Huff, mastergrad!

For det andre er det lite konsistent å hevde at noen yrkesgrupper skal få videreutvikle seg i det akademiske gradsystemet, mens andre må klare seg med noe mindre. Det er en ganske elitistisk holdning som nok bunner i at sykepleiere fortsatt ses på som håndverkere på linje med snekkere og rørleggere. I dette perspektivet vil for mye utdanning bare føre til at folk flykter fra sitt håndverk. Men det er slett ikke slik at sykepleiere flest søker seg vekk fra yrket for å bli akademikere. De fleste forblir i yrket, til tross for at de ofte føler at de får lite igjen for denne ekstra innsatsen. Mitt inntrykk er at sykepleiere ikke sikter mot en master fordi de skal bli fete av det, men fordi jobben blir mer interessant med dypere innsikt. Internasjonal forskning viser at sykepleierkunnskap gir utslag i pasientstatistikkene. Å gjøre den kunnskapen dypere vil neppe skade.

Mest problematisk er det at arbeidsgiverne ikke ser ut til å ha et mer nyansert syn på hva en akademisk utdanning på nest høyeste nivå faktisk kan tilføre av verdifull refleksjon hos yrkesutøverne i klinikken. Da fagdirektøren i Stavanger vegret seg mot masterutdannete spesialsykepleiere, fikk han svar fra Sigbjørn Flatland, leder for intensivsykepleierne i NSF: «For intensivsykepleiere er ikke mastersyken mer skadelig enn kunnskapstørst, og (det) fører ikke til andre symptomer enn kompetanseheving og nysgjerrighet». Og videre: «Intensivsykepleieren som står ved pasientens side, gjør kontinuerlige vurderinger og iverksetter tiltak. Dette kan stadig forbedres om intensivsykepleieren spør seg: Er dette beste fremgangsmåte? Hva kan gjøres annerledes? Hva sier forskningen?»

Dette poenget er det lett å være enig med Flatland i. De som orker å ta en høyere grads utdanning skal ikke bli møtt av arbeidsgivere som mener at de «flotter seg» til ingen nytte.

Akademisk utdanning gir bedre refleksjon, ikke bare i universitetsbibliotekene, men også ved sengen. Den refleksjonen trengs i en tid der faget blir utfordret av økonomiske rammer. Refleksjonen som en master kan gi, vil også være med på å heve kompetansen blant kolleger på jobb. Det blir mer diskusjon om nye forskningsresultater og mer lyst til å delta i prosjekter som kan forbedre sykehusets pasientstatistikk.

Av og til kan det virke som om arbeidsgiverne selv trenger mer innsikt når de skal vurdere kompetansebehovet hos sine ansatte. Da er det bare å håpe at noen med høyere utdanning kan hjelpe dem med litt forskning.