Kunsten å være god nok

Er jeg god nok? Som veileder for sykepleiere får jeg ofte det spørsmålet. Hvem har svaret? Deg selv eller andre? Den grunnleggende mistanken om at jeg ikke leverer godt nok, kan kværne mye i bakhodet. Det er slitsomt og tappende. Selvbildet dannes i oppveksten. Noen av oss har med arr fra barndommen som gir ekstra næring til usikkerhet og en indre kritiker. Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød kaller dette en form for forgiftning. Motgiften er en dypere forståelse om meg selv og hvordan psyken fungerer.

Det gjelder å få tak i min indre dialog. Det er der bryteren til å justere uhensiktsmessige tankemønstre ligger. Hva sier jeg til meg selv når skuffelsene og kritikken kommer? Hva føler jeg når jeg ikke innfrir forventningene rundt meg? Lar jeg motstand ramme meg og grubler over det i dagesvis?

Hvordan måler jeg om jeg er god nok?

Det sunne selvbildet kommer innenfra, men vil påvirkes negativt utenfra - om jeg tillater det. Det er naturlig at vi alle speiler oss i reaksjoner fra andre – og dermed gjør oss sårbare og mottakelige for å redusere eget opplevdselvbilde. Utfordringen er å kuppe den evige vurderingen av meg selv. Og godta at det vil være noe jeg er god til og noe jeg ikke er god til. Når jeg behersker å stå frem med egne svakheter, fører det til at jeg er langt mindre påvirkelig for hva andre mener om meg. Det gir meg også mer energi til å se andre som deer. Jeg sermenneskene – i stedenfor å vurdere dem.

Hvordan bygges selvfølelse og selvtillit?

Begrepene brukes hulter til bulter. De omtales også mye som samme sak. For min egen del har det vært svært nyttig å skjelne mellom selvfølelse og selvtillit for å kunne følge bedre med på meg selv. Noe falt på plass da jeg fikk større grep om dette.

Det er vanlig å beskrive selvbildet som summen av selvtillit og selvfølelse.

­­­­

Selvtilliter det jeg gjør. Den er avgrenset og situasjonsbetinget. Jeg klarte å stikke en veneflon, jeg nådde inn til de pårørende, jeg håndterte en hjertestans. Selvtillit er derfor påvirket av konkrete gjøremål. Den styrkes av at jeg lykkes med det jeg går løs på. Den kan variere fra dag til dag og er ofte kortvarig. Sykepleiere forteller at det er andre elementer enn det de trodde som faktisk økte selvtilliten:

-    å godta at du ikke får til alt du vil

• å bli mer komfortabel med ukomfortable situasjoner
• å lære deg kunsten å ta imot kritikk

(se tidligere blogginnlegg)

Selvfølelsehandler om den jeg er. Den verdi jeg tillegger meg selv som menneske - uavhengigav mine prestasjoner. Cluet er å akseptere meg selv som jeg er. Det kan være avslørende. Samtidig er det en invitasjon til nyttig manøvrering gjennom livet. Åpenheten bidrar til at jeg tåler motstand bedre – indre trygghet gjør meg robust.

Lav selvfølelse kjennetegnes ofte ved selvkritikk, utrygghet og usikkerhet.

Slik styrkes/opprettholdes selvfølelsen:

-kjenne, vedstå og respektere meg selv med både sterke og svake sider

-se på selvfølelsen som en stabil masse som ikke påvirkes av prestasjoner

-si fra om egne grenser og behov

-snu selvkritikk til takknemlighet for livet

-er villig til å gjøre endringer i egne vaner

Flink pike er ut

Å jobbe med egen utvikling er nødvendig og hensiktsmessig når jeg jobber med andre. Å vedstå mine egne rammer og hva jeg trenger som menneske, er sentralt for å kunne skille ut mine egne reaksjoner fra andres.

Mange tror de erdet de gjør. Det er vranglære. Et eksempel er “flink pike syndromet”- hvor vi presterer og presterer og får høyere, kortvarig selvtillit, men at driveren bak er dårlig selvfølelse. Å stå frem med egne svakheter, fører til at du er mindre opptatt av hva andre synes.

Det er stor forskjell på å akseptere at du ikke mestrer en teknisk prosedyre og å oppleve deg selv som ubrukelig. Og det er stor forskjell på å innrømme en feil og å kjenne seg mislykket eller mindreverdig.

Da er veien kort til å tro at du ikke er god nok.

Men det er du!!

Just a taste…

Jeg er så uvel. Skal prøve å avslutte denne arbeidsdagen nå. Skal prøve å få gjort det jeg skal på en ok måte. Men magen er så tung, så tung. Det ulmer rett og slett.

Det begynte med at vi skulle arrangere en internundervisning. Vi skulle ha internundervisning i ernæring, og den ble ganske bra. Helt til jeg smakte på ALTFOR mange næringsdrikker. Så nå er jeg uvel. Men kanskje er det greit, for nå har jeg fått en liten smakebit på hvordan de har det, disse pasientene som har fått næringsdrikker helt i vrangstrupen. De klarer rett og slett ikke å drikke 10 ml til – de blir uvel bare de ser næringsdrikk-flasken.

Det er derfor vi ofte lager hjemmelagde smoothier for pasientene. Disse inneholder stort sett noe mindre kalorier per 100 ml enn de vi kjøper. Men for pasienter som ikke trenger så og så mange kalorier fungerer det godt. Enkelte pasienter trenger imidlertid en viss mengde proteiner, fett eller kalorier. Da er de både enkle, gode og komprimerte mange av disse kjøpe-ernæringsdrikkene.

Underernæring er undervurdert. Opp mot 80% av sykehjemspasientene skal være underernærte, og dette er helt utrolig høye tall. Det mangler nok like mye bevisshet som kunnskap. Og jeg tror at det mangler nok ofte heller gode retningslinjer enn badevekter – for de tror jeg fins det nok av. Vekta er elementær. En vektnedgang kan skyldes for lite mat inn, og da kan tiltakene være forholdsvis enkle, eller mer kompliserte. Vektnedgangen kan også skyldes andre forhold. Men hvis ingen måler vekta blir ikke nødvendigvis vektnedgangen oppdaget før det har gått altfor lang tid. Eller før pasienten blir forvirret.

I spesialisthelsetjenesten har vi et lovpålagt ansvar for å screene pasientene ernæringsmessig. Og fastlegene må ta sin del av ansvaret, ved å følge opp de pasientene som er utsatte for underernæring. Dette gjelder både hjemmeboende og de på institusjon. Det er ikkeet nederlag for en fastlege å henvise til en spesialist. Bare så du vet det, fastlege – du viser både armmuskler og ansvarsfullhet ved å henvise til en ernæringsfysiolog i tide. Ikke vent til pasienten må innlegges. Det fins ulike måter å screene på, og ved behov for tiltak, er ernæringsdrikker er ikke nødvendigvis første tiltak.

Men jeg har fått respekt for næringsdrikker etter denne dagen. De er virkelig proppfulle av energi. Magen min roper det HØYT - det ble for mye sånn rett etter lunch.

For det var kompakte, ikke-kompakte, sjokoladesmak, eplejuice-konsistens, youghurt-konsisens, mango-ferskensmak, barnesmoothie, mokka, vanilje-sitronsmak, eplesmak, proteindrikk, fiberrik, vaniljesmak, skogsbærsmak, bringebærsmak, solbærsmak….

Just a taste…

Innovasjon. Smak på ordet, og du vet du har kjent det før. Er det den umiskjennelige smaken av en godbit, eller er du litt usikker på hvordan du skal klassifisere det hele? I så fall skjønner jeg deg godt. Du vet du må ha det, du vet altså hvorfor - men kanskje ikke helt hvordan?

Mye er i spill i norsk helsevesen akkurat nå. Vi har en statsråd som over år uttaler hva han mener om profesjonsnøytralitet, uten at det får betydning i politiske innretninger og proposisjoner. Bent er god når han i det Høie slår fast at profesjonenes egenart er en forutsetning for å lykkes med økt samhandling. Det er korrekt. Hvorfor er det da så vanskelig for Bent Høyre å få gjennomslag for dette i en regjering som uttaler slike ønsker?

Trolig bunner det i en rekke politiske og profesjonsaktige konflikter. Skal noe endres, vil noen potensielt miste makt og innflytelse. Akkurat der endres politisk fokus fra «Pasientens helsetjeneste» til en mer stillestående agitasjon. Pasientene får ikke bedre behandling når sykehusenes budsjetter er strammere enn murpussen på de planlagte nybyggene det spares til. Pasientene får ikke bedre samhandling mellom sykehus og kommuner når det ikke er nok sykepleiere og stillinger til spesialister i kommunale helsetjenester. Pasientens Helsevesen er ikke på plass når valgfriheten består i om arbeidsgiver ønsker å benytte sykepleiere eller andre profesjoner, i et profesjonsøytralt lovverk. I denne konteksten er det lov å lure litt på hva innovasjon faktisk kan bety.

– Sykepleiere kan utrette fantastiske ting, var en av mange meldinger fra professor Philip Darbyshire fra det sørlige Australia under Sykepleierkongressen, høstens store happening. Helsearbeidere tåler mye omstilling, men de tåler ikke å bli utsatt for toskeskap, var en annen. Moralen er klokkeklar: Si hva du mener, gjør det du sier. Lytt til erfarne helsearbeidere og pasientnære sykepleiere. Da får du de rådene god ledelse behøver. I Norge betyr det at i stedet for å snakke om hvordan det kan bli, så er tiden inne for å gjøre det. Statsåd Høie ligger milliarder bak egne løfter, og bør unngå å havne lysår bake sine egne uttalte ønsker om retning i utvikling. 

For hva skjer i lokale budsjettprosesser nå? Har vi en slitesterk kommunehelse? En helsetjeneste som tåler økt slitasje på lav bemanning, og flere pasienter? NOVA-rapporten fra Høgskolen i Oslo og Akershus og NSF tyder ikke på det. Statsråden betegner den som en alarm, for i neste setning å konkludere med at glasset ikke er halvtomt - men halvfullt. Det er underlig at en nasjonalt omfattende systemalarm kan settes på slumring omtrent automatisk. Alle som vet hva det betyr, aner at problemet i beste fall bare er utsatt. Sykepleiere må samtidig bli tydeligere og mer samstemte, både i presisjon av beskrivelse og i rapportering for bedre løsningsforslag. Vi trenger et felles og bedre kodeverk. Utdanningsinstitusjoner, utøvende sykepleiere og bevilgende myndighetspersoner må forstå språk og kontekst mer på likt. Da nærmer vi oss et pasientens helsevesen. 

Økonomisk målstyring er svaret på veldig mye i offentlig sektor. Samtidig finnes statssekretærer som ikke vil høre mer om New Public Management (NPM) fordi det er så gammeldags. Slikt er tøv, og en titt inn i enhver offentlig lederutdanning beviser det motsatte. I bakhodet kan vi ha Oslo-byråd Geir Lippestad (A) sine ord under Sykepleierkongressen: «New Public Management har ødelagt mye for mange i helsevesenet». 

Historisk NPM har en rekke avløsere og knoppskytinger. Felles for dem alle er ideologien som ligger bak det hele; den økonomiske styringen som kan være mer basert på markedskrefter enn bare ren forvaltning. Derfor skal vi ha dette i mente når det flere steder nå innføres nye lederledd i kommuner, med faglige begrunnelser om økt presis ressursstyring som mål. Inkludert økt faglig kvalitet i en tjenesteleveranse. Tanken om bedre presisjon og høyere faglig fokus er god. Intensjonene om mer presis ressursutnyttelse kan være riktig. En forutsetning for å lykkes er imidlertid at alle verktøy er på plass, og slik er det ikke. Både når det gjelder kompetanse, språklig presisjon, bedre og felles elektroniske datajournaler, og felles datagrunnlag for bedre anbefalte handlingsplaner.

Løfter vi blikket finnes det læring å hente i Portugal. ICNP er et internasjonalt kodesystem som i Portugal er blitt en nasjonal standard. Slikt bidrar beviselig til økt pasientvennlighet og faglig kvalitet, og mer presis ressursbruk. Sykepleien blir mer presis, og pasienten bedre forstått. Ofte også flinkere til å håndtere egen sykdom. Skal du lykkes med bedre samhandling, må de samhandlende være tilstede hos begge parter. I dag mangler for mange sykepleiere i kommunene, både generalister og spesialister. Dette er et overordnet ansvar, som må håndteres før kommunal helse havarerer. På sjøen er det alltid lettere å lense båten for vann før den synker. Samme prinsipp gjelder i arbeidslivet også. Alt starter med en erkjennelse, fulgt av handling. 

Et samfunnsoppdrag bør ikke stoppes på ideologisk (altså ikke logisk) grunnlag. Svar kan ligge hos mange, men kan også oppsummeres som professor Pål Gulbrandsen ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo gjorde på helsedirektoratets nasjonale helsekonferanse i Oslo mai 2015: Deler du glede, blir det mer glede. Deler du sorger, blir det mindre sørgelig. Deler du ansvar, blir det borte!

« Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje» .

Tja, hva betyr dette her?

Hva er det denne definisjonen forteller oss om hva sykepleie er?

«Å hjelpe individet, sykt eller friskt, til å utføre gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse.»

Har du bruk for sykepleie når du er frisk? Tja, det er kanskje et naturlig spørsmål å fremme når en leser denne definisjonen her? Sykepleiefaget er et stort fagfelt. Et spesialfelt i sykepleie er helsesøsterfaget. Jordmorfaget er også et slikt spesialfelt. Jeg må bare medgi at disse to fagfelt er utenfor min erfaringsbakgrunn. Men svangerskap og fødsel, og forebyggende folkehelsearbeid slik helsesøstre og jordmødre har som sine oppgaver, det har vel noe med å hjelpe friske mennesker å gjøre? Disse feltene her stopper jeg med her. Andre må eventuelt si mer om disse feltene. Jeg konstaterer bare at sykepleie også omfatter det å hjelpe friske mennesker. Jeg er dessuten forberedt på at i ordene som kommer kan det dukke opp mer omkring sykepleie som det å hjelpe friske mennesker. Det får jeg ta når det dukker opp, om det dukker opp. At mine beskrivelser har sin basis i mine erfaringer og sykepleie til eldre mennesker er nok ikke til å komme utenom. Likevel tror jeg at en god del av det jeg beskriver vil være overførbart til mange flere områder av sykepleien.

Å hjelpe syke individer, med gjøremål som fremmer god helse og helbredelse, eller en fredfull død; se der har jeg en større erfaringsbakgrunn, og her kan jeg forsøke å tydeliggjøre mer hva faget sykepleie består i. Det er omfattende. Om jeg kommer i mål i første kapittel, se det vil tiden vise.

Jeg vil begynne med innledningen i definisjonen: å hjelpe syke individer. Sykepleie er altså å hjelpe individet å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse, eller en fredfull død. Dette kan være så uendelig mange gjøremål. Ved sykdom setter krefter, kunnskaper eller vilje grenser i individets muligheter til selv å utføre ting. Sykdommen, eller diagnose og dens symptomer, fratar kanskje individet krefter til å vaske og eller kle på seg selv. Sykdom fratar individet krefter til å lage seg mat, men også matlyst, og påvirker kroppens funksjoner til å fordøye maten, eller endrer smak på maten. Sykdom påvirker individets behov. Feber gir kroppen spesielle behov, for eksempel knyttet til påkledning, luft, og medisiner. Individet trenger et kjøligere rom. Hyppigere utskifting av luft. Mer væsketilførsel. Febernedsettende medikamenter. Diverse undersøkelser av kroppstemperatur og infeksjonsparametre i blod. Kroppen trenger kanskje antibiotika. Enten i tablettform, mikstur eller injisert i kroppen på et eller annet vis. Sykdom kan fordre at individet har behov for å bli undersøkt av lege og få diagnose og rett medisinsk behandling. Sykdom gjør at individet må innrette seg etter kroppens, psykens og sosiale behov, for å komme seg gjennom sykdom, og for å leve med og gjennom sykdom, enten en kort periode eller for lengre tid.

I alle slike situasjoner kan det være snakk om at sykepleiere kommer inn og assisterer eller hjelper pasienten eller individet, slik at pasientens behov både med tanke på dagliglivets gjøremål, mestring av symptomer og behandling for å komme seg fra sykdom blir sikret og ivaretatt. Sykepleie er ikke å gjøre der pasienten selv utmerket godt klarer alene. Sykepleie er å gjøre det pasienten har behov for hjelp for, i en eller annen form. Enten for å makte å gjøre selv, for å gjenoppbygge krefter til å kunne klare selv, for å lære nye teknikker, for å prioritere bruk av krefter riktig for å fremme helse, for å få medisiner som er nødvendige, for å forebygge ytterligere skader eller sykdommer som følge av aktuell sykdom og symptomer.

Sykdom og begrensinger i livsbetingelsene som følge av dette, vil ofte også innebære å oppleve usikkerhet, utrygghet, tap og sorg i livet. Enten dette er for en periode eller for et lengre tidsrom. Å få lov til, og plass til, å kjenne på disse følelsene og bearbeide dem er også viktig.

Sykdom kan også vekke assosiasjoner og følelser til andre sårbare faser i livet. Dette må det være rom for, for de som opplever det. Det nytter ikke å fortrenge eller benekte følelsene. Å komme seg gjennom sykdom og mestre den kan da bli verre og vanskeligere.

Familie og venner påvirkes av individets sykdom, alt etter sykdommens art og relasjonene sin form. Sykepleien har også en vesentlig funksjon her, fordi mestring av sykdom henger sammen med våre sosiale roller og vår flokktilhørighet. Avhengig av sykdommens art, får individene større opplevelse knyttet til eksistensielle og åndelige behov. Å ha mulighet til hjelp i slike spørsmål, er vesentlig for å mestre sykdom.

Mennesket er komplekst, og er mer enn summene av delene. Florence Nightingale sammenlignet sykepleie med å være gartner. Å få blomstene til å vokse og bli frodige og livsbeherskende er gartnerens funksjon. Sykepleie er å «vanne og gjødsle» de syke menneskene slik at de kan vokse og bli frodige og livsbeherskende.

Dette her er allerede uendelig mange ord. Jeg tror disse ordene er så mange, og så «fine» at de kan være vanskelig for mange å få tak i og forstå. Samtidig har jeg allerede skapt et flere siders dokument. Og det er fortsatt så uendelig mye å gripe fatt i her, for å få beskrevet litt mer av det som er sykepleie, og det som er sykepleiens ansvar.

Jeg må nå bare ta med noen eksempler, for å konkretisere, og så fortsette videre i neste etappe på reisen.

En gammel dame ligger på sykehuset, hun ble operert i går, la oss si for lårhalsbrudd. Hun skal mobiliseres, og hun trenger ernæring etter de store inngrep kroppen er blitt utsatt for. Først i form av et fall, som har påført kroppen et brudd. Så i form av et kirurgisk inngrep som har påført kroppen ytterligere juling, for å kunne bli bedre av skadene. Damen er rett og slett tappet for krefter etter alle påkjenninger. Så skal hun opprettholde personlig hygiene, for å opprettholde velvære og for å unngå ytterligere skade på kroppen. Hun trenger å få i seg næring for å gjenoppbygge kroppen til normaltilstand. Hun trenger å trene for å bygge opp kroppen og vende tilbake til normaltilstand. Hun har lenge hatt en hjertesvikt, som hun har balansert godt, med medikamenter og passe aktivitet. Denne er nå i ulage etter anestesi og kirurgisk inngrep. Har damen nå krefter til både vaske og å kle seg selv, spise frokost og bli med på trening med fysioterapeut? Har hun krefter til å ta sine medisiner, som legen har forordnet, eller til å få råd fra lege om endring av medisiner etter at hjertesvikten har kommet ut av balanse? Har hun ork til å ta fatt på den gjenoppbygging av kropp og helse hun nå utfordres på, eller kjenner hun nå at nok er nok, og at døden bare kan komme? Klarer hun selv å ta kontakt med viktige mennesker i sin omgangskrets? Og så videre og så videre? Her er det mange spørsmål, og mange helserelaterte problemer for denne damen.

Det er her sykepleien kommer inn. Sykepleien skal ta ansvar for at denne damen her får bygge opp kroppen etappevis. I dag vasker vi deg, slik at du har krefter igjen til å spise og delta i litt trening/mobilisering. I dag får du nødvendige medisiner av sykepleier og sykepleier kommuniserer med legen for deg, slik at du sikres å få riktig medisinsk behandling. Sykepleien sikrer at damen får kommunisert med sitt viktige sosiale nettverk, og hjelper også damen å kjenne på og bearbeide følelsene rundt sykdom, aldring og det å måtte ta i mot hjelp til det hun før bruddet maktet selv, og det at tankene rundt døden kom et hakk nærmere akkurat nå.

«En blir jo liten da», svarte en av informantene i min hovedfagstudie, på spørsmålet om hvordan det var å ta i mot hjelp til dagliglivets mest elementære gjøremål. Nettopp det er en opplevelse mange kjenner på, og som gjør at sykepleien alltid må yte hjelp med ydmykhet og omsorg.

Jeg tror dette her får holde på denne etappen. Det kommer flere.

Et sentralt poeng på neste etappe blir knyttet til dette som står i definisjonen om at det er individet sykepleien hjelper, og at hjelpen ytes slik vedkommende selv ville gjort, om hun eller han hadde hatt krefter, kunnskaper og vilje.

Beregninger viser at vi i årene framover vil få økt behov for helsetjenester. Vi lever alle lengre og andelen eldre i befolkningen blir dermed større. Eldre over 70 viser seg å ha 5 ganger så stort behov for helsetjenester som den øvrige befolkningen (https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/190/Behove…).

I dette ligger det mye bra. Det er flott at medisinen og behandlingsmetoder utvikles slik at sykdommer som for få år siden var ensbetydende med død, nå kan behandles og den syke kan bli frisk eller leve med sykdom og fortsatt ha et godt liv.

En rapport publisert av SSB i 2009 sier at vi kommer til å mangle 40.000 ansatte i helsevesenet i 2030 (http://ssb.no/forskning/mikrookonomi/arbeidsmarked/helsepersonell-etter…). Dette forutsetter riktignok blant annet at vi gjør alt likt som nå i årene framover. Det er det lite trolig at vi gjør fordi verden vil fortsette å gå framover og det vil utvikles andre metoder og bedre måter å gjøre ting på, også i helsevesenet.

Likevel vil vi trenge flere ansatte. Og vi må dekke opp for dem som går av med pensjon og dem som etter hvert er utslitte etter mange år med hardt arbeid. Å jobbe i helsevesenet synes å bli tøffere og tøffere, det er stadig større misforhold mellom oppgavene som skal løses og tilgjengelige ressurser til å løse dem. Det er med andre ord både stor enighet om og dokumentert at behovet for ansatte i helsesektoren vil øke i årene framover. Men med dagens arbeidsgiverpolitikk er det vanskelig å se for seg hvordan helsevesenet skal forbli en attraktiv arbeidsplass.

La meg forklare hvorfor:

1. (Det evinnelige tema) arbeidstid: I skrivende stund står akademikermedlemmer i hele landet streikevakt i forsøket på å beholde sitt kollektive vern i arbeidstidsavtalene. De kjemper en kamp som er viktig for oss alle. Det er ikke uten grunn at mer enn 1,1 millioner fagorganiserte støtter dem. Vi frykter at dersom Akademikernes skalp først henger i arbeidsgivers belte, står flere for tur. Oss inkludert. Vår arbeidsgivers organisasjon, Spekter, sier at de vil bevare partssamarbeidet, samarbeide tett med tillitsvalgte om arbeidstid og generelt uttrykker de støtte til «den norske modellen». Gjennom handling viser Spekter imidlertid noe annet. Som i organisasjonens høringsuttalelse til Arbeidstidsutvalget, der de mener at utvalget ikke går langt nok (!) i å gi arbeidsgiver styringsrett på arbeidstid. Samtidig har mindretallet i utvalget, i hovedsak folk med forskningskompetanse på arbeidstid, presisert at en maktforskyvning i arbeidstidsplanleggingen i helsevesenet ikke er «særlig smart». (https://www.regjeringen.no/contentassets/32354d9ee7974df0976d76790cab56… side 219). I samme utvalgsrapport kan vi lese at flertallet er klar over de helseskadelige følgene av det de foreslår, men mener de samfunnsmessige fordelene oppveier at ansatte blir utsatt for belastningen. Det er greit å si når de selv ikke rammes, tenker jeg.

2. Ei lønn å leve av? Lønnsoppgjørene i offentlig sektor følger i stor grad de i privat sektor. Med fastlåste føringer er arbeidsgiver med på å sementere verdsettingsdiskrimineringen som lønnsgapet mellom kvinnedominert og mannsdominert sektor er. I offentlig sektor gikk kvinners andel av menns månedslønn ned fra 88,1 prosent til 87,4 prosent i 2015, mens den i privat sektor var uendret på 84,4 prosent (https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/lonnansatt). Vi har altså arbeidsgivere i en svært kvinnedominert sektor som gjennom lønnspolitikken bidrar til diskriminering av egne ansatte. Arbeidstakersiden har foreslått flere grep som kan endre på dette, uten å bli hørt. I lokale lønnsoppgjør er det umulig å få gehør for at rammen for frontfaget ikke er annet enn en mal for oss andre. Dersom frontfaget lander på 2.5 prosent tillegg, betyr det at vi alle skal lande på 2,50. Til og med 2,51 prosent er helt utelukket. Forhandling kan fint omdøpes til fordeling. Det er det det i praksis er.

3. Utviklende kompetanse: I 2015 sa Erna Solberg at kunnskap er den nye oljen (https://www.nrk.no/nyheter/solberg_-_-kunnskap-den-nye-oljen-1.12275000). Det er vårt fortrinn og vil forhåpentligvis bidra til at den utviklingen vi har hatt i landet fortsetter. Samtidig har vi en arbeidsgiver som roper «mastersyke» og synes uforstående til at økt kompetanse gir økt kvalitet. Til og med den ofte så arbeidsgivervennlige avisen Aftenposten har gjennom sin politiske redaktør, Trine Eilertsen tatt et kraftig oppgjør med uttrykket mastersyke (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Uten-mastergradene-stopper…). At en kompetansekrevende sektor har arbeidsgivere som ikke evner å se verdien i høy kompetanse er spesielt. Slik videreutdanningssystemet for sykepleiere er nå, er utdanningene en akademisk «blindvei». Et eksempel på en blindvei som Norge ville bort fra gjennom deltakelse i Bolognaprosessen (https://no.wikipedia.org/wiki/Bologna-prosessen). Vi har arbeidsgivere som i mange år ikke ville bruke penger på å videreutdanne sykepleiere, og noen (heldigvis blir de færre) er nok dessverre av den oppfatning ennå. Først da de selv innså at dette medførte kritisk mangel på sykepleiere med nettopp denne kompetansen, endret de holdning. Men enda er det en vei å gå både når det gjelder lønn og det antall man sender til skolebenken. Faktum er; vi utdanner på langt nær nok spesialsykepleiere! Vi opplever også at kolleger må argumentere for å få gå på kurs eller ta videreutdanning. I tillegg må de finne seg i å krangle om økt lønn som følge av kompetansehevingen.

Jeg forstår ikke hvordan arbeidsgiverne kan regne med å få flere inn i helsesektoren i årene framover med slike holdninger til ansattes arbeidsforhold. Det ser ut som at de må greie seg med oss som allerede er «innafor», og vi skal altså presses så mye som mulig. Arbeidsgivers atferd signaliserer at vi ikke er verdt noe særlig lønnsmessig, de vil ha full råderett over hvordan vi jobber og når vi jobber uten at tillitsvalgte skal ha et ord med i laget. Arbeidsgiverne prioriterer ikke kompetanse som fører til utvikling og økt kvalitet verken i tid eller penger. Hvordan kan arbeidsgiverne tro at mange tusen kommer til å søke seg inn i helsevesenet i fremtiden? Tror de at utradering av tillitsvalgtes avtalerett på arbeidstid og manglende vilje til en skikkelig likelønns- og kompetansehevingspolitikk virker rekrutterende? Hva får arbeidsgivere til å gå ut i fra at folk «på gulvet» ikke søker seg ut når arbeidsforholdene forverres? Arbeidgivers politikk er langt unna god reklame for sektoren. Jeg ønsker et tydelig svar på hva de tenker om dette og hvem i huleste de har tenkt skal gjøre jobben i fremtiden når folk på gulvet søker seg vekk og rekrutteringen svikter.

Tanker om sykepleie, 2016

Hva det er, og hva det ikke er

Hva er sykepleie? Nå I 2016?

Jeg tror det er mange troer, meninger og tanker om dette her. Men om disse tankene, troene og meningene er riktige? Se det er mitt store spørsmål. Derfor vil jeg nå skrive litt om nettopp dette her.

"Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje", sier Virginia Henderson. Dette er også den definisjon som det internasjonale sykepleiesamfunn bruker på hva sykepleie er.

Men en definisjon gjør det ikke alltid like enkelt å fange hva det er som faktiskligger i definisjonen. Derfor vil jeg nå i det følgende dele mine kunnskaper, erfaringer og tanker omkring dette her.

Hva er sykepleie, sett fra mitt ståsted!

Tidligere har jeg sagt, på min måte, sykepleie er å assistere pasienten. Det er jo nettopp det som ligger i denne definisjonen her. Men hva betyr det?

Dette blir neppe en kortfattet tekst. Så enkelt er det ikke å beskrive dette her. Derfor tenker jeg nå først å komme med en tekst som rommer de større overskrifter av hva sykepleie er og ikke er. I de følgende tekstene vil en utdyping av disse overskriftene komme. Muligens vil det også bli flere underkapitler av enkelte av de større overskriftene.

Jeg tenker ikke å lage en lærebok i sykepleie. Det er veldig langt fra min intensjon. Så detaljert i de enkeltvise elementer har jeg ikke tenkt å gå. Det er tanker rundt hva sykepleie er og ikke er jeg vil formidle nå, på et litt mer overordnet plan.

Sykepleie skal altså hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredfull død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje.

Hva betyr det?

Og hva er sykdom? Eller hva er helse?

Hva er helbredelse? Og hva er en fredfull død?

Her ser man strakst en uendelig kompleks problem- og målsammensetning. Ikke noe som kan beskrives lettvint og kjapt.

Og hva er det å ha tilstrekkelig krefter, kunnskaper og vilje?

Tjaa, det er nok heller ikke så enkelt og udiskutabelt å fange kanskje?

Det er altså en ganske så formidabel oppgave jeg her tar på meg.

Jeg tror likevel, det er en viktig oppgave, for mange fler enn meg, at jeg tar den på meg.

Det er vanskelig å gripe tak i hva sykepleie egentlig og faktisk er. Samtidig så utgjør sykepleiefaget, og sykepleiere en vesentlig arbeidsgruppe i vårt samfunn i dag. En arbeids- og faggruppe det bare blir større og større etterspørsel etter. Mange har dessuten en klar formening om hva sykepleiere skal være, ofte uten at de kanskje egentlig har så stor innsikt i hva sykepleiefaget egentlig er? Uten å vite hva sykepleiere faktisk er utdannet til å ta ansvar for?

Med min mangeårige, og sammensatte erfaringsbakgrunn, som det intellektuelle vesen jeg er, tror jeg faktisk at det er uendelig viktig å få fram i lyset, til mange, mange flere, hva sykepleie faktisk er. Så jeg kaster meg nå ufortrødent ut i denne nesten umulige oppgave her. Så får vi se hva som kommer ut av det. Til de som måtte orke å følge med.

Jeg har altså innledningsvis her vist hva Virginia Henderson, og ICN (International council of Nursing) sier om hva sykepleie er. Hva slags andre ord er det som ofte går igjen når det snakkes om hva sykepleie er?

Sykepleie skal ivareta pasientenes behov både fysisk psykisk, sosialt og åndelig. Altså når krefter, kunnskaper eller vilje svikter, så skal sykepleie hjelpe pasienten å imøtekomme sine behov, både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.

Sykepleie er «minimedisin», Det vil si, medisinfaget er et sentralt element i sykepleiefaget. Sykepleie dreier seg på en eller annen måte om å bidra til behandling av sykdom, i medisinsk forstand. 

Sykepleie er et selvstendig fag. Og sykepleie har et selvstendig ansvar i pasientbehandlingen.

Sykepleie er lagarbeid.

Sykepleie har med kroppsvask, og med matinntak å gjøre. Sykepleie har med dagliglivets aktiviteter å gjøre.

Sykepleie har et eller annet med omsorg å gjøre. Å nevne dette her gjør det umulig å ikke ta med spørsmålet; - hva i alle dager er omsorg?

Omsorg til pasienter er faktisk lovfestet i Norge, men hva er omsorg?

Sykepleie er relasjonelt.

Sykepleie er kunnskapsbasert pleie og omsorg. Kunnskapsbasert betyr at sykepleie skal utøves i tråd med forskningsbasert viten, ikke bare tro, mene og synes.

Trenger man forskningskunnskap for å vaske en rompe, kan man kanskje da si? Tjaaa, det er faktisk et tema for seg. Men i henhold til norsk lov så skal pasientbehandling være basert på evidensbasert forskning, så er ikke forskning så enkelt og likefram det heller. Så da er det mye å ta opp i dette temaet her.

Mange mener forskning ikke har noe i sykepleie å gjøre. Å vaske en rompe, og å være snill med hverandre og respektere hverandre; det er da selvfølgeligheter og godt skjønn. Hvorfor dra forskning inn i dette her? Her er det snakk om dårlige, og om gode holdninger, and that’s it.

De ovenstående punkter er det jeg tror mange har til tanker og forståelser rundt hva sykepleie er. Med mange, ja, da mener jeg sykepleiere, hjelpepleiere, og ikke-sykepleiere, altså legfolk.

Dette er en sammensatt bukett av overskrifter av hva sykepleie er. Sykepleie skal sette sammen alle disse elementer, for å fremme pasientens helse, helbredelse eller en fredfull død.

Tjaa?

Hvordan blir det?

Følg med framover, så skal jeg gå mer inn i hvert enkelt element, hver enkelt påstand, og si mer om hva det er og ikke er i relasjon til faget sykepleie. Kanskje forstår mange mer etter hvert? Kanskje skaper det en debatt som fremmer en tydeliggjøring av hva sykepleie er?

Uansett så er jeg nettopp nå innstilt på å grave meg inn i dette feltet her. Og så skrive.

Vi får se hva som kommer, og hva som kommer ut av det?

Vil du følge meg på reisen?