av turnuser beregnet på krisetilstander for å løse den ordinære sykepleiermangelen, skriver Karen Brasetvik.
Her er råd til deg som ønsker å få publisert et mastergradsarbeid i et vitenskapelig tidsskrift, skriver redaksjonen i Sykepleien Forskning.
Jeg forventer at regjeringen finner plass til en sykepleier i granskningskommisjonen. Vi har flere høyst relevante navn på blokka, skriver NSFs forbundsleder.
Alarmen på mobilen ringer. Klokken er 05.15.
Av alle de utfordringene vi står overfor i dag, er jeg spesielt opptatt av hvordan vi som helsepersonell best kan ivareta døende mennesker og deres pårørende ved livets slutt, skriver innleggsforfatteren.
Jeg opplevde at alt stemte i min praksis i hjemmesykepleien i Drammen. Det var som å trekke vinnerloddet i et lotteri, skriver Jon Wolla.
Jeg er stolt av yrket mitt og takknemlig for hver arbeidsdag. Men vi er mange som savner en klem og lurer på når tilstandene blir normale igjen, skriver Maria G. Ingemundsen.
I helgen ble vi flyttet til kardiologisk intensivpost. Dette er også post for intensivpasienter med covid-19 nå.
KS har avvist kravet om ekstra kompensasjon for sykepleiere i kommunen. Er ikke min innsats i denne krisesituasjonen like mye verdt som innsatsen til sykepleiere i spesialisthelsetjenesten? spør sykepleieren.
Det er flott at de sykehusansatte har en sterk arbeidstakerorganisasjon i ryggen og en arbeidsgiverorganisasjon som også tar ansvar i krevende tider, men hva med førstelinjen? spør helsesykepleieren.
Applaus til sykepleiere. Men til alle sykepleiere! Sykehusene får stor oppmerksomhet, men ikke glem kommunehelsetjenesten. Det er jo her vi finner flertallet syke og sårbare, skriver innleggsforfatteren.
«Det dør flere folk globalt av sykdommer vi har vaksiner for» kommenterer noen. «Det sulter langt flere barn i verden enn det dør folk av covid-19.» «Krig dreper enda flere …»
Folkehelseinstituttet har bestemt seg for ikke å endre rådene om bruk av munnbind, for som det sies; «Det er sikrere å holde avstand». Men hva når det ikke er mulig å holde avstand?
Fredag skal vi på vår første kveldsvakt. Når vi kommer på avdelingen, er det bare to pasienter igjen.
Regjeringen har lagt bort sitt mål om å stoppe epidemien og har nå bestemt seg for å følge Sverige og dermed la koronasmitten gå sin gang i befolkningen. Det er uforsvarlig og uklokt, skriver smitteverneksperten.
Det er senior medicine officer (SOM) som sier dette under samling etter jobb.
Å gi ektefeller en samboergaranti er en lite etterspurt løsning på et problem som kanskje kan løses bedre på andre måter enn dobbeltseng på sykehjemmet.
Helse- og omsorgspersonell trenger opplæring og trening i å kommunisere om alvorlig sykdom og død til voksne og eldre personer med utviklingshemning, ifølge innleggsforfatterne.
Sykepleiere fått applaus, gratis is, blomster samt utrolig mange fine ord i lys av pandemien. Likevel har ikke min jobb endret seg, skriver innleggsforfatteren.
Vi har lenge observert kloden og dens symptomer. Men er vi villige til å gi avkall på noe av vår levestandard for å bidra til bedre miljø og helse for verdens innbyggere? spør spesialsykepleieren.
Nå skal jeg «banne litt i kjerka» midt i all klappingen …
Jeg har full forståelse for at ansatte i alt fra ledelse til de «på gulvet» i helsetjenesten har vært (og noen steder fortsatt er) utsatt for usikkerhet, uforutsigbarhet, høye forventninger, stort arbeidspress og kanskje også redsel for egen, pårørendes eller kollegaers helse. Jeg berømmer innsatsen på alle nivåer.
Likevel kan ikke dette medføre uhensiktsmessige tiltak som iverksetting av turnusendring eller omfordeling av arbeidsoppgaver før dette er påkrevd. Dette har jeg uttrykt min mening om i en kronikk i Dagens Medisin: «Støp kuler- men skyt ikke!»
Det kan ikke heller brukes som «brekkstang» for f.eks. å pålegge hyppigere helgevakter, lengre vakter eller kort varsel for ferie. Dette har jeg uttrykt min mening om i kronikken «Sykepleiere er også privatpersoner» i Sykepleien.
Ikke heller kan det brukes som en kvikkfiks for sykepleiermangelen- idet man nå har mobilisert tusenvis av sykepleiere som ikke jobber med pasienter til vanlig. Forhåpentligvis vil flere av disse velge å fortsette som sykepleiere, men beklageligvis tror jeg ikke situasjonen motiverer til dette. Videre kan det ikke medføre en tankegang om at det er aktuelt å hurtigutdanne spesialsykepleiere- noe jeg sammen med Therese Finjarn (leder Anestesisykepleierne NSF) har ytret meninger om i kronikken «Vi trenger sykepleiere som er spesialister» i Sykepleien.
Situasjonen kan ikke benyttes for å underbygge utfordringer med praksis for studenter. Forskning viser for eksempel til at bachelorstudenter opplever å ikke bli ivaretatt, de mangler forutsigbarhet, savner tettere oppfølging og samarbeid mellom skole og praksissted, at praksisveiledere ikke får tid avsatt til veiledning, de er usikre på hvordan de skal veilede, de savner også tettere samarbeid med skole. I flere fora har det vært fremmet at «kombinasjonsstillinger» er en løsning. At undervisningsstillinger skal deles mellom klinikk og høyskole/universitet. En rapport fra Helse Sør-Øst viser til en rekke utfordringer for den som innehar en slik stilling per i dag, blant annet med å ha to arbeidsgivere og ulike forventninger i ulike roller. Flere steder er studenter nektet adgang til praksisfeltet- til tross for at Kunnskapsdepartementet har påpekt viktigheten av at praksis opprettholdes. Noen trekker frem smittefare som et argument. Dette er studenter som skal ut og jobbe i dette feltet. Det er grunn til å tro at vi vil møte kriser som denne igjen. Dette er en fantastisk læresituasjon.
Krisen har synliggjort mangelen på spesialsykepleiere. Flere steder er spesialstudenter trukket inn i sin ordinære stilling som sykepleier. Da funker ikke smitteragumentet. Konsekvensene av at spesialsykepleierstudenter ikke får gjennomføre sin praksis er at de ikke blir ferdigutdannet til normert tid. Dette kan igjen få konsekvenser for opptak og gjennomføring av neste kull studenter. Flere steder nasjonalt kjenner jeg til at ansatte ved undervisningsinstitusjonene har måttet påta seg å følge opp studenter i praksis- frivillig, eller som respons på at sykehusene ellers ikke har villet ta imot studenter. Veilederne har kanskje også manglet overskudd til å fokusere på andre enn seg selv. Dette har kanskje vært den beste løsningen i en uoversiktlig akuttsituasjon.
Men: Utdanning av spesialsykepleiere (og sykepleiere) er ikke kun utdanningsinstitusjonenes ansvar. Sykehusene har også plikt til å utdanne helsepersonell. Per nå er ikke kombinasjonsstillinger etablert overalt. Det betyr at vi fremdeles må samarbeide som før. Praksisveiledere fra klinikken må veilede studentene som før. Om veilederne nå er slitne etter en svært krevende periode må de anerkjennes med den viktige funksjonen de faktisk har: å bidra til å utdanne sterkt etterspurte sykepleiere/spesialsykepleiere. Tidligere fikk veiledere en økonomisk kompensasjon for dette. Nå får de ingenting. I verste fall nektes de også å bytte vakter, eller å ta ferie når det passer dem, fordi de har student.
Veiledere er viktige for studenter generelt og for spesialsykepleierstudenter spesielt. Dette er sykepleiere som ofte har mange års erfaring, som skal videre. De trenger å observere, vurdere og reflektere sammen med en veileder som er kjent i praksisfeltet. Belegget på sykehusene mange steder er nå lav sammenliknet med normalsituasjonen. Kanskje dette er situasjonen for å la veiledere for god tid til å veilede? Tid for å la flest mulig ta kurs i veiledning eller en formell veilederutdanning? At tiden er inne til å gi veilederne et insentiv for å påta seg denne rollen?
Nå er situasjonen stabilisert inntil videre. Flere sykehus går tilbake til grønn beredskap. Da er tiden inne for å normalisere situasjonen for studentene. I møte med en ny bølge COVID-19 pasienter eller en eventuell annen epidemi/pandemi er det viktig at sykehusene også legger en beredskapsplan for hvordan utdanningsansvaret skal ivaretas.
En fridag, og to pasienter er borte når vi kommer tilbake. Vi er ikke overrasket. De var svært syke. Det var forventet. Vi blir likevel triste.
Det kommer noe færre pasienter. Da kommer reaksjonene over hva helsepersonellet har vært gjennom.