Regjeringen har offentliggjort at det skal innføres karakterkrav 3 i norsk og matte for å komme inn på sykepleieutdanningen fra 2019. Å innføre alternative opptakskrav vil derimot føre til at vi går baklengs inn i fremtiden, skriver Christian Strømnes.
Norge får ikke flere sykepleiere fordi det blir innført karakterkrav i matte og norsk fra 2019, skriver Harald Julseth.
Regjeringens grep for å styrke fortrinnsretten, er helt i tråd med NSFs ønsker, skriver NSFs forbundsleder, Eli Gunhild By.
Stadig flere tar masterutdanning i sykepleie, men vi trenger også dyktige klinikere og personell med akademisk kompetanse, skriver Arvid Steinar Haugen.
«Få en klem, da, jenta mi», sier han etter morgenstellet. Men jeg har ikke lyst til å gi ham noen klem. Og jeg er ikke jenta hans, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
Mange erfaringskonsulenter opplever lojalitetsdilemmaet som særlig vanskelig: Skal jeg følge arbeidsgiver eller stå opp for brukerne av tjenesten? Dette er en problemstilling som ledere bør ta tak i, mener Morten Brodahl.
Når kreftpasienten er utviklingshemmet, og i tillegg har autisme, trenger vedkommende særomsorg. Les og lær av Alexanders (33) kreftforløp.
Forskere driver stadig oftere med gratis forskning og utviklingsarbeid for det private næringslivet, finansiert av det offentlige. Hvilke konsekvenser har det for demokratiet vårt? spør Daniel Weiss.
Etter å ha vært ivrig tilskuer til årets valgkamp, sitter jeg igjen med en nagende uro. «Eldreomsorg», hva betyr det? skriver Ingrid Berg Selfjord.
Studielederrollen er den mest komplekse av lederrollene i sykepleierutdanningen. I dag fremstår den som overbelastet, skriver Bente Abrahamsen.
Det har sin pris å overleve kreft, og det er ikke alltid like populært å snakke om akkurat det. Så derfor er det selvsagt det jeg skal gjøre – prate om senskader fra kreftbehandling, skriver Hege Kristin Næsvold Pedersen.
30 ml lactulose x 2, laksoberaldråper vesper og dulcolax supp neste morgen, linfrø eller sviskejus. Lykkelig er den sykepleier som finner beste kur, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
Spør hva som skal til for at pasienten blir frisk, ikke bare fokuser på effektiviteten, er rådet fra Ann-Chatrin Leonardsen.
«Nye samordningsregler for offentlig tjenestepensjon» ble presentert forrige måned. Så kjedelig. Ingen ting for deg, tenker du? Det kan du komme til å angre på.
Utsagnet i overskriften kom fra en jente som har en kreftsyk mor. Jeg kjenner det igjen både i min praksis som sykepleier, og i vår forskning og kliniske arbeid med familier, skriver sykepleier og forsker May Aasebø Hauken.
Dårlig økonomi, underbemanning og for lite kunnskap i helsevesenet resulterer i utbredt overmedisinering. Det har jeg selv erfart, skriver sykepleierstudent Elisabeth Benonisen.
18. oktober er likelønnsdagen. Fram til da tjener kvinner og menn like mye. Resten av året jobber jentene gratis! Derfor må regjeringen lære av Norges herrelandslag i fotball av hensyn til yrkesgruppene som velferden i vårt land er avhengig av, skriver fylkesleder Karen Brasetvik.
Nå skal de alvorlig syke «slippe» å behandles når de er på sitt dårligste. Dette er «pasientens helsetjeneste» på sitt mest brutale og parodiske, skriver kommuneoverlege Elisabeth Swensen.
«Jeg melder meg med dette ut av NSF fordi jeg opplever at det har utviklet seg en retorikk fra HTV i min kommune som ikke er forenlig med mitt verdigrunnlag.»
E-posten kommer fra en leder og videreformidles fra medlemstjenester via fylkeskontoret til fylkesleder og videre til hovedtillitsvalgt (HTV) Til orientering.
I skrivende stund er vi midt i budsjettrunder og både administrative og politiske prosesser står på dagsorden. Høyt, og tydelig.
Norsk Sykepleierforbund (NSF) er ikke et barnehagebarn som lar seg hysje på av en tilstedeværende voksenperson med en eller annen tittel. Vi er opptatt av kvalitet i tjenestene vi leverer. Vi er opptatt av vårt fag, pasientens reise gjennom helsevesenet og en verdig utgang for alle parter. Hovedtillitsvalgtes funksjon er noen ganger å gi tydelig beskjed. Om dette går på bekostning av «noens» verdigrunnlag, kanskje en «noen» som enten er medansvarlig for at virkeligheten ser ut som den gjør, eller som burde være glad for at andre sier tydelig ifra, så er det prisen vi må betale.
Tilfeldigvis skjer dette i en kommune som har flagget effekten av profesjonsnøytralitet høyt, og som har lovprist hvor klokt og kostnadseffektivt slikt tilsynelatende er. Ikke noe av dette stemmer i dag, og det er tvilsomt om det overhodet har vært korrekt. Ingen forskning kan bekrefte en slik effekt, tvert imot. I Sverige og Danmark er det fra regjeringshold vedtatt å avvikle styringsmodellen New Public Management (NPM).
Danmark sier nå rett ut at det er dårlig økonomi å la andre enn kvalifiserte fagfolk innen eget fag styre ordreboken. I et regjeringsnotat ble det nylig reversert å pålegge sykehus en innsparing på to prosent, da det fra helsefaglig hold ble dokumentert hvor skadelig (også samfunnsøkonomisk) denne såkalte «sunne» innsparinga var.
I min kommune, hvor denne hovedtillitsvalgte også snakker høyt og tydelig i media på NSFs vegne, klarte rådmannen i 2016 å unngå å bruke 62,5 bevilgete millioner til helse- og omsorg. Dette er altså et mindreforbruk. Språk er makt, og når økonomene snakket om overskudd i helsebudsjettet, var vi raskt på banen med korreksjonen «mindreforbruk». Bevilgete, men ikke benyttete midler i et mindreforbruk. Et negativt avvik i et fordelingsbudsjett.
Konteksten er et politisk flertall som mener at de satser på en sektor, en satsing som administrasjonen ikke evner å omsette i stillinger og ressurser i felt. Hvor tror du de ikke benyttete helsepengene endte? Jo, i asfalt og i andre sektorer. For nå var de blitt engangspenger, og således ikke lenger en del av «helse», het det i årsoppgjøret i året etter. Hvilket verdigrunnlag går dette på tvers av? Hvor er de kritiske lederstemmene da?
NSF har på landsbasis en ledergruppe i vekst. Årets lederkonferanse «Vil(le) kår for ledelse?» samlet nylig rundt 300 sykepleierledere. Få var fra kommunesektoren, min storkommune møtte med én. Problemet med dette, er at fagmiljøet hjemme ikke får jevnlige og tilstrekkelige nasjonale impulser. Risikoen for faglig forvitring øker. En rapport fra Nordlandsforskning, som ble lagt frem på konferansen, dokumenterer at mange sykepleierledere har meget krevende arbeidsvilkår, med for få innsatsmidler og for lite tilgjengelig sykepleierkompetanse.
Dette er en politisk utfordring. I tillegg viser undersøkelsen at når sykepleiere, som hos oss, utgjør under 20 prosent av de ansatte ved flere sykehjem og hjemmesykepleiesoner, så er dette for få og alvorlig for både pasient og fagmiljø. Vi er for få sykepleiere, og vi trenger en helt annen overordnet tilnærming fra arbeidsgiver enn dagens kvelningstaktikk.
Nå skriver vi 2017, og året går mot slutten. NSF har, som tidligere, vært tydelig. Hovedtillitsvalgt kaller en spade for en spade, og beskriver rådmannens tyveri av midler bevilget til helse- og omsorg som både utilbørlig og politisk pinlig.
I sitt budsjettforslag for neste år klarer den samme rådmannen å fornærme oss nok en gang, ved å foreslå reelle nedskjæringer – samt «en økt effektivisering» av tjenestene. Aktiviteten skal derimot planlegges som før. «Det er mer å hente», får vi høre. Det stemmer at rådmannen finner mer å hente tilbake. Tilsvarende ubrukte, men bevilgete midler i samme sektor i 2017 ser ut til å ende på 55 millioner. Hvor ender de?
Den som mener at vi skal gå i stille i dørene under slike forhold, må gjerne mene det. Hos meg er behovet for en faglig tydelig stemme vesentlig. Jeg stiller til valg i 2019, og før den tid er det min fordømte plikt å si ifra om slik vanstyring av ressurser i primærhelsetjenesten.
Det er ikke kritikk som dreper. Det er mangelen på den som kan ta livet av en hel sektor.
Helsevesenet bør drives mer som private servicebedrifter, med ledere som legger til rette for driften for å sikre lønnsomhet. Knut Are Romann-Aas mener det er fullt mulig, men ikke som en variant av NPM.
Mammografi-screeningen har reddet livet mitt to ganger. Den første gangen i år 2000 og den andre i år. Min lykkeskjebne deler jeg med mange hundre kvinner i hele Norge, skriver Gunn Pound.
Jeg håper at alle som jobber med andre mennesker, uavhengig hva man jobber med, er klar over hva de sier med blikkene, ordene, måten man sier de på og hvordan man opptrer, skriver Elisabeth Holt.
I høst startet Høgskolen i Østfold et etterlengtet masterstudium i avansert sykepleie til kronisk syke. Men fire av fem studenter får ingen økonomisk støtte fra sin arbeidsgiver, skriver NSFs fylkesleder i Østfold.
Noen sykepleiere har utviklet spennende e-helseløsninger, men vi trenger flere sykepleieforskere på banen.
