Kveldsvakten på intensiven går mot slutten. Jeg sjekker respiratoren, bytter ut sprøytene med medisiner og legger pasienten i en annen stilling for å unngå trykksår. Jeg lytter på lungene med stetoskopet, og det høres fint ut. Han har litt hurtig puls og pust, og jeg tolker det som tegn på smerte og gir en ekstra dose.

Koordinatoren stikker hodet inn: «Det kommer en ny pasient. To er syke i natt. Jeg har ringt og ringt, ingen kan komme. Du må nesten være her.» Etter 17 timer på jobb låser jeg tingene mine ut av garderoben og går mot heisen. Enda en dobbeltvakt er over. Jeg lengter etter søvn.

Tillitsvalgte er bekymret

NRK har den siste tiden fokusert på brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune, men i sykehusene får lovbrudd sjelden stor oppmerksomhet. Den 10. oktober meldte likevel NRK om over 4000 brudd på loven ved Blakstad sykehus. Tillitsvalgte er bekymret for de ansattes arbeidsbelastning. Jeg deler den bekymringen.

Hver måned er det et femsifret antall brudd på arbeidsmiljøloven bare i Helse Midt-Norge. Nøyaktige tall er vanskelig å få tak i. Helseforetaket presenterer brudd på loven i prosent av antall vakter. Det kalles ikke «lovbrudd», men «avvik». Det ser finere ut. Men vi vet at tallet er høyt. Med 11 000 ansatte ved ett sykehus er 2 prosent mye.

Overfylte avdelinger

Lovbruddene er av ulik art og alvorlighetsgrad. Akutte livstruende situasjoner skjer i et sykehus, og det må være folk tilgjengelig. At noen av og til må jobbe utover lovens grenser, må vi regne med. Men vi ser at antall doble vakter er høyt. Antall tilfeller med altfor mange arbeidstimer og for lite hvile i løpet av en uke er også høyt.

Lovbruddene skjer ved full avdeling, overbelegg eller sykefravær. Det er ikke pent når vi vet at sykepleiere har jobbet 15 timer i strekk eller fått fire timers søvn mellom vaktene. Overfylte avdelinger med en beleggsprosent på over 100 er mer normalen enn unntaket flere steder, og det øker. 

Noen steder er grunnbemanningen så lav at sykefravær umiddelbart krever innleie. Av og til er det så knapt med ansatte at en ikke planlagt pasient krever en dobbeltvakt. Det er ikke et resultat av dårlig moral, dårlige ledere eller en rigid lov. Partssamarbeidet i sykehusene er godt, og verneombud, ledere og tillitsvalgte jobber hver dag for å finne løsninger. 

Effektivisering har en pris

Årlige krav om flere oppgaver for mindre penger har skåret bemanningen til beinet. Det er resultatet av en politikk som konstant pålegger sykehusene nye oppgaver og flere pasienter parallelt med årlige effektiviseringsrunder – i praksis innsparingstiltak.

Helseministeren skryter av kortere helsekøer og mindre ventetid. Det er bra. Samtidig rovdrift på ansatte som skal behandle pasientene, er ikke bra. Vi har omsorg for pasienten og plikt til å drive sykehus døgnet rundt, og den utfører vi. Men alt har en pris. Mer av den samme politikken vil bli dyrt for samfunnet.

Vi har verdens beste jobb. Da må våre ledere settes i stand til å gi oss rammene vi trenger slik at vi kan fortsette å gjøre jobben vår.

Teksten ble publisert første gang 22. oktober 2019 i spalten Gryr i Norden i Klassekampen.

Dette er deler av byråkratiets bekjennelser. Vi skulle høyt og langt. Europeisk uke, som er Arendalsuka på speed, seilet opp. Vi skulle helt til Brüssel, hovedstaden i Belgia og Nato og EU – alle kommisjoners og forsamlingers favoritt.

Byråkrater kommer i mange former og fasonger, og to av oss var samlet på en noe avgrenset plass. I mer eller mindre kledelig oppdresset utgave. «Det blir likar i morra», tenkte jeg om hans gymnastiske øvelse.

Dagen etter skulle det være møter til langt på kveld i Brüssels mange forumer og møteplasser. Helsebyråkrater på tur er både praktisk anlagte, hyggelige og målrettede. Her var det i tillegg hovedsakelig trøndere, så det var trivelig!

Lyden av bacon

Min sidemann fortalte om musikken på FM-båndet i bilradioen på vei til flyplassen. Nærradioen holdt koken, og programposten «Banjo og Bacon» bød på country og aktuell musikalsk kvalitet sponset av grillsvin, ble det opplyst.

– Stopp, jeg må be dere om å være litt stille. Jeg hører knapt min egen stemme, og nå skal vi bedrive sikkerhetsinformasjon, nærmest kommanderte kabinpersonalets utsendte ved siden av oss.

Trøndere er kanskje trege, men vi er ustoppelige når vi er i siget. Hun fikk føle det verbale presset, og det ble litt for meget. Høflige som vi er, gjorde vi som vi ble bedt om. Hun takket og ba oss om å fortsette etter den pålagte pausen.

– Det er så trivelig med folk som er kommunikative med hverandre, avsluttet hun. Resten av reisen snakket sidemannen min og jeg om saksrelaterte diskusjoner vi begge hadde registrert i programmet vi skulle gjennom:

Samhandlingsreformens mulige endelikt i møte med en virkelighet som har stadig færre av forutsetningene på plass. Levealdersgradienten som utfordrer alle norske kommuner med full tyngde om seks år. Ulike utslag av pensjonsreformen i forskjellige yrker. Hvordan nyrekruttering og framtidig oppgaveløsning kan henge sammen. Nettverk og samarbeidende regioner i utviklende kvalitetsarbeid.

Selvråderett

Til slutt diskuterte vi kveldens meny, som gode menn ofte gjør. Ett var vi enige om, nemlig at livet smaker best nær fjæra. God sjømat er alltid en vinner for mange av oss. Som helsefolk sto imidlertid dette øverst på lista: hva vi for enhver pris måtte unngå.

For oss, som helst vil bestemme selv hvordan vi skal leve hele livet, står slikt høyt. «Selvråderett» er et særlig norsk begrep for nordmenn på trekk til Belgia. Den fikk ny verdi da menyen presenterte seg: biffen fra Belgisk blå ble forbigått i stillhet. Vi er jo opptatt av FNs bærekraftsmål som tilreisende flypassasjerer, må vite!

Den valgte retten sto godt til landskapet den ble servert i, og de oppdressede utsendte. Flyndre er en fin fisk, som kan alt om å legge seg flat. En kledelig egenskap. Vi har mye å lære!

I likhet med lege Ingrid Rolfsjord er også jeg svært forundret over hva sykehjem dokumenterer, men også hva som ikke dokumenteres – Ikke bare på sykehjem, men generelt i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Hvorfor svikter vi når det gjelder å gjøre vår plikt?

Som helsepersonell har vi plikt til å føre journal, jf. helsepersonelloven § 39. Likeledes har pasienter og brukere rett til å ha en journal og innsyn i hva som står skrevet i den. En av hensiktene med å føre journal er å sikre at pasienter mottar forsvarlige helsetjenester.

Pasientjournalen er også viktig i internkontroller og kvalitetsarbeid. Kvalitetsarbeid kan for eksempel være å sammenlikne klinisk praksis på tvers av virksomheter og hvordan den kliniske praksisen påvirker mortalitetsraten til pasienter som er under behandling.

Jeg tar bladet fra munn og sier det rett ut: Vi sykepleiere og andre yrkesgrupper må skjerpe oss! 

Skrekkscenario

Noe av det verste jeg har opplevd som sykepleier i et vikarbyrå, var en nattvakt jeg jobbet på et kommunalt sykehjem. En av pasientene jeg hadde ansvar for, ble akutt dårligere, og min vurdering var at pasienten måtte hasteinnlegges.

I journalsystemet sto det kun navn, personnummer og diagnoser. Ellers var alt annet blankt; journalen inneholdt verken opplysninger om behandlingsplaner, legemidler eller noe om pasientens tidligere tilstand. Jeg hadde kun fått overlevert en muntlig rapport.

Det var veldig lite grunnlag å basere mine observasjoner og vurderinger på. Til slutt gikk det bra med pasienten, men det kunne ha fått et helt annet utfall om pasienten ikke hadde vært kjent for sykehuset som vedkommende ble sendt til.

Dette er et skrekkscenario. Jeg håper det er sjelden at det er så mangelfull informasjon om en pasient, men det illustrerer viktigheten av at nødvendig dokumentasjon er på plass.

Journalen er et viktig verktøy

Journalen skal gi oss velutformet informasjon om pasienten som gir mening. Journalen er et viktig verktøy for alt helsepersonell og bidrar til et bedre tverrfaglig samarbeid mellom yrkesgruppene. Det er derfor helt nødvendig at vi sykepleiere som har den daglige oppfølgingen av pasientene, oppdaterer og utarbeider behandlingsplaner, legger inn nødvendig informasjon fra diagnoser til medisiner til HLR-status m.m.

Men ikke minst er det viktig at vi fører journal når vakten er over. Dessverre har jeg fra tid til annen opplevd at kolleger sier: «Det var ikke noe spesielt der i dag, så jeg trenger ikke å føre journal» eller: «Jeg dokumenterer i morgen, så blir det ikke overtid».

Det er verken greit eller forsvarlig, tenker jeg. Ved å la være å dokumentere hendelser etter endt vakt svekkes pasientsikkerheten. Det kan for eksempel oppstå akuttsituasjoner eller uklarheter med tanke på hvilke legemidler som er administrert eller ikke. Dessuten står det i pasientjournalforskriften at journalen skal føres fortløpende uten ugrunnet opphold.

Hva skal dokumenteres?

Som nevnt skal journalen gi nyttig informasjon til den som leser den. Vi sykepleiere må dokumentere våre observasjoner, vurderinger og tiltak etter hver endt vakt. Samtidig er det et poeng at vi ikke skriver lange «romaner» om hvordan pasientens kveld var.

Har pasienten fått et sår, holder det å skrive lokalisasjon, størrelse og utseende. Det er unødvendig å beskrive i detalj hva pasienten har spist med mindre det foreligger et ernæringsproblem. Noe av det verste jeg leser i innkomstnotater, er «uten anmerkning». Det holder ikke! Dersom pasienten har normalt fungerende eliminasjon, kan vi skrive det.

Fra et juridisk perspektiv er det viktig at helsepersonell dokumenterer hva de har gjort, og hvorfor, på grunn av eventuelle klage- og erstatningssaker og tilsyn fra tilsynsmyndighetene. Det er for eksempel unødvendig at man får påpekt et lovbrudd for noe man har gjort, som ikke er blitt dokumentert eller kan etterprøves. Men journalen kan også bidra til internt kvalitetsarbeid. Uten journaldokumentasjon kan vi ikke identifisere problemområder eller vite hvordan vi kan løse disse.

Brukerperspektivet bør også inn i journalen fordi pasientene har rett til å medvirke til egen behandling. Selv har jeg stor nytte av å anvende spørsmålet: «Hva er viktig for deg?» i mine samtaler. Som pasientene selv skriver på «pasientsikkerhetsprogrammet 24/7», åpner spørsmålet opp for å innta deres perspektiver, og det gir rom for å identifisere problemer som kan løses, eller ønsker som vi kan forsøke å etterkomme.   

Samarbeid med IT-personell

Jeg vil avrunde med å påpeke at vi har mange ulike systemer for elektronisk pasientjournal (EPJ). For mange oppleves de som tungvinne og vanskelig å navigere i. Arbeidsgiver må derfor sørge for god opplæring for samtlige ansatte i de anvendte systemene. Erfaringsmessig holder det ikke at et par «superbrukere» drar på kurs for så å lære opp resten av sine kolleger.

Jeg synes at vi bør vise større interesse for å involvere oss i utformingen av nye datasystemer. De som lager systemene for EPJ, vet ikke hvordan vi som helsepersonell jobber, men har antakelig mange ideer om det, og da blir det kluss. Helsepersonell og IT-personell bør lære om hverandres perspektiver og samarbeide i mye større grad enn tidligere.

Alt i alt mener jeg at vi har mye å gå på, og at arbeidsgiver har et «sørge for»-ansvar. Men til sjuende og sist er det vårt individuelle ansvar å føre journal om pasientene våre. Vi er ofte dyktige i jobben vår, men dette må også gjenspeiles i pasientenes journaler. Ved å skrive gode journalnotater reduserer vi risikoen for skade og bedrer pasientsikkerheten.

Det er definitivt en av mine favorittsetninger. Etter at jeg ble tydeligere i mitt eget liv, har nye ting startet å skje. Jeg får det oftere som jeg vil. Og fortere. Mine omgivelser gir meg tilbakemelding om at det er enklere å omgås meg. «Å vente og se» er en uting. I øyeblikket kan det virke attraktivt, men på sikt er det ikke hensiktsmessig. I hvert fall ikke når vi snakker om å kunne påvirke eget liv.

Nettopp denne teknikken har jeg trent mye på. For det må trenes. Det kan være uvant og nytt. Å kunne se seg selv utenfra og forstå hvilken effekt du har på andre, krever modning og tid.

Når jeg fremstår klar og tydelig på mine ønsker og behov, er det lettere for andre å forholde seg til meg. Om jeg «venter» på respons eller initiativ, er sjansen stor for at jeg blir skuffet. Det er en risiko for at den andre ikke aner hva jeg har i tankene. Om jeg da blir skuffet fordi den andre ikke ser meg og mine behov, er det regelrett urettferdig.

Ja, du kan bli avvist. Det skjer. Det kan hende du ikke får det du trenger. Det er greit, det. Jeg tåler det. Du tåler det.

Jeg kan love deg at du stort sett vil oppleve det motsatte: at du blir lyttet til og verdsatt for det du sier. Da vil du erfare hvor mye du kan påvirke din egen hverdag.