Sosial distansering fører med seg en ensomhet. Først og fremst for dem som ikke har nær familie rundt seg, men som kanskje har et stort vennenettverk som de nå ikke kan møte gjennom aktiviteter de vanligvis er en del av.

Eldre mennesker får ikke besøk av sine barn og barnebarn fordi de er glad i dem og vil beskytte dem. Det er en fattig trøst når ensomheten kjennes overveldende. Og det er mange barn som ikke har det så godt i egne hjem og som har funnet trygghet og tilhørighet på skolen eller i andres hjem. De har ikke hatt et trygt sted å gå til.

Foto: Mostphotos

Å møte døden alene

Det som likevel har satt de dypeste sporene i meg, er de pasientene som har vært syke over tid og som til slutt har endt sitt liv på sykehuset alene og uten å ha fått tatt farvel med sine nærmeste. Å dø alene må være en utrolig ensom opplevelse. 

Her hjemme, og vanligvis i Italia også, er vi vant med at pasienten har sine nærmeste rundt seg og at vi bare kan legge til rette for at de får en så fin tid som mulig mot slutten. Da vi var i Bergamo, måtte vi prøve å fylle den rollen – mot slutten av pasientens liv – vel vitende om at vi ikke kunne erstatte behovet for å ha sine nærmeste rundt seg. Det ble aldri bli en fullverdig erstatning, men likevel det var verdifullt.

Et nytt perspektiv

Hvis det skal komme noe godt ut av denne pandemien, som har rystet oss alle langt inni sjela og tvunget oss til å se på verden med et nytt perspektiv, så håper jeg vi ser hva som er viktigst i livet og hele veien frem til døden. Jeg håper vi setter større pris på de enkle og nære tingene i livet, som å være sammen, kunne klemme og dele opplevelser. 

Vi har heldigvis sett mange gode eksempler på kreative løsninger på nærhet de siste ukene. For meg er det selve beviset på at vi mennesker har et stort potensial til å finne gode løsninger og muligheter når vi ikke fyller hodet med tanker om hva somikke er mulig.

Det forteller også noe om behovet vi mennesker har for å komme sammen og kjenne oss nær hverandre. Det å stoppe helt opp og bare vente til det blir stille, har for mange gitt en ro og en klarhet i hva som egentlig betyr noe her i livet. Det håper jeg vi tar med oss videre når verden skal bli, kanskje ikke helt den samme som, men tilnærmet, som før – på en ny måte. 

Et viktig fellesskap

En stund tenkte jeg at 2020 kom til å bli ensomhetens år, men kanskje det i stedet kan bli året da vi fant nye veier mot fellesskap og da vi lærte å sette pris på det å kunne være sammen?

Vi har i alle fall lært at ingen kan klare alt alene. Vi er avhengig av å jobbe sammen for å redde oss selv. 

Sykepleiere er den siste tiden løftet frem som en av de store heltene i møte med pandemien. De sykeste pasientene ligger på intensivavdeling, og kapasiteten ved intensivavdelingene – både hva gjelder utstyr og intensivsykepleiere – har vakt nasjonal bekymring.

Retningslinjer for intensivmedisin i Norge tilsier at alle sykepleiere ved intensivavdeling bør være intensivsykepleiere. I pandemisituasjonen har også anestesi- og operasjonssykepleiere, og også sykepleiere uten videreutdanning, fått opplæring på intensiv. Karen Brasetvik skriver i lokalavisa Fredriksstad Blad 29. april om arbeidsgiveres vett og uvett i krisetider. Saken er også formidlet på Sykepleien.no. Denne bør leses!

Hverdagen snudd på hodet

Hverdagen er snudd på hodet for alle – i hele samfunnet. Helsepersonell må i tillegg møte ekstra smitterisiko daglig. De har stått på som helter de siste seks ukene med å få på plass nye rutiner, nye prosedyrer og opplæring i nye funksjoner.

I tillegg har de måttet leve med redselen for egen, kollegers og helsen til sine nærmeste. Noen steder får sykepleiere risikotillegg eller ulempetillegg, andre steder ikke. Noen steder får vikarer mer enn dobbelt så mye betalt for ugunstige vakter enn fast ansatte. Det burde være opplagt for alle at dette er en stor belastning.

Fremdeles stor belastning

Nå er svært få pasienter innlagt med covid-19. Da burde minstekravet være at man reduserte belastningen på helsepersonell så godt det lar seg gjøre. Så viser det seg at det motsatte skjer! For det første skal man nå få unna den elektive køen som har hopet seg opp. I tillegg skal man være beredt på at en ny «bølge» smittede kommer.

Dette innebærer at sykepleiere flere steder fremdeles går i «koronaturnus». Dette innebærer arbeid med vakter annenhver helg, 70 prosent vaktbelastning og ferie på tidspunkt avdelingen bestemmer (dette kan da for småbarnsforeldre innebære utenom skolens ferier).

Uforsvarlig stort press

Det skal sies at dette kan gjelde fler enn sykepleiere, men nå er det akkurat i denne gruppen jeg har flest kontakter. Likeledes kan det hevdes at sykepleiere burde være takknemlige for at de har en jobb å gå til og ikke står i fare for å bli permittert. Likevel er det uforsvarlig å utøve så stort press på en gruppe når det ikke lenger er påkrevd. På den måten risikerer vi at disse viktige sykepleierne selv bli syke av belastningen. Hvem skal gå på jobb for oss så vi kan være hjemme da?

Som så mange har påpekt: sykepleiere fortjener mer enn klapp. Og nå er tiden for å påpeke det.