Sluttet i jobben etter MRSA-smitten: – Jeg følte meg skitten

– Jeg har følt meg skitten. Jeg har byttet jobb. Det har vært dramatisk.

Det forteller sykepleieren i trettiårene. I denne artikkelen har vi gitt henne navnet «Hanne», det er ikke hennes egentlige navn.

Vi skriver 2015, og det er tidlig sommer. Hanne jobber som sykepleier på sengepost på et sykehus i Norge.

Denne dagen er hun på vakt som vanlig.

Kledd i hvitt sitter hun og kollegene og jobber tett rundt et bord. De har workshop, arbeidet flyter fint, de legger gode planer for fremtiden på avdelingen.

En melding tikker inn på mobilen. Fra kjæresten.

Hun rekker bare å registrere noen ord:

«har MRSA» og «time hos fastlege så fort som mulig». 

Det kjennes som om alt rundt henne stopper opp.

Kjæresten hadde noen dager tidligere tatt en bakterieprøve hos fastlegen på grunn av brannkopper på leppene.

Prøvesvaret viste MRSA.

Er hun også smittet?

Med MRSA?

Hun føler seg umiddelbart som en fare for både kolleger og syke og sårbare pasienter. Men hun tvinger seg til å sitte stille og gjennomføre arbeidsøkten.

Ikke fordi hun må, men fordi hun føler seg lammet av sjokk. Frykt og skam bølger gjennom kroppen.

Etterpå viser hun meldingen til en nær kollega, en sykepleier.

Kollegaen hjelper henne med å ta MRSA-prøve. De markerer prøven med navn og sender den inn.

På kvelden sender hun en egenmelding til sjefen. Kort forteller hun hvorfor hun ikke kommer på jobb dagen etter.

– Jeg var i sjokk. Panikk.

Både hun og kjæresten tar så en ny prøve hos fastlegen dagen etter.

– Og ja. Det var riktig. Jeg testet positivt for MRSA i hals og nese. Så vi hadde MRSA begge to, forteller hun.

Egenerfaringer

Sykepleien snakker med henne seks år senere, i april 2021. Opplevelsene kommer tilbake mens hun deler sin historie. 

– I starten fortalte jeg enkelte om hva som hadde skjedd, og jeg møtte da mye frykt. Folk ble redde for å være i nærheten av meg, redde for å ta i ting jeg hadde tatt i, og så videre. Jeg kan på en måte forstå det. Jeg har også bidratt med egenerfaring på seminarer for smittevernpersonell, og til sammen opplevde jeg at det ble for mye fokus på meg og smitte, så jeg kom til at jeg ikke ville være åpen om det mer enn nødvendig.

Sykepleieren har tidligere – også der anonymt – fortalt om noen av opplevelsene i boken Krigen mot bakteriene av Erik Martiniussen.

Forventet liten sykmelding

Nå har hun sagt ja til å fortelle Sykepleien hvordan hun opplevde det å oppdage at hun var MRSA-smittet.

– Jeg mener det er viktig at min erfaring kommer frem. De strenge anbefalingene for helsepersonell som blir smittet med MRSA, har hatt store konsekvenser for enkelte.

Hun savnet også at det forelå samlet informasjon om hvilke konsekvenser smitten kunne få for henne.

– Jeg holdt på å google meg i hjel og ringte og ringte til ulike instanser for å finne ut hva jeg skulle gjøre. Flere har hjulpet så godt de har kunnet ut fra deres stillinger. Men det var ikke noe eller noen som sto klare til å hjelpe meg gjennom dette marerittet, sier hun.

– Tanken var jo at jeg skulle få en liten sykmelding gjennom en saneringsprosess og så være raskt på plass igjen.

Les også: Sykepleieren ble smittet med MRSA: – Vil bekjempe stigmaet

Tankene kverner

Tilbake til 2015:

Både hun og kjæresten må i gang med sanering. 

Hanne føler seg skitten. Uren.

MRSA-smittede er en pasientgruppe hun tidligere har vegret seg for å være i kontakt med. Nå er hun en del av den selv. Hun vet godt at det er kontaktsmitte det er snakk om, og at smitten ikke «hopper» gjennom lufta.

– Men jeg følte likevel at alle jeg var i nærheten av, var i fare for å bli smittet. Og jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg tenkte på alle pasientene jeg hadde vært i nærheten av, og som jeg kunne ha smittet. Jeg ante jo ikke hvor lenge jeg hadde hatt det.

Tanken kverner og kverner:

Hvordan har hun blitt smittet? Når hadde det skjedd?

Hanne er temmelig sikker på at det er hun som har smittet samboeren. De har ikke vært på utenlandsturer eller i noen risikosituasjoner for smitte utenom jobben hennes på sykehuset.

– Vi sykepleiere skal kunne smittevern, det er jo dette vi kan, og så hadde jeg klart å bli smittet!

La til ekstra tiltak – for sikkerhets skyld

Saneringsprosedyren blir fulgt til punkt og prikke – og vel så det.

Hun dusjer med Hibiscrub hver dag, gurgler med Corsodyl tre ganger om dagen. Ny tannkost etter hver tannpuss.

– Jeg kastet alt av sminke og kremer for ikke å bli resmittet. Klær, håndklær og sengetøy ble skiftet og vasket hver dag.

– Jeg gnikket meg i ansiktet, vasket håret med sprit, innførte mange ekstra tiltak for å være helt sikker: Isolerte meg totalt, unngikk gravide venninner, besøkte ikke mormor som var på sykehuset, jeg avlyste avtaler med venninner og ble nesten litt besatt av hygiene. Det var vanskelig med samliv under saneringen på grunn av frykten for resmitte, forteller hun.

Men prøvesvaret etter første saneringsrunde er nådeløst:

Perineum: negativ. Nese: negativ. Hals/tonsiller: positiv.

Hæ? Hun som hadde gjort alt riktig?

Det er på’n igjen. Mer rutinert og med antibiotika involvert denne gangen. Hun flytter inn i leiligheten til kjæresten for å forenkle logistikken med vask av sengetøy. Vaskemaskinen går hele tiden, og det er til enhver tid to fulle tørkestativ i stuen.

I denne perioden slipper hun sykmelding. Hun får utføre administrative oppgaver på jobb.

Rutine og antibiotika til tross: Prøvesvaret viser det samme, positiv på MRSA fra hals og tonsiller.

Det begynner å røyne på. Hvor er det det glipper? Er hun ikke nøye nok?

På tredje forsøk gir hun alt. Flytter ut igjen fra kjærestens leilighet for å unngå «ping-pong-smitte», hun spriter og vasker, alt får gjennomgå, fra øredobber til dørhåndtak og overflater. To typer bredspektret antibiotika samtidig må vel gjøre susen.

Bivirkninger er at hun tisser rødt og har mellomblødninger som følge av nedsatt effekt av p-piller. Tunga bli svart, sannsynligvis på grunn av sopp.

Men det virker!

Hun leverer tre negative kontrollprøver tre uker på rad og er endelig smittefri.

De står på farten til en etterlengtet ferie til Barcelona, da det viser seg at det er en seier med sterk bismak.

For kjærestens andre kontrollprøve på tredje saneringsrunde, den er positiv.

– Jeg vurderte lenge hvor nære jeg egentlig kunne være kjæresten min. Var det greit å kysse? Det var vanskelig, sier hun.

Hanne får komme tilbake på jobb, og ifølge MRSA-veilederen skal hun så ta nye prøver etter tre måneder.

Prøvene er positive i hals og nese.

– Det var som forventet. Kjæresten hadde ikke hatt noe nytt saneringsforsøk i denne perioden.

De går for et fjerde forsøk.

Denne gangen sanerer hun og kjæresten samtidig og i samme hjem. Også denne gangen med antibiotika. Etter en uke er alle prøver negative. Etter to uker er alle prøver fremdeles negative. På tredje og siste prøve er to negative og halsprøven positiv.

– Da sa smittevernlegen min at nå gir vi oss.

Over et halvt år har nå gått siden hun først fikk påvist smitte. Hun har vært delvis sykmeldt og delvis på jobb i hele perioden. Noen forstår den vurderingen, andre ikke. Det er mange som har spørsmål.

– Hvorfor testet jeg negativt, og så plutselig positivt? Hva om jeg hadde hatt det lenge og hadde smittet andre? Ingen kunne egentlig svare på dette.

– Noen var bekymret for å ta telefonen jeg nettopp hadde snakket i, og selv om det ble undervist om MRSA på avdelingen, så opplevde jeg at det var frykt hos enkelte. De var redde for at jeg kunne smitte dem, forteller hun.

Det blir til at hun får fortsette som sykepleier i avdelingen, med visse unntak.

– Forklaringen var blant annet at bærerskap i hals gir betydelig mindre mulighet for å smitte andre enn hvis det også sitter i nesen, sier hun.

Hun får ikke håndtere pasienter med nedsatt immunforsvar, store postoperative sårinfeksjoner eller andre store sår. Det blir også snakket om muligheten for å få finansiert en videreutdannelse av sykehuset, dersom bærerskapet i nesen kommer tilbake.

Avtalen er videre at hun skulle ta nye MRSA-prøver etter tre måneder. Hvis de er positive, skal det vurderes om det er hensiktsmessig med ny sanering. Svaret på det kunne bli nei.

Hva nå?

– Det satte i gang en tankeprosess, sier hun.

Spørsmålene kommer på rekke og rad:

– Hvis jeg ikke kunne jobbe slik som før i den jobben jeg hadde, hvor kunne jeg ellers få jobb som positiv MRSA-bærer? Hvem ville ansette meg? Hvilken yrkeskarriere ville jeg kunne ha?

Og det vonde spørsmålet:

– Måtte jeg gå fra kjæresten for på den måten – kanskje – å klare å holde meg smittefri? Det ville jeg ikke. Jeg innså sakte at både den karrieren og det livet jeg hadde sett for meg ett år tidligere, ville falle i grus hvis jeg ikke ble kvitt dette.

– Jeg orket ikke tanken på å gå rundt med følelsen av å være en smittebombe resten av yrkeslivet, sier hun.

Tre måneder går. Nye prøver viser at hun fremdeles er bærer i hals og nese.

– Det var helt uaktuelt for meg å gå sykmeldt. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kontaktet Nav og Norsk Sykepleierforbunds (NSF) forsikringsselskap. Dette var veldig frustrerende, for jeg måtte selv prøve å finne ut hva jeg egentlig hadde rett til. Det var ikke noe opplegg klart for en som meg. Jeg var jo ikke syk selv. Arbeidsrestriksjonene gjelder for sykehjem og sykehus, så jeg tenkte at det var uaktuelt for meg å prøve å finne en ny jobb der, forteller hun.

Ny kurs – med MRSA på lasset

Det ender med at hun søker på en master og jobber administrativt ved sykehusavdelingen frem til studiestart. Hun får hjelp fra en advokat i NSF og ender med å få en yrkesskadeerstatning som dekker to års inntekt mens hun tar masteren.

Sykepleien har vært i kontakt med det aktuelle sykehuset, som ikke har svart på tilbudet om å komme med en kommentar i denne konkrete saken.

– Jeg måtte starte et liv der MRSA-bærerskap ikke var en hindring. Det var opp til meg hvordan veien videre skulle bli, sier hun.

Nå jobber hun med undervisning.

– Jeg er nok fremdeles MRSA-positiv, erkjenner hun, selv om hun ikke har testet seg på lenge.

MRSA preger henne fremdeles, men hun er langt ifra like «hysterisk» som hun var.

– Jeg er veldig nøye med aldri å dele noe som kan smitte, for eksempel å dele glass med noen. Det har blitt inkorporert, jeg tenker automatisk at det kan jeg ikke gjøre.

– Men i etterpåklokskapen ser jeg at det ikke var noen grunn til alle de ekstra tiltakene under saneringsforsøkene. Det var bare destruktivt.

Fødte på isolat

Nå er hun forsiktig med hvem hun forteller om smitten til. Grunnen er at det er knyttet både skam og frykt til det å være MRSA-smittet, sier hun.

Hun måtte fortelle om smitten da hun skulle føde.

– Man er pliktig til å fortelle om MRSA-smitte i kontakt med helsevesenet, sier hun.

– Jeg måtte føde på isolat. Det var jeg jo forberedt på. Men det var en ekstra belastning. Jeg så jo at noen av dem som kom inn, ikke turte å snakke til meg engang før de hadde fått på seg fullt smittevernutstyr. Og slik holdningen er til MRSA, så forstår jeg det, det var slik jeg selv tenkte før, sier hun.

Ønsker et standardbrev som forklarer

Hanne ønsker seg en oppmyking av det som står om arbeidsrestriksjoner i MRSA-veilederen.

Ifølge veilederen fra 2009 er Norge strengest i Norden når det kommer til arbeidsrestriksjoner for friske MRSA-bærere.
(Se tabell – MRSA-veilederen fra FHI 2009)

Og hun har et tips til helsemyndighetene – som kan gjelde alle som blir smittet av MRSA:

Lag et standardisert skriv som kan leveres ut til pårørende, kolleger og venner av den MRSA-smittede.

– Man blir så utrolig lei av å måtte drive undervisning for alle om bærerskap av MRSA. Mange tror jo at jeg er alvorlig syk, og forstår ikke at MRSA ikke påvirker meg på noen måte.