Behovet for sykepleierutdanning er større enn noen gang

Som nyansatt sykepleier var jeg nesten litt redd for dem, disse damene som hadde jobbet i avdelingen siden før jeg ble født. Ja, det var i hovedsak damer, for disse hadde blitt sykepleiere på syttitallet. Den gangen var mannlige sykepleiere få.

Noen av dem virket strenge, men var de det? Kanskje var de bare litt lei av at vi nye ikke visste hvordan man målte korrekte blodtrykk på urolige pasienter, eller hvordan man vurderte pustemønsteret til unger med lungebetennelse. Kanskje de var lei av at vi brukte lang tid på prosedyrer når det var travelt i avdelingen, og at vi spurte om alt mulig og klønet det til med blodgassen slik at vi måtte ta en ny.

Lærte av de erfarne

Men det var de samme som ga et anerkjennende nikk første gangen jeg la ned en ernæringssonde alene. Det var en av dem som hentet et glass vann til meg da jeg holdt på å besvime fordi jeg ikke var vant til å skifte på betente sår, og som med en gang kunne si at såret var infisert med pseudomonasbakterien. Det kunne hun kjenne på lukten. Og etter at jeg for første gang hadde trøstet en sønderknust mor som hadde mistet et barn, var det en av dem som ga meg en klem da jeg gråt fordi det var tøft.

Mange av disse erfarne kollegene har gått av med pensjon nå. Førstkommende fredag er det enda en som skal ha sin siste ordinære dag på jobb etter å ha arbeidet tredelt turnus i over 40 imponerende år. Tenk alt hun, og de andre som har gått av, har lært oss.

Sykepleie må erfares

Samtidig som noen går av, kommer nye på. Om en drøy måned skal nye kull nyutdannede sykepleiere fra alle deler av landet ut i jobb. Kanskje mange er usikre: om de kan nok, og hva som møter dem. Det å gå på jobb og det å være i praksisstudier er ikke det samme. Mange starter som sommervikar, og det er fort gjort å føle seg alene når det er ferieavvikling og få kjente sykepleiere på jobb.

Men det kommer til å gå bra. De kommer til å lære hvordan kjenne Pseudomonas og rotavirus på lukten, og hvordan merke at en pasient holder på å bli kritisk dårlig før han blir det. Det er den delen av sykepleie man ikke kan lese seg til, men som må erfares over år. Ingen forventer at de kan alt, og alle vet at det tar tid å bli god.

Må hjelpe nye sykepleiere

De er mer enn velkomne, for vi mangler nesten 6000 kolleger. Bare i Nordland er det 600 ubesatte stillinger. Vi som er erfarne, vil veldig gjerne hjelpe: Holde rundt dem når de blir overveldet av emosjonelt krevende situasjoner første gang. Gi dem et glass vann når de holder på å besvime, og vis dem hvordan man håndterer dren og vurderer pust.

For å ha mulighet til det, må vi være nok folk på jobb. Å bli en god sykepleier krever læring gjennom praktisk utøvelse over tid. Og vi må også sikre at det er nok folk som vil bli sykepleiere, slik at vi har noen å lære bort til. Da må man ikke legge ned studiesteder slik at det blir vanskeligere å bli sykepleier.

Vi trenger sykepleierutdanning i Oslo, men også i Namsos og i Sandnessjøen. Utdanningene ble opprettet for å dekke et behov. Dette behovet er større enn noen gang.

Dette innlegget sto først på trykk i Klassekampen.