Først noen avklaringer: Jeg er omtalt som en tilfeldig
hovedtillitsvalgt, men er nå på syvende året. Oppgaven skal være å
koordinere plasstillitsvalgte, samt å være en samarbeidspart for
Rådmannen og dennes medarbeidere i delegerte oppgaver. Oftest
tjenestedirektører og deres sjefforhandler. I tillegg skal
samfunnskontakt ivaretas for et felles beste. Det blir utfordrende
når arbeidsgivers politiske og administrative kurs ikke åpenbart er
felles staket ut.
Mesteparten av tiden handler imidlertid om noe helt annet: Å
overholde en avtalt arbeidstid for våre medlemmer, som mange av
arbeidsgivers ulike representanter
ikke klarer,
ønsker eller
vil overholde. Vi har det skriftlig. Oftest skyldes det
uvitenhet. Uansett er det slik at inngåtte avtaler, på ulike punkt,
altså ikke holdes. År etter år. Hva er en avtale verdt da?
https://sykepleien.no/2018/05/hovedtillitsvalgt-trist-se-ks-sover-pa-va…
Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet har felles
overordnede bestemmelser. Disse er minimumsbestemmelser, og partene
står lokalt fritt til å avtale bedre og mer hensiktsmessige lokale
særavtaler som overbygger. En skulle kanskje anta at dette borger
for gode samarbeidsforhold. Hva skjer når synet på slike særavtaler
ikke får gehør hos arbeidsgiver? Hvordan kan overordnede
intensjoner møtes når kun minimumsordninger omsettes til de eneste
gjeldende i avtaleverk?
Sykepleiere arbeider i all hovedsak i turnus. Hovedavtalen har
ingen spesifikke avtalepunkt som regulerer at det er mer «å styre
med» for tillitsvalgte som først skal avtale arbeidstid, så fritid
(eller omvendt!), før du kan gå løs på det som andre tillitsvalgte
oppfatter som den egentlige jobben? Jo, Utdanningsforbundets
hovedtillitsvalgte har det langt lettere. De slipper å forhandle om
når det skal jobbes utenfor normalarbeidstid og den ekstra
kompensasjonen dette skal honoreres med.
Hovedavtalen tar ikke hensyn til saken. Unio setter ikke dette
på dagsordenen. Hvordan skal turnusfloker løses når vi ikke er
enige om hva hovedutfordringen er? Hos meg møtes vi med et
forvaltningsbudsjett som alle mener er for knapt, men som ikke
endrer på antallet utøvere i tjenesteproduksjon. Når vi ser på
planlagt sykepleierbemanning kontra faktisk sykepleierbemanning ved
poster og enheter, så ser vi det: Det er ikke i helgene vi mangler
mest
planlagt sykepleierbemanning. Det er i ukedagene.
For få skal altså gjøre for mye.
La oss derfor snakke litt om produksjon: Er det mulig å
produsere kvalitet når du ikke har nok av de identifiserte
innsatsfaktorene? Jeg har snakket litt med folk i prosessindustri,
og de er veldig tydelige. Svaret er nei. Produkter kan selvsagt
lages, men det går ut over kvaliteten. Det er kvaliteten som
selger, og derfor er spørsmålet uinteressant. Hos oss er det
imidlertid motsatt: Vi skal kjøre på. Uansett. Hva leverer du i
tjenestekvalitet til slutt da? Hvem er ansvarlig for den?
Nylig leste jeg om en bykommune nordpå som søkte etter
sykepleier i en rehabiliteringsavdeling. Stillingsprosenten var
hele 89,2 prosent. Denne kommunen har også
rekrutteringsutfordringer og bruker midler på byråinnleie av
vikarer. Det er minimum 3,5 ganger dyrere. Minimum. Det sparer
ingen penger på. De siste 10,8 prosentene burde anses som en
ren investering i både kvalitet og kontinuerlig bemanning. Vi ser
ikke slike stillingsbrøker i stort annet enn i helsevesenet. Hvor
er den overordnede ledelsen når dette fortsetter? Seriøst?
Eller, om vi ser på oss selv, når vi godkjenner å jobbe 14,5
timer sammenhengende i vakter i hjemmesykepleie? Som skal ivareta
kvalitet, egen trafikksikkerhet i to rushtider, og samtidig skal
oppfattes som rekrutterende? For tror du det er mange ekstra kroner
å hente for sykepleieren i denne vakta? Nei, du skal være heldig å
få en ekstra helg fri. Om en stund. Økt ubekvemhet skal visstnok
ikke våre medlemmer motta godtgjøring for.
Du som leser dette er interessert i sykepleieres gjøren og
laden, våre arbeidstider, våre ansettelsesbetingelser og hvordan vi
bør finne en bedre felles farbar vei. I 2019 er det gullår for
«normalarbeideren» (det betyr ukedagsarbeideren). Når virksomheten
stenger, altså på røde bevegelige fridager i årskalendre, har
«normalarbeideren» fri. Med lønn. I 2019 er det 13 slike ekstra
fridager. Hos oss får turnusarbeideren hele tre. Basta.
https://www.nrk.no/ostfold/vi-_mister_-ingen-fridager-i-2019-1.14346082
Resten skal arbeides, ferier i helger oppleves å måtte
innarbeides, og på toppen av det hele ønskes økt innsats om
sommeren. Når noen av dagarbeiderne derfor sier at det er likt for
alle, så bare glem det. Det er forskjellsbehandling og manglende
kompensasjon for ubekvemhet som har vunnet dagsordenen. Dette er en
trussel mot både tjenestekvalitet og rekruttering.
Jeg har fått spørsmål fra min arbeidsgiver om hvordan jeg mener
jeg bidrar til løsninger innen arbeidstidsproblematikken. Ser jeg
nytt, eller er jeg blendet av mine «gammeldagse» syn? Jeg innrømmer
det gjerne; dette er vanskeligst. Ikke minst med en motpart som
ikke vil, og en støtte i egen organisasjon som ikke fremstår som
helt på plass. Vi reiser i altfor stor grad alene, vi
hovedtillitsvalgte. I politisk styrte organisasjoner blir vi og
våre medlemmer dermed satt litt ut av spill. Slik kan dette ikke
fortsette.
Så får vi hjelpe hverandre så godt vi kan for å endre dette.
Spille hverandre i posisjon og lytte til dem som står i det. Vi
behøver det. Pasientene behøver det. Våre kolleger og familier
behøver det.
Det er nemlig forskjell på «godt» og «nytt».