- Jeg hører det skrikes om natta på sykehjemmet jeg arbeider. Hver kveld hører jeg at noen gråter i korridorene, sier sykepleierstudenten til oss alle over hele førstesida i Adresseavisen. Hun har helt rett i det. Hun har arbeidet ved ulike institusjoner i åtte år, og er nå snart utdannet sykepleier. Hun vil så gjerne, men vet ikke om hun orker å tiltre rollen som den med det øverste ansvaret på kvelder og i helger. Hun vet at hun her ikke får det faglige fellesskapet hun tilbys på sykehuset. Der er flere ansatte i forhold til et lavere antall pasienter.

Samme ettermiddag skal finans- og næringskomiteen i byen ha en åpen høring om sykefraværet. Emnet fenger, og mange trondhjemmere finner veien til rådhusets storsal. Byens lokale politikere i denne komiteen har gått flere runder med blant annet de hovedtillitsvalgte og rådmannens fagstab for å finne nye innfallsvinkler. Prisverdig. Denne kvelden skal inviterte gjester utenfra si sitt. Det gjør de i stort monn, ikke minst fastlege Roger Kahn og Sintefs forsker Solveig Ose. Hun har doktorgrad i arbeidsivsforskning, og setter skapet ettertrykkelig på plass. - Solveig Ose fra SINTEF plasserer et svakt HMS-system og dårlig systemledelse som hovedgrunnene til et økt sykefravær, ikke arbeidstakernes generelle helse og moral, skriver jeg på FB. Hun påpeker også en direk te sammenheng mellom høy faglig interesse og lavt sykefravær. I hennes nye bok presenteres at 7 prosent sykefravær  påviselig skyldes dårlige ledere! Dagens beste sitat fra forskeren er imidlertid dette: -Dårlige ledere snakker godt oppover. Ødelegger nedover. Det er ikke sikkert at dette avsløres på avstand. Vi kan gjøre mye med sykefraværet om slike fjernes. Det er et overordnet lederansvar!

Fastlegen Roger Kahn påviser at dårlig ledelse ødelegger arbeidsmiljø, og at det ikke er lett for en fastlege å sykmelde hele arbeidsmiljøet. Ofte blir det derfor arbeidstakeren som får sykmeldingen, mens kommunen sitter igjen med en leder ingen tar tak i. På bakerste benk sitter vi hovedtillitsvalgte i NSF. Vi er ikke blant dem som skal snakke i programmet. Derfor passer det godt at vi tar det siste ordet når salen tilslutt får slippe til: Vi spør om hvorfor hviletiden ikke er i fokus når restitusjon er helsefremmende. Vi viser til forskerens utsagn, våre stadig tilbakevendende utspill til både administrativt og politisk nivå, og vi spør foran åpen scene og mikrofon. Kan vi nå snart få en rekrutteringsstrategi for sykepleiere i kommunen? Kan vi nå bli enige om at retten til åtte timers søvn er viktig også for oss, samt at helgefri også skal være et gode selv om helga ikke alltid er lørdag og søndag? Vi gir oss ikke! Den utsendte bladfyken intervjuer oss, og får gode poenger. Noe sier oss at dette likevel ikke når fram, fordi det ikke er viktig nok for andre enn oss? Jeg sender noen tanker til kollega Gro Lillebø, som har skrevet godt om dette her: https://sykepleien.no/blogg/2016/11/vi-ma-snakke-mer-om-turnus

I den samme avisa hvor studentens klage lyder som et skrik i natten, forteller rådmannens direktør for helse og velferd i Trondheim at byen må ruste seg til en hverdag hvor vi må forebygge mer. Det er klokt, men kan han samtidig vedta at det blir færre pasienter med sykepleierbehov også? Han vil nemlig bruke pengene på annet enn flere sykepleiere. Det er litt der vi er nå. Mens arbeidstidsplanleggere i byen for tida kalles bemanningskonsulenter, og turnuser omdøpes til kalenderplaner på minimum 26 uker uten arbeidsdager som kommer til fratrekk i ferien. Dermed blir det bråk om både antall helger i arbeid og om ferielovens intensjoner faktisk overholdes. Noe sier meg at ettermiddagens møte ikke er slutten på dette. Dagens overskrift i lokalavisa vil følges av flere skrik. Selv ser jeg ikke bort fra at vi trenger et realt hylekor. Både for et sykepleierløft og en kommunhelsetjeneste som klarer oppgavene https://sykepleien.no/blogg/2016/10/en-slitesterk-kommunehelse.

I fjor sommer snakket jeg med en dansk intensivsykepleierkollega som var vikar hos oss, på Hovedintensiv der jeg jobber. Vi snakket om turnus. Hun sa hun var sjokkert over at norske sykepleiere har vakter med så kort hviletid mellom vaktene som ni timer, og til og med åtte, noen steder. Jeg har tenkt over det. Det eregentlig nokså oppsiktsvekkende.

Turnus er en del av livet for oss som har valgt et yrke der jobb til alle døgnets tider og hele året rundt er nødvendig. Ikke alle hadde tenkt så nøye over det, heller – at turnus var en del av «pakken». Selv om vi ofte får høre det. At vi visste hva vi gikk til. Men gjorde vi egentlig det? Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg gjorde ikke det. Eller, det vil si: jeg visste at jeg måtte jobbe dag og kveld, natt, jul og påske. Jeg visste bare ikke hva det ville si for kroppen min. Det var heller aldri tema på grunnutdanningen i sykepleie, om jeg husker rett.

For å ha sagt det: selvsagt må vi akseptere at kvelds-, natt- og helgearbeid er en del av det å være sykepleier. Pasientene og helsevesenet er avhengig av at vi er på jobb. Poenget er hvordan vi organiserer denne arbeidstiden.

De fleste jeg har snakket med og som jobber turnus, kan kjenne seg igjen når jeg beskriver hvordan det er å komme hjem fra dagvakt etter å ha hatt kveldsvakt dagen i forveien. Etter denne klassiske sen-tidlig skiftningen, er jeg ubrukelig. Ikke orker jeg å lese aviser, og ikke orker jeg å lage noe annet enn døll halvfabrikata til middag. Sofaen er det eneste fornuftige stedet å være. Jeg skulle ønske jeg hadde ork til å lese en bok eller fordype meg i en interessant artikkel. Men det får jeg faktisk ikke til.

Nyere arbeidslivsforskning er nokså entydig i signalene angående hurtige skiftninger med kort hviletid, altså sen-tidlig. Man blir trøtt, ukonsentrert og det kan øke risiko for sykefravær. I STAMI-rapport 1/2014 beskrives forkortet hviletid som noe av det minst helsefremmende i turnusordninger. En studie gjort av Øystein Vedaa m.fl ved Universitet i Bergen (2016) viser også at kort hviletid kan relateres til økt sykefravær. Hvis vi dissekerer sen-tidlig-døgnet, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor den korte hviletiden ikke er bra for oss:

For det første jobber vi rundt 16 timer på et døgn når vi har en slik turnus. Det er mange timer. For det andre gjør den korte hviletiden at man ikke blir uthvilt til neste dags skift. Åtte-ni timer hviletid betyr ikke åtte-ni timer søvn. Åtte-ni timer hviletid betyr kanskje stress hjem fra jobb, vansker med å sovne umiddelbart fordi man er litt gira etter arbeid, fire-fem timer med dårlig søvn og opp igjen grytidlig uten at kroppen har hvilt nok. Så går vi på jobb, allerede slitne. Slitenhet gjør oss ukonsentrerte og sløve. Man får lavere toleranse for stress, man blir kanskje mer mottakelig for sykdom.

Må vi ha det slik?

Det argumenteres med kontinuitet. Det er bra for pasienten å møte det samme ansiktet om morgenen som kvelden i forveien. Og det er et godt argument. Men er det et bedre argument enn at pasienten møter det samme ansiktet på to dagskift etter hverandre? Dokumentasjonssystemene og rutinene rundt informasjonsoverføring er gode, og kvaliteten vil etter mitt syn ikke forringes ved at det er andre kollegaer som er hos pasienten i mellomtiden. Det kan jo også hende at pasienten treffer den samme kollegaen to kvelder på rad, også. Det er også kontinuitet.

For å få turnusen til å gå opp må vi ha det slik, har jeg også fått høre. Det er ikke nødvendigvis riktig. Det som er riktig, er at hvis vi skal ha færre sen-tidlig-skiftninger i arbeidstiden vår må flere gjøre det samme. Kanskje kan man gå ut i fri med senvakt. Det gjør jeg av og til, og det er faktisk godt å komme hjem klokka 23 og vite at jeg slipper å stresse med å sovne for å være utvilt klokka seks. Noe jeg sjelden klarer. I stedet rekker du en kopp te og to kapitler i den boka du gjerne skulle lest ferdig før du legger deg, og du kan bruke neste formiddag til aktiviteter som passer deg og din dagsform.

Det er ikke så mange andre som tillater seg å jobbe på denne måten, slik vi gjør. Det er en grunn til at man i EU ikke tillater kortere hviletid enn 11 timer. Det er en grunn til at den norske arbeidsmiljøloven ikke tillater kortere hviletid enn 11 timer og at unntakene må avtales med tillitsvalgt. Kroppen trenger hvile. Vi trenger vern.

Tradisjonelle måter å skrive turnuser på kan virke fastlåste, og det er vanskelig å endre. Men dersom hver og en av oss går i seg selv og ønsker eller skriver turnuser med færre korte skiftninger, er det en start. Helsevesenet vårt er tjent med sykepleiere som har helsefremmende arbeidstider, slik at flere orker full jobb ut et helt yrkesliv.

Nå har jeg i et par uker gått og riktig irritert meg over noe jeg ved en tilfeldighet oppdaget.

Jeg er jo sykepleier. Og jeg er spesialsykepleier. Det vil si at jeg har erfaring i å være sykepleierstudent, jeg har erfaring i å være sykepleier. Jeg har også efaring i å være spesialsykepleierstudent og i å være spesialsykepleier. Altså, jeg har en erfaring som strekker seg over nesten 20 år.

I dag jobber jeg på Det odontologiske fakultet i Oslo. Jeg jobber mye med hygiene og smittevern på fakultetet. Endel av denne jobben består i å gjøre søk etter ny kunnskap fra gode kilder. Jeg regner Folkehelsinstituttet som en god kilde og som jeg benytter mye i mitt arbeid. Det handler om å holde seg faglig oppdatert.

Og det var i en slik setting, med søk på nettet, at jeg kom over en sak. En sak som vekket meg, og som bidro til at jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar.

Jeg søker altså etter ny kunnskap om hepatitt B på Folkehelseinstituttet (FHI) sine nettsider. Og da kommer jeg over en rapport kalt 2008:9, "Arbeidsgruppe for vurdering av  bruken av hepatitt B-vaksine i Norge". Jeg ble nysgjerrig, for dette hadde jeg ikke lest før. Og ønsker du å se på denne rapporten så finner du den her: https://www.fhi.no/globalassets/migrering/dokumenter/pdf/anbefalinger-om-bruk-av-hepatitt-b-vaksine-i-norge-pdf.pdf

I 1996 ble behovet for hepatitt B-vaksine utredet. Dette står å lese i rapportens innledning. Videre står det at befolkningssammensetningen har siden da, endret seg voldsomt. Derfor gikk FHI inn for å nedsette en ny arbeidsgruppe i 2005, for å utrede behovet for denne vaksinen på nytt. Og rapporten ble levert sommeren 2007. Det er jo nesten ti år siden! Men essensen her er like aktuell og viktig. Om ikke enda mer i dag, enn for ti år siden.

Jeg har lest hele rapporten. Altså anbefalingene. Anbefalinger som kommer fra fagpersoner med solid kompetanse på sine fagområder (helsesøstre, infeksjonsmedisinere, fra fagområdet pediatri, mikrobiologi, samfunnsmedisin). Og de kommer med forslag til noen endringer - uten å ta hensyn til hva dette måtte koste.

Blant annet anbefaler de å utvide målgruppenefor å få vaksine dekket av folketrygden. 
Vi vet jo blant annet at studenter i diverse helsefagutdanninger er i en målgruppe. De er utsatt  stikkskader i sine fremtidige jobber, og mens de har praksis igjennom sine utdanninger. Dette gjelder helt konkret følgende grupper: studenter i medisin, operasjonssykepleie, anestesisykepleie, intensivsykepleie, jordmorfag, odontologi, tannpleie og bioingeniørfag (norsk folkehelseinstitutt, Smittevernveilederen).

Så hva er galt her? Ser dere det jeg i alle år har sett? Jo, sykepleierstudentene er ikke nevnt. Enda de i sin praksis i studietiden absolutt holder på med prosedyrer som kan medføre blodsmitte om man er uheldig. Jeg har alltid stusset over dette, og ble svært forundret da jeg kom over rapporten fra 2007.

For vet dere hvem som ble foreslått å legges til i målgruppen? Jo, nettopp, sykepleierstudentene! Men de ble utelatt i den endelige veilederen som bygger på rapporten som ble bestilt av Folkehelseinstituttet.

Dette skjønner jeg ingenting av! Hvorfor i alle dager har man utelatt sykepleierstudentene? I rapporten begrunner de svært godt hvorfor denne studentgruppen bør være i målgruppen for vaksinasjon.

"Erfaringer har vist at dagens ordning med gratis vaksine til personer som utsettes for smittefare under utdanningen i Norge fungerer godt, men sykepleiestudenter er en viktig helsepersonellgruppe som faller utenom ordningen. Sykepleiere er den gruppen av helsepersonell i Norge som oftestblir smittet med hepatitt B etter stikkuhell i tjenesten."

​"Konklusjon: Arbeidsgruppen anbefaler at målrettet vaksinasjon med hepatitt B-vaksine i Norge som dekkes av  Folketrygden utvides med følgende grupper: •  seksualpartnere til stoffmisbrukere, • alle innsatte i fengsler • hiv-smittede • voldtektsofre • sykepleiestudenter (under gruppen helsefagstudenter som utsettes for smittefare under utdanningen i Norge). "

Man anbefaler altså at sykepleierstudentene bør legges til i målgruppen for vaksinasjon dekket av folketrygden! Det er anbefalt fra fagfolk å få disse studentene med!
​Jeg vet ikke om smitte med hepatitt b forekom ofte, eller i det hele tatt hos tannlegestudenter og de andre i målgruppen, før man begynte med målrettet vaksinasjon, men disse andre gruppene ble i hvert fall ansett å være spesielt utsatt igjennom praksis i utdanningsforløpet.
Men ærlig talt, å utelate sykepleierstudentene må da være en grov feilvurdering gjort av de som hadde det siste ordet her!? Jeg kan ikke skjønne annet.

Håndterer man kanyler som blir brukt på pasienter, så håndterer man per definisjon et smittefarlig redskap, siden de basale smittevern rutinene (fra FHI) er "basert på prinsippet om at alle kroppsvæsker inklusive blod, sekreter og ekskreter (unntatt svette), ikke-intakt hud og slimhinner kan inneholde smittestoffer" (https://www.fhi.no/globalassets/migrering/dokumenter/pdf/basale-smittev…).

Og som jeg startet med, jeg har erfaring i å være sykepleierstudent. Vi fikk trent oss blant annet i å sette venfloner på pasienter. Det ble mye blodsøl til tider, men etterhvert kom teknikken seg, og til slutt satt den. Jeg fikk lov å sette injeksjoner, ikke bare på medstudenter, men også på pasienter. Altså, jeg håndterte kanyler. Hvis dette er en praksis man har gått bort fra siden 1995-98, og sykepleierstudentene skjermes for smitterisiko, så får alle som har lest helt hit tilgi meg for å prøve på å slå inn åpne dører.

Men jeg tviler veldig sterkt på at denne store gruppen studenter plutselig ikke skal få håndtere noe som er å anse som ganske sentralt i pasientbehandling, på for eksempel et sykehus.

Legg merke til at jeg sa "store gruppen". Kan det være her kjernen ligger? At sykepleierstudentene utgjør en så stor gruppe at dette blir for dyrt? Da mistet man i så fall meg i å skulle støtte en slik avgjørelse.

Jeg kan legge til at jeg sendte en mail til FHI med spørsmål om det virkelig stemmer at sykepleierstudentene ble utelatt. Jeg har ikke fått svar.

Vi skylder våre fremtidige kolleger å stå på for dem, ved å forlange at disse også får hepatitt B -vaksine i forbindelse med sin utdanning. Noe annet er uhørt.

Det snakkes så mye om mestring i dag. Om hverdagsmestring, f.eks. Dette er noe som er opphøyd og som er ettertraktet. Det er dette, mestring, politikere setter fremst, i sine programmer nå. Det er mestring vi ettertrakter, og som det bevilges møter og penger til å utrede om.

Mestring; se det var også det jeg lærte om som sykepleierstudent, tidlig på åttitallet. Mestring og hjelp til mestring, det var dette vi som ferdige sykepleiere skulle hjelpe syke mennesker med, til de igjen klarte å mestre uten hjelp.

Mange år er gått hen siden tidlig åttitall. Mange år da jeg har jobbet mye med nettopp mestring. Derfor har jeg kanskje et mer solid tak i dette begrepet her, og dets egentlige betydning, enn mange politikere og andre?

Tja, det VET jeg nå ikke.

Men, jeg kjenner jeg blir litt matt av denne bruken av begrepet, i hytt og pine.

For hva er det egentlig mestringbetyr?

Ja, det er hva jeg nå vil ytre meg litt mer om i dette dokumentet her, i en liten pause i skrivingen om hva sykepleien særegne funksjon er.

Mestring; - betyr det egentlig noe annet enn å leve?

Nei, det gjør ikke egentlig det!

Å leve, det er å mestre livet, på godt og på vondt det.

Når du blir så syk, at du mangler en del krefter, kunnskaper og/eller vilje, ja, da kan du bli avhengig av hjelp, fra f.eks. sykepleie, for å klare å leve. For å klare å mestre hverdagene.

Utover dette her, så er mestring noe, vi alle og enhver, selvstendig, driver med hver bidige time, hver bidige dag, hvert bidige år, for å leve livet vårt det.

Men nå, i dette byråkratiske virvaret og overformynderiet vi lever i i vårt samfunn, så brukes, eller kanskje rettere sagt misbrukes, dette begrepet her, for å undergrave at det finnes mennesker som er syke og svake, og i behov for hjelp, til nettopp å mestre. Mennesker som trenger hjelp til nettopp å leve.

Jo dessverre, det er faktisk sant det.

Se for eksempel begrepet mestring, relatert til eldreomsorgen, der jeg har mitt virke og mitt engasjement.

Å bli gammel, er ikke det samme som at du kan defineres tilhørende den gruppen individer som faller inn under eldreomsorgen. Å bli gammel betyr at du er kommet i alderdommen. Alderdom er noe helt annet enn å være gammel, syk og hjelpetrengende. Veldig mange gamle mennesker i dag, mange individer som er kommet i alderdommen, er friske, selvstendige og sterke mennesker. Alderdommen kommer, per definisjon, når du har passert 65 år. Men det sier ikke egentlig mer enn det. Jo, det betyr at du har et langt levd liv bak deg, en livshistorie, en identitet preget av denne livshistorien. Men det betyr også at du er høyst levende og mestrer hver dag du står i her og nå. Det vil si om du ikke får sykdom og funksjonssvikt. Men det kan du faktisk få uansett hvor i livsløpet du er. Riktignok vil du i alderdommen være i risikogruppen for å utvikle fler sykdommer enn i yngre år, likeså vel som at risikoen for tap og sorg, er større enn tidligere i livet. Men alderdommen i seg selv, gjør deg ikke i utgangspunktet avhengig av hjelp.

Du mestrer, du lever, i utgangspunktet livet ditt like selvstendig som før.

Med denne bakgrunn blir det så usmakelig, sett fra mitt ståsted, når man prioriterer å bruke midler på å fremme hverdagsmestring for friske eldre, framfor å sikre en verdig hverdag, for de som er hjelpetrengende, syke og svake.

Misforstå meg ikke nå. Det er veldig bra at det satses på forebygging for å opprettholde folkehelse, og forebygge sykdom. MEN når dette fremmes som viktigere enn å sikre en verdig hverdag for de som trenger hjelp til å leve, til å mestre hverdagene sine, dasier det meg noe veldig vondt og sårt om det samfunn vi lever i nå i dag.

De friske og sterke går foran de syke og de svake. Dette er en trend jeg ikke liker i vårt samfunn. Og det er en trend jeg ser som bruken/misbruken av begrepet mestring er med og underbygger.

Da jeg nylig holdt et foredrag om verdig eldreomsorg, i en kommune, så fortalte jeg om hvordan gamle, hjemmeboende hjelpetrengende eldre selv beskrev at det som vanskeliggjorde deres hverdagsmestring, det var nettopp dette at hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere hadde det så travelt, og at de kjente den enkelte hjelper så dårlig. Disse hjelperne påførte dem dermed smerte, som kan fremme lært hjelpeløshet, og det vil si depresjon, nettopp ved at systemet ikke sikret respekt, kontinuitet og trygghet. Pleiere i kommunen svarte at de ikke ønsket å jobbe slik, men ikke hadde annet valg når de var så få og så overbelastet i forhold til å kunne yte forsvarlig hjelp. Da kommer politiker, og kommunalsjef på banen og svarer at de har det jo så bra i kommunen der, for de satser nå så stort på hverdagsmestring.

Skjønner dere hvor jeg vil hen nå?

Skal oppbygging av tjenester som fremmer hverdagsmestring for friske eldre, legalisere at vi ikke sikrer hverdagsmestring for de svakeste blant oss?

Tja, det er nok dette her jeg kjenner jeg ikke vil være med på. Dette er ikke det samfunn jeg vil være en del av. Det er bra å få friske folk til å holde seg friske. MEN vi må først sikre at de svakeste blant oss, har et verdig og godt liv.

Helseministeren misbruker stadig begrepet i sine taler og dokumenter, på samme vis som ovenfor nevnt. Nå sist i sin tale på Helsekonferansen 2016. Jeg får ikke tillit til mennesker som så lett misbruker faglige begreper, for å ta fokus bort fra det som egentlig gjelder.

Mestring er viktig, for oss alle.

Mestring er, i grunnen, det vi er her på jorden for å gjøre det.

Leve.

Men det som er et samfunnsansvar, er å hjelpe mennesker til å mestre hverdagene, når de er for syke og svake, til å klare dette selv.

Det disse sykeste blant oss selv forteller, er at det som i den situasjon er mest viktig for dem, jo, det er at de blir tatt på alvor og møtt med respekt, fra dem som hjelper.

Og jeg vet, det er da det er viktig at de som hjelper har såpass romslighet, at de har mulighet til å bruke sine kunnskaper når de hjelper. Det er ikke dårlige holdninger fra dem som er et problem i dag, men at de ikke har mulighet, fordi de skal gjøre så altfor meget for altfor mange på for kort tid.

De som selv blir tråkket på, og ikke vist respekt, se de har også lett for å gjøre det samme nedover selv.

Eller «den som kryper for dem han har over seg, tramper som regel på dem han har under seg.» (Helge Brattgård)

Dette er erkjente, gamle sannheter det!

Jeg vet ikke hvor mye og hvor ofte du tenker på døden. Det vil i såfall variere fra person til person, alt etter hvor man er i livet, hvilken situasjon man står oppi og hva man jobber med.

Døden er en naturlig del av livet. Er det noe som vi vet med sikkerhet, så er det at vi alle skal dø. I dagens samfunn er døden for mange blitt noe fremmed som foregår innenfor de hvite veggene på et sykehus eller sykehjem. Før i tiden ble de gamle og syke i stor grad tatt vare på av familien hjemme. Døden var en mer naturlig og synlig del av samfunnet. Slik er det ikke i dag.

Vi som jobber på sykehjem må forholde oss til døden. Det er naturlig at eldre mennesker som er " mett av dage" skal dø etter et langt og innholdsrikt liv. Det blir allikevel ingen rutine og det skal det heller ikke bli. Alle mennesker er unike og derfor blir heller ingen dødsfall like selv om noen kjennetegn går igjen.

Døden er et ukjent landskap både for den som skal dø og for mange pårørende. Det er første gang akkurat denne personen dør. Mange kan kjenne seg usikre i møte med døden. Selv om ingen lege kan kurere døden, så finnes det medikamenter som kan lindre smerter, uro, kvalme, tung pust, surkling osv.

I livets sluttfase er det anledning til å trappe opp lindrende behandling i samarbeid med lege. Mange opplever det vanskelig når den gamle ikke orker å spise og drikke lenger. Dette er en naturlig prosess som skjer. Banalt sagt kan man sammenligne den døende med en visnet plante. Man kan vanne så mye man vil, men den vil ikke komme til liv igjen. Mat, drikke og væskebehandling vil i livets sluttfase være til større plage enn til gavn. Det viktigste er å fukte munn og lepper i denne fasen. Hørsel- og følesansen er de siste sansene som forsvinner. Det viktigste man kan gjøre er å bare være til stede. Snakke, synge eller være stille. Holde i en hånd. Imøtekomme den døendes ønsker i fullførelsen av livet. 

Avslutningsvis, i forrige kapittel, skrev jeg dette: «Et sentralt poeng på morgendagens etappe blir knyttet til dette som står i definisjonen, om at det er individet sykepleien hjelper, og at hjelpen ytes slik vedkommende selv ville gjort, om hun/han hadde hatt krefter, kunnskaper og vilje.»

«Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje.»

Ja, det er ikke identiske menneskekropper, uavhengig av det øvrige mennesket, sykepleieren skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til. Det er enkeltindividene sykepleien skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til.

Og ikke bare det, vi «skal yte den hjelp vedkommende selv ville gjort uten hjelp, om vedkommende bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje.» Dette siste betyr faktisk at vi som sykepleiere skal yte hjelpen slik vedkommende selv ville gjort det, bare krefter, kunnskaper og vilje hadde vært tilstrekkelig.

Dette betyr at vi ikke skal yte hjelpen etter en generalisert mal, à la PPS (praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten), eller kommunal rutine/reglement for hvordan det skal gjøres. Jo da, vi skal overholde de medisinske, hygieniske og lignende prinsipper fra PPS, - MEN VI SKAL OGSÅ GJØRE DETTE SLIK MENNESKET/INDIVIDET SELV VILLE GJORT DET. Dette kan i utgangspunktet aldri bli helt likt for alle og enhver.

I senere år, særlig med en fagmann jeg har større tillit til og tro på kunnskapen til enn noen, har dette med personsentrert omsorg kommet på banen og blitt tydeliggjort. Tom Kitwood sitt arbeid for å tydeliggjøre behovene til menneskeindivider med demenssykdom er av uvurderlig betydning og verdi. Mer enn noe annet har nettopp han og hans kunnskap bidratt til å sette fokuset på dette her, med betydningen av å se mennesket før sykdom, fått en poengtert plass i helsevesenet, og i all behandling.

Det er likevel viktig for meg å si at dette også bare er grunnleggende sykepleie. Fundamentet i sykepleien, slik det har vært fra tidenes begynnelse. I alle fall siden Henderson kom med sin definisjon.

Nå i dag misbrukes begrepet, for å forringe betydningen av sykepleie og heller få penger til noe som gir generaliserte, og ikke individuelle tiltak og behandling.

Ordene fanger oss, og vi lar oss lure, gang etter gang. New Public Management er fantastisk dyktig med sine uendelig mange byråkrater, til å vri og vrenge på ordene fra våre fagkunnskaper.

Men hva betyr det egentlig? At omsorgen er personsentrert? At sykepleien skal utøves som hjelp til individet, OG slik at det representerer det individet selv ville gjort, om det bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje?

Det er nettopp i dette her, tror jeg, at sykepleien blir noe vesentlig annet enn å vaske romper. At sykepleien blir noe fundamentalt forskjellig fra det hvermansen kan gå inn og gjøre. Kari, 83 år, ligger på sykehuset, etter et svært hjerteinfarkt. Hun skal ha hjelp til stell for å forebygge overbelastning på hjertet. Hvordan ville Kari selv ha utført dette stellet, om hun hadde hatt krefter til det?

Ola har en langtkommet demenssykdom. Han bor på sykehjemmet, og har gjort dette de siste fire år. Han er en person som har satt selvstendighet særdeles høyt. Han har vært opptatt av å vise respekt for alle mennesker. Han har aldri hevet seg over noen, men sagt klart og tydelig fra når noen har vist manglende respekt for sårbare individer. Nå ser han ikke at han selv trenger hjelp. Siste måned har han i tiltagende grad blitt sengeliggende. Kroppens krefter, og sjelens mot, til å stå opp svikter mer og mer. Inkontinensen tiltar. Det er nødvendig å begynne å hjelpe han å få stelt seg, blant annet for å forebygge sårhet og ytterligere lidelser i det som kommer. Dette er en uhyre vanskelig situasjon for pleierne å gå inn i. For Ola begriper ikke at han ikke selv lenger mestrer å ivareta sine mest grunnleggende behov. Og han kjenner bare sin individualitet, med sterk reflektorisk protest mot å ta i mot hjelp til slike enkle og hverdagslige gjøremål. Hvordan da gå inn, og få hjulpet Ola, få vasket og forebygd sår på kroppen til Ola, uten å krenke individet Ola?

Jo, da trenger du først og fremst kjennskap til individet Ola, og respekten for Ola. For dette her er ikke enkelt, ikke for enhver å utføre. Men det er mulig. Med kompetanse, pasientkjennskap og respekt for mennesket. Men denne beskrivelsen kan du aldri finne i en prosedyreperm, eller prosedyreblogg.

Og så kompleks er faktisk sykepleien.

Trondheim kommune sertifiserer sine sykehjem, på lik linje med mange andre kommuner i Norge, som livsgledesykehjem. De som driver med sertifiseringen, snakker med fine ord om at de sikrer personsentrert omsorg. Samtidig så har Trondheim kommune kun 12 – 16 plasser for mennesker med demenssykdom i sin tjeneste. For å få plass der, må det dokumenteres at tillitsskapende tiltak er prøvd ut uten effekt.

80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. Å leie inn ekstra bemanning ved utrygghet og mere til, i demenssykdommens farvann, se det er helt uakseptabelt, på grunn av pengenød i kommunen. Bemanningen rullerer rundt over store enheter i effektiviseringens navn. Bemanningen er uhyre lav. Og fagfolk lager mat, vasker klær, vasker gulv, bestiller lagervarer og fyller opp rundt omkring, etc etc. Sertifisering som livsgledesykehjem innebærer et fravær av personsentrert omsorg, fordi kommunen misbruker dette for å gi skinn av faglighet og god kvalitet. Men dette er ikke sykepleie. Og uten sykepleie, med kontinuitet og personsentrert omsorg er det egentlig en umulighet å få testet ut tillitskapende tiltak.

Sykepleie er individualisert hjelp, assistanse, behandling og omsorg, på alle områder pasienten har behov for hjelp til å opprettholde eller gjenvinne helse. Helse er livskvalitet. Livskvalitet er mestring. Livsglede? Er det mulig uten livskvalitet?

Sykepleie er personsentrert omsorg.

Sykepleie er det Kitwood også foreskriver som det viktigste i behandling ved demenssykdom.

Jeg kjenner best sykepleie til eldre mennesker. Men jeg er overbevist om at personsentrert omsorg også er viktig i barnesykepleie, gastrosykepleie, psykiatrisk sykepleie, kreftsykepleie, palliativ sykepleie, etc etc? Eller kan noen fortelle meg at ikke det stemmer?

Jeg tror dette får holde i denne omgang. Håper jeg har klart å få fram noe mer om hva sykepleiens særegne funksjon er, og at flere etter å ha lest dette, også forstår at sykepleie ER personsentrert omsorg og behandling.

Jeg møter stadig flere folk som sier de er ensomme …

Innrømmelsen kommer ikke så lett, for få ord er like skambelagte, flaue og triste som ensomhet.

En ting er de eldre, som blir lagt inn på sykehuset og forteller at de gjerne skulle sett familien oftere. Eller de som forteller at de nå er den siste igjen i vennegjengen … alle andre er borte, døde. De sier ofte at de burde jo være glad for å være i live og få muligheten til å bli så gammel, men … Følelsen av å burde føle noe annet enn man faktisk føler, er minst like vond som ensomheten i seg selv.

Flere av de jeg har snakket med, forteller at de prøver å finne en slags balanse mellom å be sin familie komme på besøk og at de skal føle det som et press. Da må man jo prøve å forestille seg hva andre tenker eller har behov for og prøve å innrette seg etter det man har en mistanke om at de andre tror eller tenker eller føler … HER er det rom for mange misforståelser! Og såre følelser, som gjør det enda vanskeligere å være nære, være sammen.

De unge

Det jeg synes er enda mer interessant, er hvor mange unge mennesker som kjenner på ensomhet. Jeg har mange samtaler med ungdom og noen forteller meg at de har 1 000 venner på Facebook, men føler seg ikke skikkelig nær noen av dem.

Det sies at Facebook gjør det lettere å connecte med folk … men hva hjelper det hvis connection likevel ikke er der? Eller er den der, og så er det vi som bare ikke ser den?

Kjerning

Jeg har laget et ord som jeg mener forklarer denne connection´en mellom mennesker ganske godt. Ordet er: kjerning!

Jeg kjerner ofte og masse med barna mine, venner, familie, pasienter, babyer som jeg får låne noen minutter fordi mammaen skal ordne noe, folk jeg treffer i heisen, hvor som helst!

Nå lurer du kanskje på hva kjerning egentlig er?

Jo, det skal jeg fortelle! Kjerning er noe som oppstår når jeg er på plass i meg selv, uten å lytte til mine tanker og vurderinger av meg selv, den andre, livet, relasjonen, situasjonen etc. Det er det som oppstår når jeg bare ER sammen med et annet menneske, uten intensjoner, uten agenda!

Utveksling av informasjon

I en tid hvor vi utveksler så utrolig mye informasjon om oss selv er det fort gjort å gå seg vill i vurderinger om det er bra eller dårlig, fint eller rart, noe vi liker eller ikke liker osv.

Jeg tror vi går glipp av noe av nærheten mellom mennesker når vi blir for opptatt av å vurdere all den informasjonen som utveksles.

Da er vi plutselig oppi vårt eget hode og ikke tilstede i samtalen lenger.

Graden av opplevd ensomhet henger ikke nødvendigvis sammen med om man er med folk eller alene. Jeg har opplevd å føle meg utrolig ensom sammen med masse mennesker … og jeg har opplevd å føle meg veldig nær mange, selv om jeg har vært alene hjemme i sofaen – og motsatt!

Forståelsen

Min opplevelse av ensomhet er sterkt knyttet til om jeg føler meg til stede i meg selv eller ikke. Når jeg er til stede i meg selv, kan jeg oppleve kjerning med alt og alle rundt meg. Når jeg roter rundt i hodet mitt kan jeg oppleve avstand til alt og alle rundt meg, og føle meg ensom.

Jeg tar meg i å gå meg bort i tankene mine innimellom, og kan til og med tro at det handler om «de andre»!

Da hjelper det alltid å vite at selv om det ikke ser sånn ut for meg akkurat nå, handler denne følelsen av å ikke kjenne meg connected til meg selv, eller andre, eller verden – kun om at jeg spinner litt rundt i hodet mitt, og jeg vetat jeg når som helst kan få en ny, fersk tanke …