Vi ble varslet 48 timers før vi skulle møtes på Gardemoen hvor vi skulle briefes om vårt aller første store oppdrag med teamet vårt; Nor EMT. 

Nor EMT står for Norwegian Emergency Medical Team. Helseteam ble initiert av FN som en respons på mange ukoordinerte og kaotiske hjelpeaksjoner etter større og mindre katastrofer på 1900-tallet. 

For å sikre seg en struktur og kontroll i slike situasjoner ble det opprettet et sertifiseringssystem hvor hvert enkelt land må opprette og sertifisere sine team som kan sendes ut ved forespørsel fra land i krise og når det er unntakstilstand. 

Vårt team hadde trent i om lag to år på å sette opp camp, ta imot pasienter, klare oss i kalde omgivelser, håndtere usikre og annerledes forhold enn det vi er vant til i våre – til daglig – trygge sykehusmiljø. 

Nå var altså tiden inne for utreise, og dét til en stillehavsøy som jeg måtte google da jeg hørte navnet «Samoa».

Et stort meslingutbrudd hadde utspilt seg på Samoa – et sted bestående av flere små øyer, med et samlet folketall på cirka 200 000 – litt større enn Trondheim.

Vi fikk beskjed om at mange var smittet – flere tusen. Smitten spredte seg raskt fordi mange ikke hadde blitt vaksinert mot meslinger. Landet hadde erklært «State of emergency» og bedt verdenssamfunnet om bistand til å håndtere krisen. 

En svært uheldig hendelse – hvor to barn døde etter en menneskelig feil ved utblanding av vaksinen – var årsaken til den lave dekningsgraden av vaksinasjon i landet. En tragedie som skapte en historie om at det var farlig å vaksinere barna. Denne historien levde dessverre videre og ble brukt som argument av vaksinemotstandere som reiste rundt og advarte feilaktig mot dette potensielt dødelige og uhyre smittsomme viruset. 

Meslinger er ingen uskyldig barnesykdom. Den rammer hardt, og vi må aldri slutte å vaksinere barna våre mot disse sykdommene som vi vet har rammet hardt opp gjennom tidene. 

Heldigvis kunne Norge respondere på henvendelsen og sende 20 stykk fra Nor EMT til andre siden av kloden på kort tid. Teamet vårt landet i Samoa 4. desember – etter en todagers reise. Vi ble møtt av et land i fullstendig lockdown. Alle ble bedt om å holde seg innendørs, og vaksinasjonsteam var igang med å prøve å minimere antall nye smittede. Det var et kappløp med et virus som hadde en forrykende fart og som rammet de skjøreste i det samoanske samfunnet; de aller minste barna.

Vi ble plassert rundt om på ulike avdelinger på sykehuset i Apia ut ifra deres behov for ressurser og vår kompetanse.

Det å komme inn i et allerede godt etablert helsevesen, å skulle forholde seg til nye folk, nye diagnoser, nytt språk, nye omgivelser og nytt utstyr (eller mangel på utstyr) var utfordrende. Men den takknemligheten og gjestfriheten som det samoanske folket viste oss, gjorde det lett å komme inn i rutiner, finne sin plass og være i stand til å bidra til et personale som var helt utslitt etter å ha jobbet «døgnet rundt» i flere måneder. 

De hadde 200 prosent belegg på sykehuset i Apia, jobbet doble og triple vakter og sov på ledige rom på sykehuset før de gikk på neste vakt. Likevel smilte de og ønsket oss velkommen.

Det er nok det sterkeste inntrykket fra dette oppdraget; samholdet og den varmen som ble utvekslet mellom et samfunn i nød og verdenssamfunnet som bidro fra alle verdens hjørner. Og team som jobbet tett sammen til tross for svært ulik bakgrunn og kultur. Helsepersonell som fant en vei sammen for å hjelpe pasienter rammet av alvorlig sykdom. Hvor vertene fikk styre retningen og legge premissene samtidig som ekspertise fra alle verdens hjørner ble nyttiggjort. Det hele foregikk under en paraply av varme og omsorg som skapte de aller beste rammene for å stå i de tøffe inntrykkene og opplevelsene sammen.

Etter tre uker på Samoa kunne vi se at kurven gikk nedover både på antall nye smittede og pasienter som døde av meslinger. Før vi reise hjem hadde landet opphevet sin «State of emergency», og sykehuset nærmet seg normal drift igjen. 

Jeg kom hjem 4. januar uten å ha hatt den tradisjonelle julefeiringen og uten å ha gjort alle de tradisjonelle juleaktivitetene jeg setter stor pris på og gleder meg til hvert eneste år. Men jeg kom hjem med noe mye større og viktigere i bagasjen. 

Jeg kom hjem med en følelse av å jobbe godt sammen med ukjente og opplevelsen av å stå sammen mot en sykdom som rammet et lite samfunn hardt. Jeg kom hjem med en følelse av samhold på tvers av kulturer og religioner og en trygghet om at når man står sammen om å gjøre noe godt, kan man få til så utrolig mye mer enn om man er alene.

For meg er dette julestemningen som jeg vil ta med meg videre i livet og bidra til å skape overalt i livet – både i krisetid og fredstid og til alle årstider. 

Det hjelper alltid å stå sammen <3

Den nye IA-avtalen omfatter etter 2019 nå hele arbeidslivet, og ikke bare enkelte medlemsbedrifter slik det var tidligere. Ifølge regjeringen er IA-samarbeidets overordnede mål «å skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge sykefravær og frafall og på den måten øke sysselsettingen». Selvsagt heier vi på det, og organisasjonene deltar aktivt. Partssamarbeidet er en av suksessfaktorene, slik rapporten om IA-avtalen fra 2018 viste.

I praksis er erfaringen at sykehusene er så presset på økonomi at det kan være vanskelig å være ansatt hvis du ikke fungerer 100 prosent. Så det er sagt: mange ledere får til mye, og strekker seg enormt for å gi rom for ansatte med ulike behov. Men systemet er presset. I noen tilfeller der det trengs god tilrettelegging slik at den syke kan beholde en fot i arbeidslivet, er det vanskelig. Og det hjelper ikke med gode intensjoner, når realiteten er at økonomi og krav til effektiv drift gjør handlingsrommet for trangt.

Å legge til rette for god personalpolitikk i de ulike livsfasene blir krevende. Aleneforsørgere med små barn blir nesten presset ut av arbeidslivet fordi de ikke kan gå tredelt turnus med høy vaktbelastning. Alle forstår at sykehus driver døgndrift. Hvis noen ikke har barnepass og må være hjemme med unger, må andre ta disse vaktene og belastningen på dem blir større. Men hvor er omsorgen for den ansatte, og ansvaret for å bidra til at folk kan være på jobb? Hvor er sykehusbarnehagene (som ble solgt unna) med døgntilbud? Hvor er grunnbemanningen som er god nok til at vi har plass og råd til den som ikke kan gjøre alle arbeidsoppgavene, men som blir friskere for hver dag bare fordi han er velkommen på jobb?

Problemet privatiseres. Du må selv sørge for å finne noen som kan passe barnet ditt, enten du har familie rundt deg eller ikke, og en barnehageplass med åpningstider tilpasset åtte til fire-arbeidere på andre siden av byen. Du må selv sørge for å yte maksimalt når du er på arbeid, slik at du ikke blir for dyr i drift og en belastning for kollegene.

Vi kan ikke drive helsevesen på barnløse supermennesker. Arbeidslivet må gjøre folk friskere, ikke sykere. Og når folk ikke kan jobbe i det hele tatt, må vi ha et samfunn som tar vare på dem og ikke dytter dem ut i fattigdom fordi regjeringen sier at «det skal lønne seg å jobbe».

Folk vil jobbe, og vi trenger kompetansen deres. Helsepersonell, og særlig sykepleiere, er mangelvare, og driftskritisk personell. Vi trenger dem i framtida, og framtida har akkurat begynt.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 14/1