Det nærmer seg jul, og i år har jeg gjort bare halvparten av alle juleforberedelser som jeg ellers pleier å gjøre…ikke fordi jeg har gått inn for det, men jeg har bare ikke tenkt så nøye over alt jeg skal gjøre i år – og det viser seg at julestemningen har slått til for fullt likevel!

Tidligere har jeg tenkt at det var alle disse sortene, tradisjonene, pynten, bakingen, vaskingen, røkelsen, musikken og alt det andre som SKAPTE julestemningen inni meg… Men jeg tror ikke lenger at det er sånn det fungerer. Jeg tror julestemningen skapes INNI meg, gjennom mine tanker i øyeblikket.

Jeg tok meg i å ha skikkelig julestemning på nattevakt i natt…da jeg gikk mellom byggene på St Olavs med en dårlig pasient. Det var mørkt og stille, noen julelys utenfor og i vinduene, men ikke et eneste snøfnugg i sikte. Likevel var det noe med stemningen. Portøren var så hyggelig og hjelpsom, pasienten hadde fått all tilgjengelig hjelp og behandling i forløpet, pårørende var takknemlig og veldig hyggelig. Jeg har jobbet mang en jul på St Olavs hospital, og ofte har jeg kjent på akkurat denne følelsen av ro og stillhet. Ingen i korridorene, som om hele huset sov…selv om det nok var full aktivitet bak flere dører.

Da jeg kom fram til avdelingen ble jeg møtt på en litt trasig måte. Sykepleierne var tydelig oppgitte og litt sinte. Mistanken om tentativ diagnose hadde endret seg i løpet av ferden via CT og dette gjorde at sykepleierne måtte omstille seg i forhold til mottak av pasienten på post. Det kan være slitsomt på nattevakt, det skjønner jeg…men jeg skjønte ikke hvorfor de var så sure mot meg. Så jeg spurte de om det hadde skjedd noe på avdelingen siden alle var så sinte…?!

Det hadde det ikke, men de mente det var seint å få beskjed om dette like før vi kom. Det er også greit, men ingen god grunn for å bli sint på meg. Hoppet mellom den fine samtalen og roen på vei bortover til det vi møtte var så stor at jeg måtte snakke med sykepleieren om det. Hun var utrolig fin å snakke med og skjønte hva jeg mente og beklaget at det hadde blitt sånn. Det skulle ikke skje igjen, de var egentlig veldig trivelige damer, sa hun – det hadde hun rett i.

Ellers hadde jeg kanskje tatt det personlig at jeg ble møtt på denne måten og tatt det ille opp og vært litt snurt tilbake, som definitivt hadde avledet meg fra den gode julestemningen….men det som skjedde ble egentlig ganske fint og jeg VET at de kommer til å møte meg med et smil neste gang jeg kommer! For å ha det på det rene ble både pasient og pårørende tatt imot på best mulig måte og fikk straks den omsorg og hjelp de hadde behov for.

På vei tilbake til akuttmottaket tenkte jeg litt over dette med julestemning – hva det egentlig er?

For meg er julestemning ro, tid til å drikke en ekstra kopp kaffe når jeg er innom venner eller familie med gaver, å kose seg med middagen i stedet for å løpe videre til neste gjøremål, å kjenne et behov for å være ekstra god mot de rundt, eller ekstra tålmodig med andre – og seg selv! DETTE er julestemning for meg!!

Og hvis julestemningen da ikke handler om alt rundt, men om hva vi kjenner inni oss, er det mulig å få den gode julestemningen uansett om man jobber dag, sein eller natt, har fri eller er sammen med familie eller ikke. 

Kanskje er det til og med mulig å få julestemning resten av året også…?

God jul, alle sammen!!

Det er snart jul! For barna og mange av oss andre er det gøy med julegaver under treet. Det er gøy å ta av papiret, og det er spennende å se hva som er inni.

Et julepakkeforløp kan være slik: Noen lager eller kjøper en ting, så pakkes denne tingen inn. Den ligger kanskje lagret på et hemmelig sted i noen uker eller dager. Kanskje må den fraktes i posten eller i en bil, et fly eller et tog i mange timer for å komme i de rette hender. Når den kommer fram blir den kanskje lagret litt til, før den rette dagen er kommet: den skal under treet! Der ligger den og gløder mens husfolket ser julebarne-tv, Askepott, lager mat, kler seg, går til kirke, spiser middag, vasker opp, og … endelig! Pakken åpnes møysommelig eller papiret rives opp i full iver. Yes! Takk! Akkurat det jeg ønsket meg!!

Et annet type pakkeforløp: Et menneske har en plage, som muligens blir pakket inn en stund. Det blir etter hvert et legebesøk, som medfører ny henvisning. Kanskje holdes det fremdeles hemmelig i dager eller uker. Kanskje blir det etter en ny periode venting, en tur til en spesialist. Spesialisten sender menneske-pakken videre til neste spesialist. Den neste spesialisten gir time til operasjon. En ny ventetid, der det kanskje holdes hemmelig fremdeles, eller båndet rundt pakken tas av. Etter en tid må menneske-pakken fraktes til et stort sykehus, der det trengs bil, fly eller tog for å få den helt fram. Vel framme blir det nye venting, samtale, diverse prosedyrer, mye snikksnakk og nødvendig dilldall, og til slutt kommer tiden for operasjon … Menneskepakken åpnes møysommelig opp … og det var kanskje absolutt ikke det jeg ønsket meg.

Pakkeforløpene i Norge ble kanskje laget i hurten og sturten, og det samme med valget av navn: PAKKEforløp. For hvem har lyst til å være en pakke som blir sendt og dit?

Men meningen bak pakkeforløpene var god. Det er ønskelig at noen tar imot pakken når den blir sendt over en disk – den skal ikke falle ned på gulvet. Det er ønskelig at hendene som tar imot en pakke skal ta varsomt i mot – innholdet kan være skjørt. Sømløse overganger og kvalitet i alle ledd – det er et bra mål. Og delvis fungerer det nok slik - selv om vi nok har en del å jobbe med i disse forløpene, og selv om vi kanskje kunne funnet et mer treffende navn?

Her hos oss jobber vi for å få til gode overganger i alle ledd vi er innblandet i. Det krever at jeg tenker hjemreise gjerne allerede ved ankomst, og er i kontakt med andre nødvendige instanser på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det er også viktig med overføring av journaldokumenter/papirer, noe som absolutt ikke går av seg selv mellom mange ulike instanser og nivå. En overgang er ikke nødvendigvis sømløs, men kan fungere godt dersom den er skreddersydd for den enkelte.

God jul til alle som sender pakker!

God jul til alle som er midt i et pakkeforløp.

Jeg har sett for mye dritt til å tie. Jeg heller litt malurt i begeret nå, jeg mener vi trenger det.

Kanskje var det dette som skjedde: En mandag ettermiddag i desember slaktes en 14 år gammel mørkhudet gutt ned på en skoleplass i Kristiansand. Udåden skjer av en jevngammel lysere gutt. En tilfeldig tilstedeværende tobarnsmor i slutten av førtiårene ser det hele mens hun er ute og lufter hunden, og iler til for å stoppe det hun opplever som et brutalt angrep. Hun blir belønnet med dødelige knivstikk. Begge ofre fraktes til nærmeste sykehus, men det er for sent og skadene for store.

Nyheten ryster landet, og mange er spørrende til at dette skjer. Noen andre er ikke fullt så overrasket. En rekke nettsteder har i årevis bedrevet grov innvandrerhets, og først og fremst: hatretorikk basert på rasisme.

Religion og etnisk bakgrunn blandes i en giftig miks. Deler av denne retorikken har klangbunn helt inn i den norske regjering, og det er forbi skammelig. Det er farlig, og det må adresseres av langt flere som er opptatt av det humanistiske perspektivet i vårt åpne samfunn.

Like lite som sykepleiere skal bry seg om pasientens hudfarge og religion, like lite skal dette definere menneskeverd i vår verden. Den som tier, samtykker. Språk er makt, og ord kan være ammunisjon om det ikke avvæpnes tidlig og kraftig nok.

Vi har så alt for mange eksempler på dette, og kan ikke late som om vi ikke vet. Vi er et reisende folkeferd, og som resten av verdens befolkning får vi mange impulser på våre veier. Både hjemme og ute.

I Stavanger sitter eldre menn i institusjonen "Blidensol" og insisterer på at helsepersonell ikke kan bruke hijab på jobb. Likestillings- og diskrimineringsombudet sier at dette strider mot norsk lov, og kommunen forteller sykehjemmet at de skal akseptere hijab som arbeidstøy. Styret ved institusjonen sier nei.

Helsearbeiderne som velger å jobbe i sektoren, som tilfører ettertraktet arbeidskraft, er plutselig et problem. Hva har så dette med hatretorikk å gjøre? Begge disse sakene, uansett sannhetsvalør, har fokus på det som skiller og oppfattes som ulikt. Dermed bidrar alle slike saker, og slike retoriske grep, til økende konflikt og dypere skillelinjer mellom medmennesker. For det akkurat det vi alle er: Medmennesker.

For under hundre år siden hadde de aller fleste sykepleiere hodeplagg som til forveksling ligner en hijab. Noen nonner har det fremdeles. For et femtitalls år siden hadde alle norske utdanningsinstitusjoner for sykepleiere andre typer hodeplagg. Hva ville de sagt om oss?

Vi har alle et valg hvordan vi møter nye mennesker. Alltid! Er ikke det flott?

Jeg er helt sikker på at alle dem som påstår at ukjente mennesker potensielt er skumle saker, ikke minst dem som kan se annerledes ut enn meg selv, ikke tenker over følgende: hver eneste dag legger vi livene våre bokstavelig talt i hendene på slike ukjente folk. For hva gjør vel de aller fleste når vi forflytter oss lenger enn en liten gåtur? Vi kjører. Bruker du buss, bil, båt eller bane? Uansett er du avhengig av den som kjører og de du møter. Kjører du bil har du potensielle banditter både foran og bak, for ikke å snakke om alle dem du møter på den andre siden av veien. Ingen tror at en gul malingstripe i midten beskytter noen mot fremmede. Likevel går det meste riktig bra. Fordi vi alle er avhengige av hverandre for å lykkes både alene og sammen!

Fremmede mennesker er altså nye potensielle venner du ennå ikke har møtt, og du kan selv bestemme hvordan du vil reagere når møter dem. Forskning har videre vist oss at måten vi tenker om møter med ukjente, påvirker selve møtets innhold - og vår gjensidige oppfatning av hverandre.

Så hva vil vi ha? Venner eller uvenner?

Med kunnskap, pågangsmot og nysgjerrighet skal landet videreutvikles. Av samarbeidende individer uavhengig av hudfarge, etnisitet, legning og religion. Det er først og fremst skremmende enkelt. Måtte vi alle få et flott nytt arbeidsår, gjerne med dem vi trenger mer av: nye fremmede kolleger!

Behov for paradigmeskifter: – JA

De seneste dager har blant annet den faggruppen i Norsk Sykepleierforbund som jeg er medlem i, Faggruppe i geriatri og demens, hyppige påminnelser om de viktige Demensdagene som går av stabelen i begynnelsen av desember. Mange dyktige, fagkyndige mennesker skal fortelle om sin forskning og sine erfaringer innen dette store og viktige kunnskapsfeltet.

En artikkel har satt seg fast i mitt hode, «Behov for et skifte», publisert på faggruppens Facebook-side den 31. oktober nå i år. Psykolog og professor ved Tel-Aviv universitetet i Israel, Jiska Cohen-Mansfield, sier: «Vi trenger et paradigmeskifte i behandlingen av personer med demens.»

Jeg har selv jobbet mye etter hennes kunnskaper, som sykepleier i sykehjemsklinikken, og har kjent på dette med det paradigmeskifte demensomsorgen står i. Da jeg jobbet klinisk som sykepleier i sykehjem, i Trondheim kommune for eksempel, så var denne kunnskapen fra Cohen Mansfield totalt ukjent, og absolutt umulig å følge opp slik sykehjemsdriften var organisert. Bemanningen var minimal og medisiner var behandling ved demenssykdom.

Jo, kunnskapen utviklet av psykolog og professor Cohen-Mansfield er viktig, men definitivt et paradigmeskifte. Ikke minst er denne professorens kunnskap enormt viktig om du velger menneskeverd og aktive liv, foran annet.

Nettopp det er hva som skal være hovedtemaet mitt her og nå.

For ja, det er behov for et paradigmeskifte i behandlingen av mennesker med demens.

MENdet er jammen meg også behov for et paradigmeskifte når det gjelder offentlig forvaltning, organisering og politikeransvar i like stor grad, nå i dag.

Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde.

Med tanke på forvaltning og arbeid og ansvar blant administrasjon og politikere, så er det i dag et enormt behov for et slikt skifte.

På Verdig eldreomsorg kommer vi over så uendelig mange eksempler på dette behovet. Se til Haugesund kommune, og til Malvik kommune, som to eksempler. De flytter syke, gamle mennesker sammen på dobbeltrom, for å spare penger. I Trondheim kommune har helsekommunal ledelse sannsynligvis ikke anelse om hva verdighet i et menneskeliv betyr i det hele tatt, slik de ikke har rom for å følge Cohen-Mansfield i demenspleien.

I Hadsel kommune har man som målsetting å ha lagt ned et betydelig antall sykehjemsplasser til 2020, for å få hjelpetrengende innbyggere inn på heldøgns omsorgsboliger i stedet. Årsaken skal være at man ikke har penger til sykehjemsdrift på dagens nivå i framtiden. Kommuneøkonomien er begrenset, og man må ta grep, og det er nettopp her, overfor de svakeste og syke blant oss man tar pengene.

Nasjonal politikk sier jo dessuten at sykehjem er ute, og folk vil bo hjemme.

Er det så enkelt som dette her, tro?

Er det egentlig et spørsmål om penger, og om økonomi, når det stadig vekk er de sykeste og de svakeste av oss det skal gå utover?

Hvem kan dokumentere at å bo i eget hjem med hjemmesykepleie, er billigere for kommunen enn en sykehjemsplass, forresten? I alle fall om pasientenes, eller brukernes rett på forsvarlig og verdig helsehjelp skal oppfylles?

Det er nettopp med tanke på slike spørsmål, vi nå bare må ta et skifte i perspektiv, et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde; – altså et paradigmeskifte.

For det første spørsmålet politikere, og velgere, nå må besvare er følgende:

Skal mennesker behandles med verdighet, altså er menneskeverdet ukrenkelig, uavhengig av helsetilstand, alder og lignende?

De som svarer ja på dette spørsmålet har allerede sagt hva som er viktigst, fordi menneskeverdet har forrang foran annet.

Men om vi svarer at menneskeverdet har forrang? Ja, hva da? Hvordan løser vi da problemet ved at det faktisk koster penger å opprettholde menneskeverdet?

Da må vi gå inn i problematikken hvilke behov har befolkningen, og da særlig de hjelpetrengende. IPLOS sier en del om hjelpebehov, men er et uendelig snevert måleredskap, som sier minimalt om hjelpebehovene ved demenssykdom for eksempel. På tross av at 80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. De syke menneskenes behov må kartlegges, i sin helhet og bredde, av fagfolkene nær pasientene. Hadsel kommune, for eksempel, hevder at sykehjemspasientene der er friskere enn i landet for øvrig. På hvilket grunnlag kan de si det?

Hva trenger pasienter og pårørende av papirer knyttet til vedtak og lignende?

Jeg minnes godt fra jeg var avdelingssykepleier ved Aker universitetssykehus, hvordan et tema kom igjen og igjen. Temaet var frykten for kravstore pasientersom selv visste godt, som følge av internett og den slags. Så kom hjemmesykepleierne i bydelene og fortalte at for å unngå feil på grunn av denne utvikling skulle de nå lære juridisk språk og fjerne seg fra fagspråket.

Siden den gang har utviklingen løpt løpsk.

Trenger ektefellen til demenssyke Ola et tykt brev med vedtak ned til minste detalj, og papirer om ankemuligheter i det vide og brede? Og trenger ektefellen lignende dokumentbrev hver bidige gang det gjøres en endring i hjelpen til Ola?

Det koster uendelig mange byråkratlønninger å holde alle disse dokumentene oppe og gående. I frykt for at en pasient skal klage på manglende hjelp.

Slik må dette ønskete paradigmeskiftet bidra til en gjennomgang av alle små og større dokumenter vi produserer, med enorme personalkostnader i byråkratiet. Hvilke dokumenter er det egentlig vi trenger? Er det sikkert at de syke og hjelpetrengende i heldøgns omsorgsbolig vil gi en mindre kostnad på budsjettet, når vi skal gi den faktiske hjelp hver enkelt pasient egentlig trenger, ikke ansatte på huset, med tilsyn på rommet fire ganger i døgnet?

Hvor mange av menneskene i sykehjemmet klarer seg egentligmed den hjelpen her? Det er et mye viktigere spørsmål. Og da må alle behov, ikke bare målbare gjøremål, slik IPLOS er, inn i behovskartleggingen.

Men om det endres på dokumentasjonskravene, for å bedre skulle ivareta de enkelte mennesker med hjelpebehov, så kan ikke kommunene bare gjøre dette uten videre.

Det store dokument (mak) verket kommer jo fra statlig side. Alt fra riksrevisor til Fylkesmenn og lignende, som yter kontroll og tilsyn, ser jo bare dokumenter, og aldri pasienter. Nylig så vi hvordan dagens regjering nå lyver ved å si at de har kortet ned ventetiden til behandling i spesialisthelsetjenesten. Når dokumentene nå ettergås, så viser det seg altså at tiden fra henvisning til samtale nå dokumenteres, og gir mulighet til å hevde, at ventetiden er kortet ned. Men tiden fram til behandling er faktisk ofte lengre. Dette eksemplet i denne sammenheng er bare for å vise følgende: DOKUMENTER LYVER.

Imidlertid må nå Stortinget og politikerne der, for å hjelpe kommunene til å kunne ta sitt ansvar, ta et oppgjør med byråkratene, og vi trenger politikere som våger å si at dokumenter og tall lyver.

Et paradigmeskifte, til et perspektiv der menneskeverdet er ukrenkelig, kreves nå.

Ja visst, det er begrenset med penger, men HVA skal pengene brukes på?

På dokumenter, dokumentprodusenter og jukseri?

Eller på å trygge menneskeverdets ukrenkelighet?

Such a nasty woman

Det hjelper ikke alltid å være høyt på strå. Vi snakker ikke nødvendigvis finere til menneskene rundt oss fordi om vi hører til de høyere lag av folket.

I USA ble dette sitatet snudd positivt av folket, men meningen bak var ikke nødvendigvis positivt ment.

Dessverre er det mange mennesker som opplever at de blir snakket stygt til og behandlet ugreit. Mange barn, voksne og eldre opplever dessverre det.

Men heldigvis er det aldri for sent å endre atferd. Og heldigvis er det hjelp å få, når en i livet har møtt traumatiske opplevelser og vonde ord.

Det finnes mennesker som aldri har hørt «jeg er glad i deg», mens andre begynner å gråte når noen for første gang sier til dem «du er verdifull».

Som sykepleiere er vi godt opplært til å tenke helhetlig. Som jeg lærte på Ullevål i sykepleien; vi har en fysisk, psykisk, sosial og åndelig dimensjon, som alle er viktige for mennesket. Åndelig kan eventuelt kalles eksistensiell eller verdimessig - kjært barn har som kjent mange navn.

Å si at noen er verdifulle faller vel kanskje inn under den eksistensielle dimensjonen, og faller samtidig i god jord i den fysiske. Og gjør veldig godt sosialt. Og er vidunderlig psykisk.

Også i verdens helseorganisasjon har jeg tidligere lest at de vurderer å ta (tilbake?) den eksistensielle dimensjonen (kanskje de nå har gjort det?). Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Vi er ikke tilfredse mennesker før vi er hele mennesker.

Alle mennesker har verdi i kraft av å være mennesker. Det gjelder presidenter og alle oss andre.

Som sykepleiere utfører vi best jobb dersom vi kan sørge for pasientens ve og vel inn mot alle fire dimensjoner. Vi trenger ikke nødvendigvis godta at vi kun «har tid» til den fysiske. Men kanskje kan vi også i den tiden vi har til rådighet flette inn kartlegging og tiltak inn mot de øvrige dimensjonene - om vi bare er bevisste på det. Eller kanskje kan andre i det tverrfaglige teamet rundt pasienten bidra på måter vi selv ikke kan. Kanskje kan vi kartlegge, og overlate tiltakene til andre. Vi har i alle fall mulighet til å henvise til andre instanser både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, for eksempel psykiatrisk sykepleier, ernæringsfysiolog, sosionom eller veileder. Vi har mulighet til å kontakte en prest dersom pasienten ønsker det – og kanskje må pasienten spørres om nettopp noe av dette.

I en del tilfeller driver vi kun med brannslukking, og vi får aldri vekk hele bålet, dersom vi ikke kommer til kjernen i «problemet». Kjernen ligger i bålet, og dersom dette aldri blir slukket kan det ulme resten av livet. I denne kjernen ligger det nok ofte elementer fra flere av våre dimensjoner.

Eksempler på innledende spørsmål innen de ulike dimensjonene:

Sosialt: Frivillighetssentralen har café i kveld – hadde det vært noe for deg?

Psykisk: Hvordan har du det?

Fysisk: Hva spiser du i løpet av en vanlig hverdag?

Eksistensielt: Hva er det viktigste for deg i ditt liv?

Som sykepleiere kan vi gjøre en forskjell, både innen den eksistensielle, psykiske, sosiale og fysiske dimensjonen.

Du er verdifull, nasty woman!

« Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet, sykt eller friskt, å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje».

Sykepleiens særegne funksjon er knyttet til å hjelpe individet når det er sykt.

Å bidra til god helse eller helbredelse, eller til en fredfull død, vil da også kreve å ha mye kunnskaper relatert til sykdom og til behandling av sykdom, eventuelt til behandling av sykdommens symptomer, behandlingens effekter og symptomer. Sykepleieren må slik ha god kunnskap om kroppen og dens funksjoner, til psyken og dens funksjoner. Sykepleien må også ha kunnskap til behandling og behandlingens innflytelse på kropp og psyke.

Sykepleie fordrer kunnskap om kroppens normale anatomi og fysiologi, og om de ulike sykdommer som kroppen kan få. Sykepleieren skal ha kunnskap om hva som er ønsket effekt av ulike behandlinger, men også potensielle tilleggseffekter av de ulike behandlinger, og hva som skal gjøres med denne type følger. Sykepleiefaget er dog ikke medisin. Sykepleiefaget samarbeider med medisinfaget. Sykepleien vet når pasienten trenger hjelp fra medisinen og hjelper pasienten med dette, fordi pasienten selv mangler tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og/eller vilje til å innhente hjelp fra medisinfagets utøvere. Sykepleien vet ikke bare at pasienten får tablettene A, B og C til bestemte tider gjennom døgnet. Sykepleien skal også vite om effekter og potensielle bivirkninger av de samme medisinene.

Imidlertid skal sykepleien også ha pasientens meninger om og ønsker for behandlingen i mente. Sykepleien skal dessuten utføre denne behandlingen og sikre pasientens medbestemmelse og egen vilje i forståelsen av behandlingen. I tillegg skal sykepleien bistå, veilede og/eller assistere pasienten i de hjelpebehov som pasienten måtte få i løpet av behandlingen. Eksempel på dette er å mestre kvalme, oppkast, redusert matlyst og lignende gjennom behandling med cytostatika. Et annet eksempel er å fjerne den vanndrivende tabletten den ene morgenen når pasienten samtidig skal i konfirmasjon til sitt barnebarn, og store vannlatingsmengder midt i kirketiden kan hindre pasienten fra å delta i denne, for pasient og barnebarn, viktige seremoni.

Sykepleien skal også kunne gi medisiner som skal gis på andre vis enn som tabletter. Dette betyr at sykepleieren skal kunne en god del medisintekniske prosedyrer, som å sette sprøyter, gi medisiner i venekanyler og så videre og så videre. Sykepleieren skal da også kunne hva som kan skje ved å sette sprøyter, utover det å perforere huden, og håndtere dette slik at prosedyren sikrer pasientens helsetilstand så godt som overhodet mulig.

Når det gjelder medikamenter, også i tablettform, skal sykepleieren vite hvordan for eksempel vanndrivende virker på kroppen i løpet av de nærmeste timer etter inntak, og være observant og handlingsdyktig i forhold til dette. Men sykepleieren skal også kjenne til de mer langsiktige effekter av medisinen, og kunne være handlingsdyktig for å hjelpe pasienten i forhold til dette.

Sykepleiefagets utøver har altså et stort faglig ansvar knyttet til dette med å assistere pasienten ved bruk av medisiner, selv om sykepleie ikke forordner medisiner eller overhodet går inn på legens fagområde. Sykepleie og medisin er samarbeidende, komplementære fagfelt. Dog er ikke sykepleie det samme som fire år på medisinstudiet.

I sykehjem har, for eksempel, sykepleieren ansvar for pasientene, inklusive det at de får ivaretatt sine behov for legesjekk. Sykepleier der har også ansvar for å vurdere, og revurdere, enhver medisin pasienten bruker jevnlig. Pasienten har brukt dette medikamentet nå så lenge. Pasienten har nå en sånn og sånn helsetilstand, og da er spørsmålet om dette medikamentet fortsatt er nødvendig? Har pasienten ønskete og/eller uønskete virkninger av dette? Pasienten har den seneste tid forandret seg slik eller slik, kan dette ha sammenheng med noen av de mange medisiner han/hun bruker? For eksempel med dette medikamentet her han/hun får hver morgen, kombinert med …, og så videre, og så videre.

Selvsagt har tilsynslege også et ansvar for slike vurderinger. Imidlertid er det sykepleieren som kontinuerlig er nær pasienten, og som først vil se og reagere på ulike sider ved pasientens funksjoner. Sykepleier i sykehjem har et selvstendig ansvar for å sikre at pasientens helsetilstand, og dermed også ulike medisinske behandlinger, kontinuerlig blir evaluert. Selv om legen står medisinsk ansvarlig, så er det den som står nærmest pasienten, og som har fagkunnskap for å kjenne både normale kroppsfunksjoner og patologiske funksjoner, som har et ansvar for å formidle til tilsynslege. Dette er altså et selvstendig sykepleieansvar, selv om det bare er legen som kan forordne eller seponere medisiner.

Sykepleien har også ansvar for å ta opp med lege behov for undersøkelser og konsekvenser for undersøkelser og så videre. Det er sykepleier som er nær pasienten, som ser, tolker og forstår symptomene og plagene pasienten har, mye hyppigere enn legen. Legen er avhengig av tilbakemeldinger fra sykepleiefaget, og likedan et godt samarbeid med sykepleiefagets utøvere. Legene har ikke på sin knappe tid i sykehjem mulighet til å kunne se alle aspekter av pasientenes plager, og styrker. Medisin og sykepleie er komplementære. Vårt ansvar innen hvert vårt fag er selvstendig. Har pasienten symptomer for eksempel fra mage-/tarmsystemet, i tillegg til mange andre sykdommer og behandlinger – hva vil da være mulige undersøkelser for å finne ut av plagene? Hva vil et sånt eller slikt resultat av undersøkelsen medføre for pasienten? En diagnose vedkommende kan behandles for? Eller en diagnose vedkommende ikke har kapasitet til å behandles for? Skal, og vil da pasienten velge, og skal og vil legen velge alle plager med undersøkelser? Dette er dilemmaer som vi må kjenne og ta opp i vurderinger der alle involverte er med i sluttbeslutningen.

Har pasienten smerter, så kan ikke sykepleieren starte med smertelindring uten at lege forordner smertelindring. Men det er sykepleieren som kontakter lege og tar opp behov for smertelindring, og som gjerne også kjenner gode behandlingsmuligheter, både generelt og pasientrelatert. Legen finner bedre riktig behandling i god kommunikasjon med sykepleier.

Det er så sykepleiens ansvar å følge opp, og observere virkninger og bivirkninger hos pasienten, for så å kunne rapportere og drøfte disse videre med legen. Sykepleier har i slike tilfeller også ansvar for å sørge for at samtlige fagfolk som jobber nærme pasienten i slike situasjoner, følger opp og observerer og rapporterer effekter. Sykepleier har også et selvstendig ansvar for å sikre at samarbeid med pasient og pårørende opprettholdes gjennom hele behandlingen. Inkludert i dette siste er også å sikre pasientens medbestemmelsesrett.