Antibiotika eller ikke: – Sykepleiere spiller en viktig rolle

– Sykepleiere forskriver ikke antibiotika, men de er viktige premissleverandører i avgjørelsene rundt forskrivningen.

Det sier Anne Britt Mølsæter, sykepleier og rådgiver for Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP). Hun utdyper:

– Sykepleierne gjør grunnleggende observasjoner som er viktige når legen skal gjøre sin vurdering. 

Men, påpeker hun:

– Internasjonale studier viser at sykepleiere ikke føler de kan nok om antibiotikaresistens og riktig bruk av antibiotika.

I kontakt med sykepleierutdanningene kom det frem at det er stor interesse for mer undervisning om dette.

– Det er et mulig kunnskapshull der, sier hun.

– Og det vil vi være med på å tette.

Tilbyr et opplegg

Derfor har ASP i samarbeid med Nasjonal kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten (KAS) og Folkehelseinstituttet (FHI) laget et undervisningsopplegg om rasjonell antibiotikabruk, antibiotikaresistens og smittevern. Det er fritt tilgjengelig og baserer seg på prinsippet «teach the teachers». Det vil si at ASP, KAS og FHI lager opplegget som lærerne i utdanningene underviser i.

Undervisningen er lagt opp i fem bolker:

• antibiotikaresistens nasjonalt og globalt
• sykepleierens rolle
• primærhelsetjenesten
• spesialisthelsetjenesten
• smittevern

Undervisningsopplegget er her: Antibiotikaresistens, antibiotikabruk og smittevern

I tillegg tilbys lærerne en årlig fagdag der fagfolk fra de to antibiotikasentrene og FHI går gjennom opplegget og tar imot innspill fra lærerne.

Knytter teori til klinikk

Morten Lindbæk, professor i allmennmedisin og tidligere leder for ASP, sier sykepleierstudenter lærer om antibiotikaresistens i fag som farmakologi, mikrobiologi og infeksjonslære.

– Men det vi har sett som en utfordring, er å knytte teorien til en klinisk hverdag, sier han.

Derfor er undervisningen rettet mot tredjeårsstudenter. De har vært ute i praksis og kan relatere teorien til konkrete situasjoner, som for eksempel denne casen, som brukes i undervisningen:

Det er fredag ettermiddag på sykehjemmet. «Laura Larsen», som har en demensdiagnose, er muligens blitt mer forvirret og urolig. Urinen hennes lukter sterkt, og pårørende lurer på om hun har en urinveisinfeksjon.

Spørsmålet er hva sykepleieren gjør med det.

– Vi vil at sykepleierne skal vurdere om årsaken kan være noe annet enn urinveisinfeksjon, sier Anne Britt Mølsæter.

Laura Larsen kan ha urinveisinfeksjon, men det er ikke eneste mulighet.

– Vi vil de skal spørre seg om det kan være noe annet som forklarer uroen og lukten, forklarer hun.

For eksempel: Kan Laura Larsen være obstipert og derfor urolig? Kan hun ha en infeksjon et annet sted i kroppen? Kan det være endringer i personalgruppen som gjør henne utrygg? Drikker hun nok? Om hun har fått i seg for lite væske, kan det forklare lukten.

– Det vi vil, er at sykepleierne ikke skal tenke urinstiks og urinveisinfeksjon med det samme, på autopilot, forklarer Mølsæter.

– Kanskje er det bare asymptomatisk bakteriuri, som opptil halvparten av sykehjemsbeboerne har, og som ikke skal behandles med antibiotika. Vi vil de skal vurdere og diskutere funnene de gjør, og ikke gå rett på konklusjonen.

Observere, vurdere, diskutere

Det å være bevisst på riktig antibiotikabruk, påpeker Anne Britt Mølsæter, sammenfaller i stor grad med oppgavene sykepleierne allerede gjør: å observere, vurdere, ta prøver og diskutere med lege. Gjør de dette på en god måte, er de med på å redusere bruken.

– Jeg er opptatt av at de skal være bevisst den rollen de har, sier hun.

– Jeg tenker at trygge sykepleiere rettleder legene. De tør å være aktive og tør å stille spørsmål og være en del av det tverrfaglige teamet. Vi vil hjelpe studentene til å få den tryggheten.

Det er viktig på sykehjem, men også på sykehus.

Brita Skodvin, infeksjonsmedisiner og overlege i KAS, sier sykepleierne er en av de største yrkesgruppene i spesialisthelsetjenesten. Hun er opptatt av at sykepleierne for eksempel vet hvilke antibiotika som er bredspektret og smalspektret, og hvilke som like gjerne kan tas peroralt som intravenøst.

Optimalisering av antibiotikabruken med mest mulig smalspektret og oral antibiotikabruk er med på å begrense resistensutvikling.

Skodvin opplever at det i løpet av de siste seks årene har skjedd en endring, eller en modernisering, i synet på sykepleiernes rolle i antibiotikastyringen.

– Nå er det en selvfølge at vi jobber i tverrfaglige team, sier hun.

– Som lege i klinikken opplevde jeg at sykepleiere hjalp til med å forbedre behandlingen. Vi var et team.

Som Mølsæter trekker hun frem at dette ikke handler om å gi sykepleierne flere oppgaver:

– Dette handler om oppgaver de allerede gjør, som å ta gode mikrobiologiske prøver, måle vitale verdier og gjøre gode kliniske observasjoner. Som for eksempel at pasienten tar pillene sine eller opplever bivirkninger. Det handler om å løfte frem oppgavene sykepleierne allerede løser, sier hun.

– Litt mer sexy

Men å begrense antibiotikabruk handler også om å redusere risikoen for at infeksjoner oppstår. Derfor er en egen bolk i undervisningsopplegget viet smittevern.

Sigurd Høye, allmennlege og leder av Antibiotikasenteret for primærmedisin, er opptatt av å tydeliggjøre at smittevern henger tett sammen med resistensutvikling. 

Dette opplever han det er blitt mer oppmerksomhet rundt.

– Smittevern er blitt litt mer sexy, sier han og viser til et konkret eksempel på at godt smittevern gir utslag på forbruket av antibiotika: Under koronapandemien sank forbruket av antibiotika utenfor sykehus, og målet om en nedgang på 30 prosent fra 2012 til 2020 ble nådd.

I 2019 virket målet uoppnåelig, men med pandemien og økt oppmerksomhet på smittevern ble målet nådd med god margin. 

Mindre antibiotika, likevel mer resistens

For Ernst Kristian Rødland, infeksjonsmedisiner og overlege i FHI, er smittevern en viktig innfallsvinkel i arbeidet med antimikrobiell resistens.

– Jeg er nok mer opptatt av sykepleiernes rolle i smittevernet enn i antibiotikastyringen, sier han.

Han peker på et foruroligende aspekt: Selv om Norge er blant verdens beste i å styre antibiotikabruken, og har klart å redusere den, blir det likevel mer resistens.

– Det skyldes at dette er en global utfordring, påpeker han.

– Å bruke mindre antibiotika og riktig antibiotika i Norge er viktige tiltak, men det er også viktig å forebygge infeksjoner og hindre overføring av resistente bakterier.

Han peker på de helt basale ferdighetene som håndhygiene og barrieresykepleie. Men også det å håndtere et utbrudd og kritisk vurdere hva som skal inn i pasienten, og hvor lenge det skal ligge der. Som for eksempel permanent urinkateter.

– Er det noe pandemien har vist oss, er det at vi ikke er spesielt gode på smittevern, sier han.

– Vi får ikke til å etterleve de enkleste rådene.

Både eldre og nyere studier viser for eksempel at prosedyrer for håndhygiene etterleves i liten grad. Og selv når man setter inn kraftige tiltak og får opp etterlevelsen, faller man etter hvert tilbake til gamle og dårlige vaner.

Lytter til sykepleiere

Rødland, som tidligere jobbet som førsteamanuensis på Lovisenberg diakonale høgskole, var tidlig ute med å ta antibiotikaresistens inn i undervisningen. Han opplevde at det ikke var godt nok dekket i pensum.

– Det var et tema som engasjerte, og studentene syntes det var interessant, forteller han.

– For mange var det noe helt nytt å diskutere disse tingene.

Han mener sykepleiere har viktige roller, både i praktisk smittevern og antibiotikastyring, men også ved å formidle resistensproblematikken til befolkningen.

For eksempel å øke forståelsen for at man ikke skal ta antibiotika når man ikke trenger det. Og at bakterier i hovedsak er harmløse, men at det er den lille andelen som er sykdomsfremkallende, det er viktig å få kontroll på.

– Når man undersøker hvem folk har tillit til, så topper helsepersonell listen, påpeker han.

– Sykepleierne har mye tillit, mer enn det legene har. Det sykepleierne formidler, det lytter folk til. Og det mener jeg er kjempeviktig, både lokalt og globalt.