– Verdt å leve på sykehjem?

Innspill
SYKEHJEM: Frister det å gå tur inne i de samme korridorene hver dag du oppholder deg på sykehjemmet?
Sykehjemmet er en plass som jeg har sett på som et verdig sted å avslutte livet som gammel. Det synet har jeg revurdert gjentatte ganger, skriver sykepleierstudent.

Jeg, i en alder av 23 år, gruer meg til å måtte havne på sykehjem når jeg blir gammel. Det hele begynte med at jeg fikk deltidsjobb på et sykehjem i hjemkommunen og i tillegg begynte på sykepleierutdanningen og ble utplassert på sykehjem i praksis. Det er en plass som jeg har sett på som et verdig sted å avslutte livet som gammel, men som jeg har revurdert gjentatte ganger om er riktig. 

Fortell litt om deg selv

Det første som rystet meg var allerede under jobbintervjuet. Før jeg i det hele tatt hadde satt meg ned i stolen for å hilse, hadde avdelingssykepleier tatt opp turnusplanen for å kunne sette meg opp på opplæringsvakter. Det eneste spørsmålet jeg fikk var: «Kan du fortelle litt om deg selv?» Jeg fortalte minimalt om meg selv, det var nok, der fikk jeg jobben. Bare for noen dager siden hadde jeg vært i et annet intervju i en merkeklær butikk, og hadde et 45 minutters intervju hvor jeg praktisk talt solgte meg selv. Jeg ble blant de tre beste, men fikk ikke jobben fordi jeg ikke hadde butikkerfaring. Her skulle jeg arbeide med gamle mennesker, syke mennesker, men ikke et krav ble stilt av meg som arbeidstaker under intervjuet. 

Styrt av sykdommene

Det skurrer fortsatt for meg. Det er flere av våre nye landsmenn som arbeider på sykehjem, også der jeg jobber. Det stilles absolutt ingen krav til å kunne snakke ordentlig norsk. Jeg skal innrømme det: noen ganger skjønner jeg ikke hva mine utenlandske kollegaer sier. Da forstår jeg meget godt at pasienter på sykehjemmet med for eksempel nedsatt hørsel, ikke har situasjonsforståelse om hva som blir sagt eller gjort. 

Som regel blir pasientene styrt av sykdommene sine. Demens eller Parkinson er et eksempel på dette, særlig med tanke på tale, væremåte og handlinger. Det river i meg når jeg ser «evneveiker» av et personell som behandler dem som barn og legger om stemmen sin. De snakker til dem som om de er små. Pasientene er voksne mennesker, de har ører som hører og er ikke dumme. Ingen hadde snakket slik til en frisk voksen person! 

Ikke lyst på maten selv

Blir du fristet av å spise risengrynsgrøt til middag hver lørdag klokken 13.00? Eller spise overkokte masseproduserte grønnsaker? Eller spise potetstappe som er laget av pulver, vann og smør? Dette er hverdagen til de på sykehjemmet. Jeg som står der og skal servere, har ikke lyst på maten selv en gang. Kjekt å sitte på et kontor med oversikt over pengebevilgningen, uten å egentlig vite hva slags sluttresultat som kommer til pasientene på sykehjemmene. I dagens samfunn er det stort tema å ha fargerik og variert mat, hvor kommer sykehjemmene inn i dette bildet? 

Gå tur i korridoren

Alle som sitter i fengsel får være ute hver dag i minst en time. På sykehjemmet er det mange pasienter som ikke er utenfor de fire veggene på flere dager eller uker. Hadde det vært opp til meg og flere av mine kollegaer, hadde vi gått tur med dem hver dag. Det er rett og slett ikke mulig! Det blir oftest disponert kun to stykker personell på åtte pasienter som har forskjellige behov og trenger oppfølgning til enhver tid. Frister det å gå tur inne i de samme korridorene hver dag du oppholder deg på sykehjemmet? Jeg også skjønner at det handler om disponering av penger ved økt arbeidskraft, men fortjener ikke våre mødre/fedre, besteforeldre eller oldeforeldre bedre enn dette? 

En byrde for samfunnet

Når jeg blir gammel håper jeg samfunnet har forandret seg. Kjernen av alt er ikke hvordan samfunnet disponerer penger til sykehjemmene, men hvordan samfunnet ser på de gamle. Slik jeg ser det nå, er de en byrde for samfunnet. Dette kan endres! Jeg vet at det også blir utrettet mye bra på sykehjemmene, men om verdigheten min er i behold etter livets siste opphold der, det får tiden vise!