– Minnene er der, men uten den vonde sårheten

Etter artikkelen om meg ble delt i juni 2020, virker det som mange har behov for å dele sine egne opplevelser.

Les artikkelen her: Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om være på sykehus som barn

Jeg ser sykehustiden som todelt i dag. Den ene biten er grunnen til at jeg var der, inngrepet på kroppen, som hadde behov for operasjon. Den andre biten er den menneskelige, som stadig minner meg om opplevelsen av å være fraskilt mine trygge omgivelser som barn.

Skrev enkle, små episoder

En del av bearbeidingen har i mange år vært å skrive ned det jeg husket, legge det bort en stund og ta det frem igjen. Da jeg hadde fått skrevet meg «ferdig», begynte jeg å se etter noen som kunne hjelpe meg å få skrevet det ut til de som hadde opplevd liknende hendelser, og de som hadde jobbet med meg.

Det jeg skrev var enkle, små episoder som kom frem i minnet, og jeg skrev dem som jeg husket dem. Jeg sendte til slutt spørsmål til Sykepleien og spurte om de var interessert å se hva jeg hadde skrevet, og jeg fikk positiv tilbakemelding på dette.

Hensikten med å skrive det ned, var rett og slett for å få bearbeide for meg selv hva jeg hadde opplevd.

Fikk bekreftelse

Fra jeg startet å skrive ned hva jeg husket, og med tiden Sykepleien brukte på å gå arbeidet med det, tok det rundt ni år. 

Det er det virkelig verdt.

Jeg fikk så mange bekreftelser på at det jeg husket var sant, og ikke vage historier fra et lite barn som ikke ble trodd. Det var godt å få bekreftet dette for meg selv.

Har tatt tid

Jeg har også funnet Facebook-sider, der flere med meg har opplevd liknende historier, og det hjelper litt å vite at jeg ikke er alene om disse opplevelsene.

Jeg er takknemlig for all hjelp jeg har fått fra mine nærmeste, og fra andre som er der for meg i dag. Jeg er kjempeglad for at tiden er inne for at andre også vil fortelle sitt.

Det har tatt tid å innrømme og godta ting som jeg selv har opplevd. Minnene er der, men uten den vonde sårheten.

Tusen takk atter en gang, for tiden og tilliten dere ga meg, og at dere lyttet og trodde på meg.