MRSA: – Smitterisikoen blir aldri null, og vi skal ikke legge lista der

– Det er utrolig viktig at ellers friske, høyt utdannede og kompetente helsearbeidere ikke går sykmeldte i lang tid bare fordi de har en litt spesiell gul stafylokokk i neseslimhinna. Her har både arbeidsgiver og smittevernpersonell et ansvar.

Det sier Dorthea Hagen Oma ved seksjon for pasientsikkerhet ved FoU-avdelingen ved Haukeland universitetssjukehus.

– Smitterisikoen blir aldri null, og vi skal ikke legge lista der, sier hun.

– Må ikke lese veileder slik fanden leser Bibelen

Hagen mener smittevernveilederen slik den er i dag, egentlig er god.

– Den legger opp til at helsepersonell kan jobbe pasientnært, selv om man er MRSA-positiv. Men det krever erfaring å ta i bruk den unntaksbestemmelsen. Det krever også at man ikke leser veilederen slik «fanden leser Bibelen», sier hun.

– I veilederen står det ikke at helsepersonell som er smittet med MRSA, ikke har lov til å jobbe på sykehus. Det står at målet er å sanere, og om det ikke går, må man gå til plan B. Og en plan B er å gjøre grundige vurderinger av individuelle risikofaktorer, for å vurdere om den smittede likevel kan jobbe på sykehus.

Les også: Petter Elstrøm:– På tide å ta en diskusjon om MRSA-rådene

Tør mer nå

– Etter hvert som tiden har gått siden veilederen kom, har vi i spesialisthelsetjenesten fått både erfaring og data som peker mot at MRSA-smittede helsepersonell i svært liten grad smitter kolleger eller pasienter, sier hun.

Hun forteller at de fleste helsearbeidere blir kvitt sin MRSA ved hjelp av sanering, selv om de kanskje må gjennomføre mer enn én saneringsrunde for å komme i mål. Hos dem er det bedriftslegen som følger opp de MRSA-positive ansatte. Sist de hadde en positiv ansatt som de ikke klarte å sanere, er to år siden, opplyser hun.

På spørsmål om hvem som tar den samlede vurderingen av om og hvordan en MRSA-smittet ansatt kan jobbe eller ikke jobbe, svarer smittevernoverlegen slik:

– Den samlede vurderingen om arbeid eller ikke arbeid blir gjort i fellesskap mellom personalavdelingen, den ansatte selv, bedriftslege, smittevernlege og ledelsen i avdelinga der den ansatte arbeider, sier hun.

– Mitt inntrykk er at vi i smittevernmiljøene i spesialisthelsetjenesten har blitt modigere på dette med årene. Vi tør å la helsepersonell med MRSA-smitte jobbe klinisk på sykehus. De trenger ikke sitte på et kontor uten pasientkontakt.

Hun understreker at hun med «modig» ikke mener at man skal lukke øynene og håpe på det beste. 

– Jeg mener at vi må tørre å gjøre smittevernfaglige risikovurderinger basert på det vi nå vet om dette i Norge. Og teksten i veilederen åpner for dette, sier hun.

Ulike scenarioer

Hun tror det kan være vanskeligere å ta en slik avgjørelse i kommunene. Den enkelte fastlege eller kommunelege kommer sjeldnere borti slike situasjoner med MRSA-positive helsearbeidere, og har derfor ikke så mye erfaring med veilederen og hva de skal gjøre, sier hun.

– Da tror jeg nok det skjer at helsepersonell som er smittet med MRSA, og der sanering ikke lykkes, får arbeidsnekt for å være på den sikre siden, sier hun.

– Vi som jobber med smittevern i spesialisthelsetjenesten, kan bistå her. Vi har etter hvert vært borti en del ulike scenarioer.