Huff, mastergrad!

Forstår arbeidsgivere hva de sier nei til når de vegrer seg mot å få sykepleiere med høyere universitetsutdanning?

Så er de ute og tråkker i salaten igjen: Arbeidsgivere som kvier seg for flommen av master-kåte sykepleiere. For et drama fra virkeligheten! Utdanne seg hit og hit, hvor skal dette ende?

Siste mann ut er fagdirektør Sverre Uhlving ved sykehuset i Stavanger (SUS). Han vil gjerne ha flere spesialsykepleiere, for de er mangelvare. Men en mastergrad trenger de ikke å ha, mener han. Halvannet år med videreutdanning for sykepleierne får holde.

Uhlving sier i grunnen det samme som Spekters Anne-Kari Bratten. Hun advarte i fjor høst mot den såkalte «mastersyken» som nå griper om seg som en farsott: «Vi står i fare for å få et overutdannet folk. Hvem er det som skal gjøre jobbene som det overutdannete folket føler seg overkvalifisert til?». Alvorstynget pekte hun på at det vil mangle hele 85 000 årsverk innen pleie og omsorg i 2035. Å tro at dette kan løses ved å sende alle på universitetet, er som å tro på julenissen, skal vi tolke Bratten rett. Hun vil heller ha flinke «håndverkere» ved sengene enn akademikere med tvilsomme mastergrader.

Det hører selvfølgelig til arbeidsgivernes kjerneoppgaver å ligge våken og tenke på manglende rekruttering til et yrke som vil være heftig etterspurt om noen år. At så få ungdom velger sykepleie og helsefag er et problem vi må ta alvorlig. Når unges behov for selvutvikling overskygger samfunnets behov for spesifikk arbeidskraft, kan det fort gå helt galt. Her har Bratten et poeng. Om Norge stopper opp uten sykepleiere og ingeniører, må vi skaffe oss dem, uten å gjøre oss avhengig av import. Og om SUS sårt trenger operasjonssykepleiere, nytter det ikke å komme trekkende med for mange mastere i musikkterapi.

Utspillet til arbeidsgiverne er likevel problematisk. For det første har vi bestemt oss for å bli et kunnskapssamfunn. Det er kompetanse som skal være landets fremste fortrinn. Derfor har vi tutet våre barns ører fulle med at utdanning – det skal de ha. Vi nikker godkjennende når jenter blir i flertall på medisinstudiet, og rister på hodet over at gutta faller ut av videregående skole. Når utdanning er et mål for at Norge skal klare seg i framtiden, er det et forunderlig signal fra arbeidsgiverne å si at ungene våre ikke må overdrive og lesse på med grader.

For det andre er det lite konsistent å hevde at noen yrkesgrupper skal få videreutvikle seg i det akademiske gradsystemet, mens andre må klare seg med noe mindre. Det er en ganske elitistisk holdning som nok bunner i at sykepleiere fortsatt ses på som håndverkere på linje med snekkere og rørleggere. I dette perspektivet vil for mye utdanning bare føre til at folk flykter fra sitt håndverk. Men det er slett ikke slik at sykepleiere flest søker seg vekk fra yrket for å bli akademikere. De fleste forblir i yrket, til tross for at de ofte føler at de får lite igjen for denne ekstra innsatsen. Mitt inntrykk er at sykepleiere ikke sikter mot en master fordi de skal bli fete av det, men fordi jobben blir mer interessant med dypere innsikt. Internasjonal forskning viser at sykepleierkunnskap gir utslag i pasientstatistikkene. Å gjøre den kunnskapen dypere vil neppe skade.

Mest problematisk er det at arbeidsgiverne ikke ser ut til å ha et mer nyansert syn på hva en akademisk utdanning på nest høyeste nivå faktisk kan tilføre av verdifull refleksjon hos yrkesutøverne i klinikken. Da fagdirektøren i Stavanger vegret seg mot masterutdannete spesialsykepleiere, fikk han svar fra Sigbjørn Flatland, leder for intensivsykepleierne i NSF: «For intensivsykepleiere er ikke mastersyken mer skadelig enn kunnskapstørst, og (det) fører ikke til andre symptomer enn kompetanseheving og nysgjerrighet». Og videre: «Intensivsykepleieren som står ved pasientens side, gjør kontinuerlige vurderinger og iverksetter tiltak. Dette kan stadig forbedres om intensivsykepleieren spør seg: Er dette beste fremgangsmåte? Hva kan gjøres annerledes? Hva sier forskningen?»

Dette poenget er det lett å være enig med Flatland i. De som orker å ta en høyere grads utdanning skal ikke bli møtt av arbeidsgivere som mener at de «flotter seg» til ingen nytte.

Akademisk utdanning gir bedre refleksjon, ikke bare i universitetsbibliotekene, men også ved sengen. Den refleksjonen trengs i en tid der faget blir utfordret av økonomiske rammer. Refleksjonen som en master kan gi, vil også være med på å heve kompetansen blant kolleger på jobb. Det blir mer diskusjon om nye forskningsresultater og mer lyst til å delta i prosjekter som kan forbedre sykehusets pasientstatistikk.

Av og til kan det virke som om arbeidsgiverne selv trenger mer innsikt når de skal vurdere kompetansebehovet hos sine ansatte. Da er det bare å håpe at noen med høyere utdanning kan hjelpe dem med litt forskning.