fbpx Den glemte risikosonen Hopp til hovedinnhold

Den glemte risikosonen

Bildet viser et forbudsskilt. En svart skikkelse i bakgrunnen viser stoppsignalet med håndflaten
GODE PÅ SIKKERHET: Vi er normalt gode på sikkerhet på norske arbeidsplasser. Bussjåføren minner oss på å bruke bilbelte. Ingen får gå inn på byggeplassen uten hjelm. Og på oljeplattformer er det ikke lov å gå i trappa uten å holde seg i rekkverket, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Hvorfor tar man så lett på sikkerheten i helsevesenet? spør Liv Bjørnhaug Johansen. 

Se for deg en arbeidsplass der du kan drepe et menneske ved å forveksle to nesten like objekter eller blingse på en desimal. Et sånt sted ville vel vært underlagt de strengeste sikkerhetskontroller, skulle man tro. Alle risikable prosedyrer ville selvfølgelig foregå under rolige og kontrollerte forhold. Det ville vært lagt til rette for at dem som bemannet dette høyrisikofeltet, ville ha de beste forutsetningene for å unngå feil.

Når liv er i fare, er vi normalt gode på sikkerhet. Bussjåføren minner oss på å bruke bilbelte. Ingen får gå inn på byggeplassen uten hjelm. På oljeplattformer er det ikke lov å gå i trappa uten å holde seg i rekkverket. På vei inn på flyet sjekkes vi for skarpe gjenstander og potensielle eksplosiver. Fordi vi vet at dette er risikosoner.

Ethvert medisinrom – på enhver institusjon – er en potensiell risikosone for fatale ulykker og alvorlige skader.

Av en eller annen grunn er det kun de høyspesialiserte avdelingene i helsevesenet som har fått noen egentlig status som risikosoner. Det er ingen tvil om at pasienten som ligger med åpnet bryst på kirurgens bord, er i fare, men sannheten er at ethvert medisinrom – på enhver institusjon – er en potensiell risikosone for fatale ulykker og alvorlige skader. Vi låser ut og tilbereder potente A-preparater, cellegift og hjertemedisiner. Dette gjøres på trange og upraktiske rom, mens telefonene i lomma ringer og pasientklokkene kimer.

De fleste avdelingsledere vil nok hevde at de har gode retningslinjer for dobbeltkontroll av injeksjoner og narkotika og kontroll av dosetter og medisinlister. Men når arbeidsforholdene ikke er godt nok ivaretatt og bemanning ikke tilstrekkelig, er regler lite verdt.

Er du alene på nattevakt på sykehjemmet og pasienten din har akutte smerter og dyspné, kan du ikke vente på at bakvakta fra hjemmesykepleien skal komme inn og signere på morfinen før du gir den. Og jobber du på en infeksjonspost og har ti pasienter som skal ha flere antibiotika hver – fire ganger i døgnet – er du heldig om du får dobbeltsignatur på tilberedningen. Du får ikke med deg noen rundt for å sjekke at du har hengt opp riktig antibiotika på riktig pasient i riktig dråpehastighet. Sånt er vi ikke bemannet for.

Aldri har jeg vel jobbet et sted hvor jeg har sett noen konsekvent gjennomføre dobbeltkontroller hele veien til pasienten.

Vi må lempe det til for å få det til å gå. Aldri har jeg vel jobbet et sted hvor jeg har sett noen konsekvent gjennomføre dobbeltkontroller hele veien til pasienten. Altså; ikke bare at jeg har sett min kollega trekke opp det ordinasjonen angir, men at jeg har sett at det faktisk gis til rett pasient på rett måte. Ikke sjelden ender vi med å signere etter at det er gitt – om det oppdages feil, ville det vært for sent.

Som regel går det bra. Men ikke alltid.

Og når feil oppstår, blir det tydelig at det hadde gått bra om vi faktisk hadde fulgt retningslinjene. Når vi lemper det til, aksepterer dårligere løsninger og signerer i tillit til gode kolleger, er vi økonomenes nyttige idioter. Vi setter oss selv og pasientene i fare når vi tilpasser oss umulige arbeidsforhold i stedet for å varsle om at vi ikke har rammer til å jobbe etter retningslinjene.

Trygghet er ikke billig. Det har de tatt konsekvensen av i oljeindustrien og på flyplassene. Om noe likevel skjer, vet de ansatte at de i hvert fall har gjort det de kunne for å forhindre det. Det kan ikke alltid vi i helsevesenet si at vi har gjort.

Les også: