Antibiotikaresistens: – Det pågår en usynlig kamp

Jeg var seks år da jeg fikk lungebetennelse for første gang. På den tiden kom legen hjem til oss. En høy, lys søring med store føtter, rar dialekt og medbrakt koffert. Jeg lå på sykesofaen midt i huset. Trygt nær de andre når de skulle spise, og deilig langt fra lyden av prat blandet med tv og radio. På natta lå jeg med en ullklut dynket med kamferolje på brystet. Legen konkluderte med lungebetennelse, og jeg trodde jeg skulle dø.

Gammeltante Anny – min beste venn i verden – hadde fortalt meg om da hun var 14 år og så vidt overlevde samme sykdom. At hun ikke fikk puste ordentlig, ble slapp, ikke klarte å spise eller drikke, frøs sånn at hun ristet, sov hele dager i et par uker og hadde de mest skremmende drømmer mens hun var våken med høy feber.

Anny var heldig, men brukte hele sommeren i 1932 på å komme seg etter sykdommen. Hun viste meg bilder av dem som døde da de var unge – av lungebetennelse, tuberkulose, halsbetennelse, hjernehinnebetennelse, betennelser fra sår eller etter å ha trukket tenner og, ikke minst, døde i barsel.

Den stille pandemien

Jeg skulle ikke dø. Legen med lukt av etterbarberingsvann ga meg noen store tabletter. Jeg som før den tid ikke klarte å svelge en liten multivitamintablett, skulle nå ha en ti dagers kur med gedigne, ikke-drasjerte penicillintabletter tre ganger om dagen.

Antibiotika har forbedret folkehelse og levealder og er en av de viktigste medisinske oppdagelsene i vår tid. Vi lever i vår egen tids «krig» mot koronavirus. Vi ser hva viruset gjør med folkehelse, levealder og samfunnsøkonomi. Sykdommer uten livreddende behandling er skremmende. Antibiotikaresistens beskrives som den stille pandemien.

Det er ikke oppdaget eller utviklet ny antibiotika på rundt førti år. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er antibiotikaresistens en av de største helsetruslene i verden. Man anslår at antibiotikaresistens vil kreve opptil 5 prosent av verdensøkonomien og forårsake over 10 millioner dødsfall årlig innen 2050.

Det som Anny beskrev, hvor venner og familie døde av helt vanlige sykdommer, kan om kort tid igjen bli en realitet. Kirurgi, kreftbehandling og transplantasjoner vil bli svært vanskelig, om ikke umulig, å gjennomføre uten effektiv infeksjonsbehandling. Akkurat som korona kjenner ikke antibiotikaresistens noen grenser. Det er en global trussel som ikke begrenser seg til ett land eller ett kontinent.

Sykepleiere er nøkkelpersoner

Trusselbildet er tydelig, og vi som sykepleiere er kallet til kamp, fordi det viktigste vi gjør for å redusere antibiotikabruk, er å forebygge sykdom. Og der er sykepleiere og smittevern essensielt: Sykepleiere som frontsoldater, eller makrofager, i kampen mot smitte. Ideologisk gjør vi dette fordi vi har et oppriktig ønske om å redde folk og verden.

Antibiotikaresistens er en kamp vi må ta, så hva er vårt våpen? Som et minimum forventer vi smittevernutstyr, lønn, risikotillegg og nok sykepleiere og støttepersonell som gjør at vi ikke mister for mange mennesker på veien.

Sykepleiere forebygger og behandler, tar prøver til rett tid og på rett måte, behandler prøven på riktig måte, forebygger infeksjoner i inngangsporter og observerer og behandler disse rett. Sykepleiere administrerer, vurderer, observerer og rapporterer effekt av behandling og pleie og sørger derfor sammen med legen for riktig antibiotikastyring.

Sykepleiere er koordinatorer, et knutepunkt og nøkkelpersoner i kommunikasjonen rundt de avgjørelsene som tas blant annet på smittevern og antibiotika. Sykepleiere iverksetter og gjennomfører smittevernrutiner, isolerer pasienter og setter i gang smitteverntiltak i institusjoner for å begrense spredning og utvikling.

Det usynlige arbeidet

Davina Allen beskriver sykepleiernes ­usynlige ­arbeid som «work, that make work work». Også for smittevern og antibiotika er dette riktig. Likevel, handlingsplaner knyttet til antibiotikastyrings-programmer fremviser ikke sykepleiernes rolle eksplisitt. Lite er skrevet om tid benyttet til basalt smittevern, til bruk av personlig beskyttelsesutstyr, pasientplassering og håndtering av pasientnært utstyr.

Handlingsplanene beskriver intet om arbeidet som sykepleiere gjør, som rengjøring og desinfeksjon, avfallshåndtering og håndtering av tekstiler, før renholdspersonalet i det hele tatt får nærme seg området.

Som spesialsykepleier i infeksjon og smittevern Anine Bernholt Langeland skriver: «Sykepleiere er til enhver tid pasienten nærmest og bidrar med førstehåndskjennskap om pasientens tilstand, sikrer mikrobiologiske prøver og administrerer antibiotika på best mulig måte til rett tid. Målet må være å konkretisere betydningsfulle sykepleiefunksjoner for å oppnå optimal synergi med antibiotikastyringsprogrammene. Videre forskning bør utdype sykepleieres viktige rolle og måle effekten av sykepleiermedvirkning i arbeidet med antibiotikastyring.»

Arbeid med risiko

Sykepleiernes viktige rolle i kampen mot smitte gjør også ­arbeidet risikofylt. Sykepleiere har uttalt i en undersøkelse Sintef har utført, at de under pandemien har vært redde for å bringe smitte videre til pasienter, venner og familie.

Undersøkelser viser at til enhver tid har omtrent en av tjue pasienter i sykehjem og sykehus en helsetjenesteassosiert infeksjon (HAI). Nesten 30 prosent av antibiotika gitt i sykehus brukes for å behandle HAI. Verken korona, MRSA, VRE eller ESBL er noe vi vil ta med oss hjem. Riktig smittevern er avgjørende for et trygt arbeidsmiljø og for å sikre pasientene.

Regjeringen utga nylig Nasjonal handlingsplan for et bedre smittevern innenfor helsetjenesten 2019–2023, hvor de ansattes helse, miljø og sikkerhet beskrives som avhengig av god ledelse, et godt kunnskapsgrunnlag, digital infrastruktur og gode helseregistre. Til tross for dette viser både handlingsplanen og en rapport fra en arbeidsgruppe ledet av Folkehelseinstituttet at det er betydelige mangler i smittevernarbeidet i Norge.

Vi er ikke forberedt

Vi har sett det i 2020. Vi var ikke beredt. Det er svært synlig at vi mangler sykepleiere med livsnødvendig kompetanse i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Bygningsmassene er ikke tilpasset smitteutbrudd, og deltidsutfordringen er et problem for kryssmitte. Samtidig har vi som folk tilegnet oss stor kompetanse på basalt smittevern.

Under koronapandemien har det vært mindre forekomst av andre infeksjonssykdommer, trolig fordi vi har bedre håndhygiene, sosial distansering, redusert reisevirksomhet og en rekke andre forhold. Vi lærer, og vi må ikke glemme basalt smittevern når vaksinene er tatt.

Det frustrerende er at vi nå er i 2021, og vi er fortsatt ikke bedre beredt. Koronapandemien slår inn dører for arbeidet vi må gjøre for å redusere antibiotikaresistens og dens stille pandemi. Samtidig beskriver sykepleiere landet over at basalt smittevern blir nedprioritert i en altfor travel arbeidsdag.

De bruker engangs smittevernutstyr flere ganger og må bruke uniformene flere dager. Det er blod på sengehesten, puter på gulvet, svette laken, veneflon som ikke blir byttet selv om den henger og slenger løs på femte dagen, og det er sting, sår og bandasjer som ikke blir sjekket.

Det usynlige arbeidets verdi

Det er ikke greit. Basalt smittevern må gjennomføres. Alt annet er et avvik med potensielt enorme konsekvenser. Det koster for mye for de individene som blir skadet eller smittet på jobb eller som pasient. Beregninger fra OECD viser at 15 prosent av utgiftene i sykehus er knyttet til behandling av pasientskader.

De fleste skadene er knyttet til noen få typer skader: infeksjoner, venetrombose, trykksår, medikamentfeil og feil eller forsinket diagnose.

Sykepleiere og sykepleietjenesten har en helt sentral rolle i å forebygge disse skadene. I England er den årlige kostnaden ved å behandle disse feilene estimert til å tilsvare 2000 leger eller 3500 sykepleiere. Om 14 år mangler vi 28 000 sykepleiere, og forebygging av smitte vil ha enorm betydning for bruken av framtidens helseressurser.

Sykepleierne setter vår ære i å gjøre arbeidet godt, fordi vi vet at det som er usynlig, er det viktigste for folkehelse og levealder. Måtte arbeidsgivere, myndigheter og politikere også oppdage det usynlige sykepleierarbeidets verdi, arbeidet for å beholde sykepleiere og rekruttere nye samt gjøre arbeidsdagene enklere ved å investere i bygningsmasse, teknologi og støttepersonell.

Gjennom dedikerte og involverte sykepleiere som nøkkelpersonell i helsetjenestene, uansett hvor du bor, sikres både pasientene, sykepleierne og befolkningen de beste vilkårene i kampen mot smitte.

Slik at også seksåringer i fremtiden kan bli friske fra lungebetennelsen.