Psykiatri – et nødvendig onde for politiet

« Det er ikke politiets oppgave å drive med psykiatri, det hører inn under helse.» Dette fikk jeg streng beskjed om da jeg som psykiatrisk sykepleier i et akutteam ringte operasjonssentralen, og ba om bistand til å gjennomføre en tvungen legeundersøkelse.

Politiets plikt

Ofte blir jeg godt mottatt, men noen ganger har jeg blitt irettesatt og kjefta ut. I hendelsen over brukte jeg 40 minutter på å nå igjennom, og oppnå å bli imøtesett med anmodning om bistand som politiet er pliktig til å yte.

Noen ganger er det dessverre nødvendig med politibistand for å bane vei inn til pasienten, og for å opprettholde vår sikkerhet. Dette kommer tydelig frem i rundskrivet « Helsetjenesten og politiets ansvar for psykisk syke – Oppgaver og samarbeid». Det slår fast at politiet har bistandsplikt ved tvungne legeundersøkelser. Rundskrivet sier også at «helsepersonell har rett eller plikt til å melde fra til politiet for å avverge alvorlige hendelser eller for å begrense skadeomfang».

Vi blir også noen ganger møtt av politiet med at de ikke kan oppgi om det er voldsrisiko. Veilederen sier klart at det kan de, uten at det er brudd på taushetsplikten. Blant annet kan politiet informere om tidligere voldshistorikk. For oss er dette avgjørende for å kunne vurdere om det er trygt å dra ut selv, eller om vi trenger bistand fra politi.

Tilfeldig og personavhengig

Samarbeidet mellom psykiatri og politi er høyst nødvendig. Jeg opplever det som for tilfeldig og personavhengig. Min erfaring er heldigvis at samarbeidet oftere fungerer bra enn dårlig. Men når samarbeidet ikke fungerer, og vi oppfatter motstand og uvilje hos politiet, opplever jeg frustrasjon og maktesløshet. Dette fordi jeg vet at det kan ha alvorlige følger der liv og helse kan være i fare, og vi får ikke gjort jobben vår med å hjelpe pasienten.

Ikke «taxi»

Jeg har erfart at samarbeidet fungerer best når vi har en kontakt i politiet og en kontakt hos oss, som jevnlig snakker sammen, og som gjensidig melder når samarbeidet svikter. I de periodene vi ikke har hatt en kontaktperson i hver leir er det merkbart dårligere samarbeid. Det nevnte rundskrivet anbefaler å ha et slikt fast kontaktpunkt.

Jeg er enig i at det er bortkastet ressursbruk at politiet skal drive ren «taxitransport» av psykisk syke. Dette påpekes i rundskrivet som oppgaver der politiet ikke skal bistå. En del helseinstitusjoner må nok også skjerpe seg her. Det er jeg sikker på vil føre til at etatene samarbeider heller enn å motarbeide hverandre.