En sykepleiers kall – og fall

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle være i jobb til oppnådd pensjonsalder såfremt jeg var ved god helse – jeg er nå 62 – utmattet og sykemeldt. Har sagt opp jobben min og søkt om førtidspensjon – hva skjedde på veien?

Jeg har 39 år bak meg som sykepleier med en variert og allsidig yrkeserfaring. Jeg elsker å være sykepleier, jeg er på ingen måte lei jobben eller pasientene.

Jeg har de siste årene vært med på utallige omstillinger, flyttinger, fusjoner og nedbemanninger, aldri faglig begrunnet, alltidmed et økonomisk motiv. Hva ble konsekvensen på min avdeling med alvorlig syke kreftpasienter?

Det moralske stresset tapper

På flere og flere vakter måtte de mest basale grunnleggende behov oversees. Jeg løp forbi pårørende som satt fortvilet i korridoren og så etter noen som kunne svare på de mange spørsmålene de hadde. Gjøremål ble utsatt til neste vakt, selv om jeg så inderlig godt visste at de ikke hadde bedre tid. Matpausen ble utsatt eller droppet. Ordene skulle, burde,måtte slåss om plassen. Jeg gikk hjem fra vakt med klump i magen og et hode som jobbet på høygir til neste vakt, som ble likedan.

Travelheten var en ting, det moralske stresset noe annet og mer tappende. Noen skal stå ansikt til ansikt med pasienter og pårørende og forsøke å forklare hvorfor vi ikke rakk det gode stellet, ikke rakk å ringe dem tidsnok når det gikk mot slutten, ikke fanget opp en illevarslende obstipasjon eller underernæring etc.

Jeg så nyutdannete dedikerte sykepleiere med tårer i øynene og kropper fulle av stress. Noen fant seg etter kort tid annen jobb utenfor sykehuset. Verdifull kompetanse og gode holdninger forsvant. Man må spørre seg om de er forberedt på hva som møter dem der ute.

Jeg vet at under utdanningen simuleres det mye og ofte på akuttsituasjoner som sepsis og hjertestans. Jeg tror det er like viktig å simulere situasjoner med moralsk stress: Hva gjør jeg? Hva sier jeg? Hva melder jeg videre?

Betaler med egen helse

Hvis dere trenger case til disse situasjonene, har jeg dessverre altfor mange av dem!

Jeg så de samme symptomene på stress blant mine erfarne kollegaer, leger som sykepleiere, «gode» råd fra ledelsen om å senke ambisjonsnivået ble heldigvis ikke fulgt, men det har sin pris, og noen betaler med egen helse.

Kunne jeg gjort mer? Jeg har skrevet utallige avviksmeldinger, bekymringsmeldinger og avisinnlegg, forsøkt etter beste evne å skape gode holdninger og ha en høy arbeidsmoral. Til slutt stoppet det helt opp.

Takker ydmykt for meg

Jeg takker ydmykt for meg, 39 yrkesaktive år er over, jeg takker mine fantastiske kollegaer gjennom disse årene. Takker ydmykt for alle møtene med pasienter og pårørende som har satt uutslettelige spor og beriket mitt liv. Jeg ville valgt samme yrket om jeg fikk valget på nytt.

Så håper jeg at vinden vil snu, at pasienten igjen blir i fokus, at man forstår at et helsevesen aldri vil lønne seg og gi overskudd

Til dere nye, flotte sykepleiere: Vær tydelige og vær pasientenes stemme, og fremfor alt: Hold hodet kaldt og hjertet varmt!

Avslutter med Bønn av Stein Mehren:

Vi ber ikke om utskrifter, forklaringer, diagnoser, prosedyrer.

Vi ber ikke engang om overbevisninger.

Vi ber om å bli sett av en annen.

Vi ber om et ansikt.