Samtalen jeg aldri tok

Det er vanskelig å snakke om døden med dem som skal dø. Hver gang jeg dro på besøk til pappa, tenkte jeg at jeg burde spørre hvordan han ville ha begravelsen, om han ville kremeres eller ikke. Jeg planla også å finne ut hva han ønsket for de etterlatte og hvilke tanker han hadde om barndomshjemmet.

Dessuten ville jeg så gjerne få fortelle ham hvor mye han hadde betydd for meg gjennom livet. Jeg gikk nok også med et håp om at han på sin side ville trekke frem at han var stolt av datteren sin.

Han lå flere uker på sykehus før han døde. Nesten hver helg dro jeg til Tromsø for å besøke ham. Og jeg visste aldri om jeg hadde snakket med han for siste gang da jeg dro tilbake til Oslo.

Hver gang jeg satt der ved sykesengen, kjente jeg på kroppen hvordan ordene hopet seg opp på innsiden, uten at jeg noen gang klarte å få dem ut. Det var så mye enklere og tryggere å småprate om noe vi hadde sett på tv, om været og om fotball. Vi listet oss rundt elefanten i rommet begge to. Pappa døde før vi fikk snakket noe mer om det jeg egentlig hadde på hjertet.

Egentlig tror jeg vi begge tenkte på denne samtalen, men ingen av oss turte å si det første ordet, av frykt for å komme skeivt ut. Jeg tror at den døende kan være redd for å såre den pårørende. Og den pårørende kan være redd for å virke for bardus. I mitt tilfelle handlet det nok også om at da jeg vokste opp snakket vi ikke om følelser. Vi sa aldri til hverandre at vi var glade i hverandre. Likevel visste jeg jo at jeg var elsket.

Derfor vet jeg også at pappa visste om følelsene mine, for jeg var jo der hos ham. Men siden jeg ikke hadde sagt disse ordene før, ble det vanskelig å knekke koden. Jeg vet at mange etterlatte opplever det samme, et savn etter disse samtalene som aldri ble noe av.

Kreftforeningens har blant annet gode tips til hvordan man kan få i gang en samtale med en som er døende.

Det kan også være lurt å ta kontakt med helsepersonell. Spesielt sykepleierne er trente i å få i gang slike samtaler, og vet hvordan man kan gå frem så det ikke kommer for brått på den syke.

Ikke alle døende ønsker en slik samtale, men hvis du tør å spørre, slipper du å gå i ettertid å lure på om du skulle tatt opp emnet.