Derfor vil ikke sykepleiere jobbe på sykehjem

TRAVELT: Hvordan kan vi i dette kaoset samtidig se det enkelte individet og møte pårørendes forventninger?

Folk flest forstår ikke hvordan det faktisk er å jobbe på sykehjem. Hvordan de ansatte allerede løper beina av seg hver bidige vakt for å få det til å gå rundt, skriver innsenderen.

I en hektisk hverdag pålegges vi stadig høyere krav til dokumentasjon og ytterligere arbeidsoppgaver, uten å sette inn flere ressurser. Som sykepleier må jeg stadig utsette oppgaver fordi jeg ikke har nok tid til å fullføre de i løpet av en vanlig arbeidsdag. Hvordan kan vi i dette kaoset samtidig se det enkelte individet og møte pårørendes forventninger?

Her er en skildring av en helt ordinær dag på jobben for en sykepleier på sykehjem. Du vil ikke finne et ord om egne toalettbesøk eller et glass med vann. Grunnen er enkel: det finnes sjelden tid til slikt. Du vil heller ikke finne beskrivelser av pasientenes toalettbesøk, telefoner som tas eller søppel som tømmes. Grunnen er enkel: det gjøres hele tiden.  

Notater fra en dagvakt

07.30: En langdryg rapport starter på det svært primitive vaktrommet bestående av én datamaskin og en tilhørende kontorstol, samt noen klappstoler fra IKEA. Fru Hansen har blitt skiftet på en gang i løpet av natten, i likhet med Fru Nilsen, Fru Johansen og Fru Berg. Dessuten har Herr Svendsen vært urolig igjen og fått en Sobril ved 04-tiden, intet nytt. Stillhet. Kaffeslurp. Trøtte ansikter. «Hvem har dusjedag i dag?» Sukk og gjesp. Minuttene snirkler seg av gårde. Jeg ser på klokka. 07.45. Mer stillhet.

08.00: Tiden er inne for å begynne arbeidsdagen for alvor. På jobb er vi en helsefagarbeider, en assistent og en sykepleier. 12 pasienter, hvorav flere trenger hjelp av to pleiere i stell og to stykker hver dag skal ha hjelp til dusj. Et par av pasientene må også ha hjelp til å mates. De fleste må ha hjelp til å gå på toalettet minst en gang i løpet av vakten.

08.05: Tar med vaskefatet inn til fru Olsen. «God morgen» sier jeg, mens jeg prøver å være så mild som mulig når jeg trekker bort den varme dyna og begynner å kneppe opp nattskjorta. Jeg gjør det jeg klarer på egenhånd: vasker ansikt, hender og overkropp, påfører litt deodorant under armene, tar på støttestrømper, nettingtruse og bukser opp til knærne. For nedentil stell og videre påkledning må vi være to pleiere. Noen av de ansatte gjør hele stellet alene, men at dette ikke går utover ryggen deres eller verdigheten til pasienten kan jeg ikke forstå. På med buksene. Hit og dit. Jeg kan ikke annet enn å synes synd på fru Olsen, der hun nærmest blir kastet som en ball rundt i sengen. Forflyttes fra seng til stol ved hjelp av seilheis. Om å gjøre å få henne godt innpå stolen på første forsøk. Ikke alltid det går. Rette på klærne. Kjemme håret. Trille ut på stua. Fru Olsen må vente med frokost. Hun må nemlig mates og det finnes ikke tid til det akkurat nå.

08.35: Hvor mange pasienter rekker jeg å stelle før det er tid for medisinrunde? Kanskje to hvis jeg er rask. Jeg banker på hos fru Nilsen – «God morgen» sier jeg, og hun smiler bredt tilbake. «Kan jeg ikke få hvile litt til? Jeg er så trøtt». Jeg kjenner på tidspresset og har mest lyst til å svare nei, men lar den gamle kroppen få hvile litt til under dyna og banker på neste dør.

09.10: «Kan du stelle fru Jensen? Hun ringer på alarmen, og jeg holder på inne hos herr Svendsen.» Jeg ser på klokka, sukker og rasker med meg et vaskefat på veien. Enda et tungt stell i seng. Halvveis ut i stellet må fru Jensen på toalettet. Jeg kjenner på hvor mye det frister å be henne gjøre fra seg i bleia som likevel må skiftes i senga. Vissheten om at det vil ta minst ti minutter ekstra å få pasienten på og av toalettet. Jeg vet godt at noen av mine kollegaer faktisk ville ha gjort det, men det strider imot alt jeg har lært i min utdanning og karriere som sykepleier. «Du er flink. Det er sant. Det er forskjell på folk vet du», sier fru Jensen da jeg har fulgt henne på toalettet og satt henne pent ned i rullestolen ved hjelp av heisen. Det gjør både godt og vondt å høre henne si dette.

09.40: Allerede på etterskudd. Tid for medisinrunde. Beger fylt med kapsler og tabletter. En slurk med vann. Jeg jobber meg sakte, men sikkert nedover gangen. Gjennom medisinkurv på medisinkurv. Fru Nilsen nekter å ta medisinene sine. Igjen. Noteres.

10.30: Medisinrunden er unnagjort for denne gang. Nytt stell. Påkledning. Det ringer i lomma. Gjør ferdig en rask tannpuss, og haster av gårde til naborommet for å bistå en kollega i stell. Triller på stua. Smører et par tørre brødskiver og fyller et halvt glass med melk. En halv kopp kaffe. Klistrer på plastsmekka og småløper videre. Nytt ansikt, nytt stell.

11.45: 12 pasienter sitter altfor tett rundt de tre bordene på stua. Rydder av frokosten. En time til lunsjservering.

12.00: «Tid» til lunsjpause for de ansatte. Personlig er jeg vant til betalt lunsj, og blir lett frista til å forlate pauserommet før det har gått 30 minutter.   

12.30: Pakker sammen lunsjen. Hvilke oppgaver rekker jeg å gjennomføre før ny medisinrunde? Blodtrykk av fru Olsen. Logger inn på dokumentasjonssystemet og noterer resultatet før det går i glemmeboken. Herr Svendsens blodsukker skal måles før måltid – ser på klokka: 12.45. Håper inderlig at kollegaene mine har husket å ikke servere han lunsj før dette er gjort. Finner frem blodsukkerapparatet og småløper til stua.

13.00: Ny runde med medisiner. Prøver forgjeves å forklare den demente pasienten hvorfor det er så viktig at hun tar medisinene sine. Har ikke lyst til å gi opp, men innser at slaget er tapt og tiden renner ut. Prøver å få fru Olsen til å spise noen skjeer med yoghurt, men taper også dette slaget. På kjøkkenet har det hopet seg opp med oppvask. Kjenner at det ikke er dette jeg har lyst til å bruke tiden min på når jeg er på jobb. At jeg ikke har gått tre år på høgskole for å stå med oppvasken.

13.30: Legger opp ukens dosetter på medisinrommet. Tar meg selv i å sitte et par minutter for lenge, kun for å få litt ro. Jeg tenker at det er så forbanna intenst å jobbe med mennesker på denne måten, men samtidig så utrolig givende. Stillheten brytes av at det ringer i lomma. «Husker du å kateterisere herr Svendsen?»

14.15: Rapportskriving. Blir nok en gang oppgitt over all tiden jeg bruker på dokumentasjon. Tid jeg mer enn gjerne skulle brukt på andre ting, helst på å utøve god pleie og omsorg ovenfor pasientene mine.

14.45: Kveldsvaktene setter seg på klappstolene fra IKEA. Også de tre stykker, men ingen av dem er sykepleier. Jeg håper de slipper å ringe sykepleier fra en annen avdeling i løpet av kvelden. Kjapp gjennomgang av pasientene: hvordan de har hatt det idag, hva er gjort og hva må gjøres på kveld.

15.00: Slenger sekken over skulderen, og lurer på hvor dagen ble av. Synes jeg akkurat kom på vakt. Har jeg fått gjort det jeg skulle? Alltid følelsen av å kunne og burde ha gjort mer.

Elsker å jobbe med eldre, men hater ikke å ha nok tid

Jeg kan opptil flere ganger i løpet av en arbeidsdag lure på hvordan enkelte holder ut i en slik jobb et helt arbeidsliv. Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne, og overskriften er en overdrivelse. Noen sykepleiere vil jobbe på sykehjem. Det er individuelle forskjeller på de enkelte arbeidsplassene. Jeg elsker å jobbe med eldre. Jeg synes de er herlige, kunnskapsrike, takknemlige og humoristiske. Jeg hater å ikke ha tid til å gi god nok pleie og omsorg til pasientene mine.