NSFs nestleder Silje Naustvik påpeker helt korrekt at helsetjenestene ikke er så sømløse som samhandlingsreformen la opp til, og at reformen ikke har oppnådd intensjonen. Samhandlingsreformen har vært sentral i min forskning siden 2014. Hvorfor skal vi drive med forskning dersom det ikke fører til kvalitetsforbedring?

Hovedformålet med reformen, som ble implementert i 2012, var å sikre pasientene rett behandling til rett tid på rett sted. I tråd med dette var søkelyset på bedre samhandling mellom tjenestenivåer og desentralisering av tjenestetilbud.

Ett av virkemidlene var å opprette kommunale akuttavdelinger (KAD) eller helsehus som et tilbud for pasienter som trenger akuttbehandling, men som ikke har behov for spesialisthelsetjenester i sykehus.

Pasienter føler seg ivaretatt i en KAD

I mitt doktorgradsarbeid fant jeg og mine medforskere at pasienter erfarer KAD som et sykehus, at de føler seg ivaretatt, og at de mottar tjenester av høy kvalitet. Videre fant vi at det rapporteres om en høyere andel negative erfaringer etter behandling på sykehus enn i en KAD. Hovedutfordringen var relatert til informasjonsoverføring og utskrivelse mellom sykehus og kommune.

Fastleger, derimot, var skeptiske til tilbudet både relatert til kvalitet, ansvarsforhold, egen sikkerhet på diagnose og kriterier for innleggelse i kommunen. Funnene i doktorgradsprosjektet ble selvsagt tilbakeført til de deltakende avdelingene, men ble også formidlet til helseministeren og publisert i kronikker både i lokalavisen og i nasjonale medier. 

Med utgangspunkt i dette planla jeg og mine medforskere en studie for å møte fastlegenes usikkerhet om KAD-tilbudet. Søknadsprosessen for å igangsette en ny studie som skal sammenlikne kvalitet og effektivitet i KAD versus på sykehuset, startet i 2015. I 2018 fikk vi tildelt midler fra Extrastiftelsen (nå Stiftelsen Dam) sammen med Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.

I prosessen påpekte flere utlysere av midler at dette var et godt og viktig prosjekt som burde motta midler fra et departement eller direktorat. Henvendelser dit medførte derimot at «ballen» ble sendt tilbake: «Søk midler på aktuelle utlysninger». Nå er studien i gang, og resultatene er etterspurt nasjonalt.

Forskningsfunn må publiseres både internasjonalt og nasjonalt

Men fra sentralt hold er man i gang med nye reformer til tross for at mange påpeker utfordringer med samhandling, kapasitet, kvalitet og effektivitet. Det ble bestilt følgeforskning av samhandlingsreformen, EVASAM (evaluering av samhandlingsreformen), men hvor er midlene til å iverksette tiltak for forbedring og implementering?

Hvorfor avdekkes utfordringer dersom ingenting blir gjort for å løse dem? Hvorfor skal vi forske dersom det ikke skal føre til bedre praksis og bedre tjenester? 

Forskning iverksettes ofte for kartlegging, evaluering og for å avdekke områder som trenger kvalitetsforbedring. Funn publiseres i internasjonale tidsskrifter – i tråd med kravene som stilles til forskere. Men det er også et poeng å bruke funnene nasjonalt, fokusere på forholdene og øke bevisstheten for å fremme endringer.

Jeg har derfor alltid en tanke med min forskning om å publisere funn både internasjonalt og nasjonalt, presentere funnene så ofte det er hensiktsmessig og bruke funnene til å påpeke forbedringsmuligheter. (Blant annet var jeg på lokal-TV da det var snakk om å nedbemanne Sykehuset Østfold fordi jeg i en kronikk i avisen henviste til mine funn og hvor katastrofal effekt en nedbemanning vil kunne ha på vårt sykehus.)

Hvis vi skal få et lykkelig giftermål mellom sykehuset og kommunen (jf. Naustviks ønskedrøm), er implementering og planlegging av forskningsfunn nødvendig for å forbedre kvaliteten. Vi vet mye om utfordringene. Nå er det på tide å gjøre noe med det!

Altfor lenge har både statsråder og helseforetak sluppet unna i det offentlige rom og debatter med tåkeprat – godt hjulpet av profesjoners fagforeninger, som i ulik takt og grad har interesse i at tåken ikke letter. Vi har ikke alltid vært klokkeklare, vi heller. 

Dermed kan ordførere snakke høyt og lenge om den opplevde fastlegekrisen i kommuner uten å se sammenhengen med sykepleiermangelen og uten å peke på manglende heltidskultur for alle i hele helsevesenet. Alt henger sammen med alt, mer eller mindre.

Manglende fokusering på sykepleiere

Når helseminister Høie ikke har peiling på antall spesialsykepleiere i norske sykehus eller kommuner, vet han heller ikke hvor mange han mangler. Norges lengstsittende helseminister har altså ikke fokusert på dette.

Det er en manglende fokusering som han deler med og har tillatt i alle helseforetak. Riksrevisjonen slår nå også fast at sykepleiere systematisk usynliggjøres på norske sykehus. 

Den største profesjonen blant universitets- og høyskoleansatte i sektoren er altså systematisert vekk som spesialisert profesjon i omtale. Språk er makt, og her har legeforeningen en del av ansvaret. Hvor lenge skal NSF la være å peke på det? Felles utfordringer fordrer felles forståelse.

Fastlegekrise i norske kommuner er ingenting sammenlignet med det som mangler av sykepleiere eller hele stillinger til helsefagarbeidere. Mangler det fastleger, er det idioti å bruke ressursene på å sende dem i flere koordinerende møter med kommune- og spesialisthelsetjenesten i de nye «helsefellesskapene». Der behøver vi mer av limet i norsk helsevesen, som alle politikere peker på: sykepleiere.

Kompetanse redder liv

Rekruttering av fastleger er en del av utfordringsbildet i primærhelsetjenesten. For lenge har for mange med samme bakgrunn bestemt for mye uten å se helheten. Kompetanse må deles.  Kompetente sykepleiere redder liv, som NSFs leder Lill Sverresdatter Larsen skriver i Tidens Krav. Gode og opplyste beslutninger oppnås oftest når tverrfaglighet gjennomføres i praksis.

Skal helseministeren og helseforetak lykkes i å drive et felles helsevesen forsvarlig, må alle samarbeide med fellesskapet som mål. Det skjer først når vi blir ærlige med hverandre.

Løsningene for norsk offentlig helsevesen ligger i kompetente profesjoner som møter samfunnsoppdrag innenfor forsvarlige budsjettrammer. Dette er en felles oppgave, som må løses i åpenhet. Norge har muligheter til å inkludere alle. La oss gjøre det.

Nylig avgått leder i NSF, Eli Gunhild Bye, uttalte til NRK i 2014: «De tre ordene rammer inn hele Norsk Sykepleierforbunds virksomhet. Vi skal være  tydelige og etisk bevisste sykepleiere som er trygt fundert i eget fag. Vi skal være  stolte  av at vårt arbeid positivt kan påvirke utviklingen i helsetjenesten fremover, og sist men ikke minst: Vi skal være  modige nok til å stå trygt på vår egen sykepleiefaglige plattform.» 

Jeg tror tiden er inne til å rokere disse ordene og gi dem utvidet innhold.

Stolt

Vær stolt av at du er sykepleier! Forskning viser at din kompetanse er viktig for å ivareta pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten. Pasienter og pårørende påpeker at sykepleiere har vært viktig for dem i vanskelige livssituasjoner – du gjør en forskjell. Som sykepleier har du en viktig funksjon i å skape kontinuitet i pasientforløpet og koordinere ulike helsetjenestetilbud for pasienten.

En studie vi nylig har gjort, viser til et stort omfang av praktiske ferdigheter som du som sykepleier tar i bruk i din arbeidshverdag. Det stilles karakterkrav for å komme inn på sykepleierutdanningen – men du er ferdigutdannet. Dessuten er din kompetanse etterspurt, det er en mangelvare.

Modig

Dagens og fremtidens helsetjeneste fordrer at du er modig, sykepleier. Pasientene blir sykere og flere, og vi sykepleiere blir færre. Du må våge å tenke nytt og foreslå endringer til pasientens beste. Tjenestene endres, og kravene til kunnskap og kompetanse krever at du stoler på deg selv og på dine evner til å ta i bruk din kompetanse der det trengs.

Vær konstruktivt kritisk. Still spørsmål. Vær nysgjerrig. Og våg å sette foten ned ved uforsvarlig praksis – til tross for «skremmende» mediesaker om negative konsekvenser for varslere. Vær modig før du kapitulerer og slutter! På et tidspunkt må din stemme bli hørt, og når flere gjør det samme, blir det en sterk stemme som MÅ bli hørt.

Tydelig

Hvis du er stolt og modig, sykepleier, så fremmer du dine saker tydelig. Vær tydelig i all kommunikasjon med pasienter, pårørende, annet helsepersonell og ledere og på politisk og samfunnsmessig nivå. Tydelig kommunikasjon er en suksessfaktor i alt samarbeid og en sentral del av helsetjenesten som enten truer eller skaper pasientsikkerhet og kvalitet. 

Om du fokuserer på å være stolt av at du er sykepleier, tror jeg resten kommer av seg selv. Som stolt sykepleier vil du pasientens beste. Da vil du våge å kjempe for det du mener er rett, og formidle det til rette vedkommende for å sikre god kvalitet og rett behandling på rett sted til rett tid: Vær stolt, modig og tydelig!