fbpx Det er kynisme sett i system Hopp til hovedinnhold

Det er kynisme sett i system

Eg har fast jobb, men arbeidsgjevaren min vil ikkje ha meg i meir enn 80 prosent stilling. Bortsett frå om sommaren då, skriv Kjell-Wernik Nystøyl.

Det er slitsomt å alltid vere tilgjengeleg og på jakt etter ledige vakter, seier sjukepleiaren som har fast jobb, men ikkje full stilling.

Det same meiner Marte Odding, sjukepleiar og deltidstilsett ved Nordlandssykehuset i Bodø. Ho stod fram og sa det same i ein artikkel på Nrk.no. Kva som er frivillig deltid og kva som er ufrivillig deltid stridast dei lærde om, men for min eigen del snakkar eg om at eg aller helst skulle jobba frivillig heiltid. Helsevesenet sin bruk av ufrivillig deltid er usosialt og er kynisme sett i system. Kjempar vi kampen på rett måte, kjempar vi ein tapt kamp eller må vi berre leve med at vi skal vere glad vi har ein jobb i det heile teke?

Utnytte arbeidstakarane

Eg har fast jobb, men arbeidsgjevaren min vil ikkje ha meg i meir enn 80 prosent stilling. Bortsett frå om sommaren då. Uansett har eg vore fast tilsett i same avdeling i helseføretaket sidan 2010, og har rett nok fått auka stillinga frå 75 til 80 prosent. Likevel ønsker eg å vere tilsett i 100 prosent stilling, noko som ser ut til å vere nærast umogleg. Eg kunne bytta jobb, men for det første forsvinn ikkje problemet frå helsevesenet av den grunn.

Vi blir heldt i akkurat så store stillingar at vi ikkje kan ha anna arbeid i tillegg.

For det andre har eg ein jobb eg trives veldig godt i. Kynismen i denne deltidsproblematikken ligg i at vi blir heldt i akkurat så store stillingar at vi ikkje kan ha annan jobb i tillegg, men klarer å overleve i stillingsstorleiken med å shoppe ekstravakter. Vi har altså for lita stilling til å leve av den åleine, men for stor stilling til å ha ein fast jobb nummer 2.

Eg vil hevde at dette er å kynisk utnytte oss arbeidstakarar. Eit anna perspektiv på kynismen ligg i at leiarane, til dømes min næraste leiar, vert sittande med problemet men ikkje løysinga. Ansvaret og løysinga ligg heilt andre plassar, men problemet vert dytta nedover og endar hos dei leiarane som har minst moglegheit til å løyse det. Kvifor kjem vi oss ikkje bort frå denne praksisen?

Må stå i lag

Den gjentakande argumentasjonen er at helgane i helsevesenet er så vanskelege. Er det berre helsevesenet som har drift 24/7, eller er det andre bransjar som klarer å drifte døgnet rundt og samstundes tilby sine tilsette respektable stillingar? Vidare må vi sjølve vere villige til å diskutere om vi må ta vår del av ansvaret for at det har vorte slik. Har til dømes tradisjonelt sett mor i større grad enn far hatt lettare for å tilby seg å redusere stillinga for å vere heime når barna var små?

For mange kan det vere at dette passar best, men for andre igjen kan det vere at vi ikkje har kome oss så veldig langt med tanke på likestilling i heimen. Far har aldri viktigare jobb enn mor, og mor er ikkje viktigare i heimen enn far. Uansett meiner eg vi må slutte å snakke manglande likestilling når det skal debatterast løns- og arbeidsvilkår for sjukepleiarar. Eg kjenner meg framandgjort når heiltids- og lønskamp skal handle om kjønn og ikkje om sjukepleiaren. Skal vi klare å vinne denne kampen må vi stå i lag, uavhengig av kjønn eller andre ting som skil oss.

Avhengig av deltid

Arbeidsgjevarane har nok opp gjennom åra utnytta at enkelte frivillig har redusert stillinga for å vere heime i perioden der barna er små. I praksis har det vore mor, den med lavast inntekt i hushaldet, som har teke denne støyten. Sjølv om dette er ein lovfesta rett kan det vere ei av forklaringane til at dette er så vanskeleg å kome seg vekk frå. Arbeidsgjevar tilbyr stillingar som gjer at turnusen går opp, noko og Tvisteløysingsnemnda i fleire avgjerder som gjeld fortrinnsrett har bite seg merke i.

Ein ser ikkje dei tilsette som ein menneskeleg ressurs, men som ei økonomisk byrde.

Nemnda har sagt ifrå overfor ulike arbeidsgjevarar at dei ser med uro på at dei har valt å organisere seg på ein måte som gjer at dei er avhengig av deltid for å få turnusen til å gå opp. Desse merknadene har gjerne liten effekt, men det er likevel eit ganske tydeleg signal. Ein kan oppleve at det herskar ein kynisme i helseføretaka der ein ikkje ser dei tilsette som ein menneskeleg ressurs, men som ei økonomisk byrde.

Det handlar om å vere villig til å sjå menneska i «systemet som menneske, ikkje som tal på papiret» som Einar Vie Sundal skriv i en kronikk i Dagens Medisin. Spekter hevda i 2014 i eit innspel om deltidsbruk til Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget at størsteparten av deltida i helsevesenet er frivillig. I same notatet skriv Spekter at helseføretaka har jobba intensivt med å redusere deltid.

Utfordingar med bemanningssentre

Godt mogeleg at føretaka har jobba intensivt, men resultata er for mange av oss ikkje synlege. Vidare viser Spekter til at helseføretaka har oppretta eigne bemanningssenter, og at fleire sjukehus har «ståande tilbod om økt stillingsandel dersom man kan knytte seg til et bemanningssenter internt i sjukehuset». Når eg som sjukepleiar søkjer på ledig stilling i bemanningssenteret, møter eg same argumentasjon som i avdelingane elles når eg søkjer om å auke mi faste stilling; stillinga kan ikkje delast, vanskeleg å få det til å gå opp med helgane, eller at små stillingsstorleikar gir dårlegare kvalitet.

Difor må ein vere villig til å seie opp jobben i si eiga avdelinga og jobbe berre i bemanningssenteret for deretter å kanskje bli leigd ut til si gamle avdeling igjen. Skal ein auke stillinga med å jobbe i andre avdelingar må ein vere villig til å ta på seg meir helgevakter igjen, noko som for dei fleste ikkje er særleg attraktivt. Kvaliteten må vel og bli den same om du jobbar 20 prosent fast i ei avdeling eller om du jobbar 20 prosent i same avdelinga men er leigt ut frå bemanningssenteret? 

Urettferdig og usosialt

Eit anna moment vi burde snakke om er den urettferdigheita som gjeld lik helgebelastning uavhengig av stillingsstorleik. Uavhengig av om du arbeider 60, 75 eller 100 prosent stilling er norma at du skal jobbe likt tal på helgar. Er det rettferdig? Nei, og i tillegg er det direkte usosialt. Kvifor løftar vi ikkje desse momenta høgare i diskusjonane om løns- og arbeidsvilkår? Det er lett å bli gripen av frustrasjon og maktesløyse når ein ser på den kynismen som ligg i å utnytte folk gjennom utstrekt bruk av deltidsstillingar. Likevel kan vi ikkje gje opp denne kampen.

Vi må vise at ufrivillig deltid er kynisme.

Er NSF synlege nok i denne debatten? Fører vi debatten på ein måte som gjer at vi blir sett, høyrt og får forståing? Eg meiner vi må slutte å vere krenka og begynne å fokusere på at vi er viktige. Vi kan ikkje føre kampen under likestillingsflagget lenger. Vi skal dra dette lasset i lag; kvinner og menn, og vi skal kome i mål. Vi må vise at vi er viktige og at vi trengs, og vi må vise at ufrivillig deltid er kynisme.

Årets lønnsoppgjer er i hamn for Spekter og NSF, og det er vel avgrensa kva ein får til i eit mellomoppgjer. Men burde fokuset vårt i lønsoppgjera endrast? Eg seier gjerne nei takk til lønstillegg om det kan sikre langt fleire full stilling. Kanskje skulle vi kjempa for å la helgebelastning stå i forhold til stillingsstorleik? Uansett er ei forutsigbar og stabil inntekt og ein forutsigbar og stabil arbeidskvardag langt viktigare for meg enn kroner og øre i lønnsauke. Tenk å kunne jobbe når ein jobbar og ta fri når ein har fri, og ikkje stadig vere på jakt etter ekstravakter for å få endane til å møtast. 

Les også:

Kombinasjonsstillinger: I dag på gastro, i morgen på gyn

Sykepleiere: Ingunn Tveiterås (f.v.), Guro Folgerø, Lar Pilskog og Camilla McCormack på Haukeland univsersitetssjukehus.
FOR MANGE: Ingunn Tveiterås, Guro Folgerø, Lars Pilskog og Camilla McCormack jobber på samme avdeling. – Fint å få full stilling, men det blir for mange ukjente avdelinger, sier de om kombinasjonsstillingene. Foto: Marit Fonn

Å være sykepleier på mange ukjente avdelinger uten opplæring går på pasientsikkerheten løs, mener Haukeland-sykepleierne.

Det murres blant sykepleiere som har kombinasjonsstillinger på Haukeland universitetssykehus.

– Det handler om bemanningssenteret og hvordan det fungerer og ikke fungerer, sier Guro Folgerø.

Hun er en av nesten 80 som har såkalt kombinasjonsstilling på Bergen-sykehuset. Det vil si at hun er mest på post og resten i bemanningssenteret, som sørger for vikarer til hele sykehuset.

En slik stilling gjør det mulig for sykepleiere å kunne jobbe heltid.

– Det er en god tanke. Men det fungerer ikke i praksis, sier Folgerø.

For sykepleierne i disse stillingene må stadig møte opp på ukjente poster. Uten opplæring.

LES hva lederen for bemanningssenteret svarer: – Som sykepleier har man et ansvar for å si fra når man mangler kompetanse eller kjenner seg usikker.

– Blir sendt rundt

I august i 2017 fikk Folgerø en 75 prosent stilling på en kirurgisk avdeling. I tillegg jobber hun 25 prosent i sykehusets bemanningssenter. Det er der problemet ligger:

– Det er nedverdigende å bli brukt som en altmuligperson som kan bli sendt rundt til ti ulike avdelinger. Man blir lei og ikke minst utslitt. Man går rundt med høye skuldre på grunn av frykten for å gjøre feil, sier Guro Folgerø.

Sammen med sykepleierne Lars Pilskog, Camilla McCormack og Ingunn Tveiterås møter hun Sykepleien i sykehusets kantine. Folgerø, Pilskog og McCormack ble sykepleiere i 2016, og alle tre har kombinasjonsstilling på samme kirurgiske avdeling. Der jobber også Tveiterås, men hun er ikke ansatt i bemanningssenteret.

Det er først og fremst pasientsikkerheten de er bekymret for. Problemet er de mange avdelingene de blir plassert på, uten at de får noen form for opplæring før de debuterer på et nytt fagfelt.

– Vi har prøvd å ta det opp med både ledere og tillitsvalgte, men føler vi møter veggen, sier de.

Senteret er sykehusets interne bemanningsbyrå. Det formidler personell til alle avdelinger for kortere eller lengre oppdrag. Arbeidsforhold blir tilpasset etter ønske fra avdelinger og den enkelte, ifølge nettsiden.

Der forteller bemanningssenteret at «vi ser etter deg som»:

  • Trivst med utfordringar
  • Liker å arbeide på ulike einingar
  • Er fleksibel
  • Fagleg dyktig
  • Liker å arbeide i eit travelt miljø med mykje ansvar.
Sykepleier i kombinasjonsstilling
Illustrasjon: Nina E. Hauge/Mostphotos

– Sjeleglad for å få jobb

– Det er jo fantastisk at nyutdannete kan jobbe fullt. Du tenker ikke over ulempene først, du er sjeleglad for å ha fått deg jobb, og til og med på Haukeland, sier Lars Pilskog.

I november 2016 begynte han å jobbe 100 prosent i bemanningssenteret.

– Jeg var heldig, for de første tre månedene ble jeg leid inn på kirurgisk avdeling, så jeg fikk kontinuitet med én gang, forteller Pilskog.

Etter vikariatet fikk han 80 prosent fast jobb på avdelingen.

– Bra for meg, men problemet er at jeg blir plassert på så mange ulike avdelinger i de resterende 20 prosentene, sier han.

Åtte–ni forskjellige steder har det blitt. Fra kreft-, lunge- og øyeavdeling til ortoped og rusakutt.

– Blir ikke god når man er utrygg

– Bemanningssenteret sier vi skal si nei til oppgaver vi ikke mestrer, men det er ikke så lett i praksis, sier Pilskog.

– Ja, for hvem skal da gjøre jobben, hvis man sier nei? kommenterer Ingunn Tveiterås.

Som erfaren sykepleier har hun sett hvor vanskelig det er for nyutdannete å jobbe på så mange forskjellige steder.

– De kan komme til å gjøre noe de ikke mestrer. Det sies at man kan utføre alle sykepleieoppgaver når man er ferdig utdannet. Men hele huset her er veldig spesialisert. Å ha vakt på nye avdelinger uten opplæring er ikke lett for noen. Man blir ikke dyktig på denne måten, men utrygg. Det går ikke an å bli god samtidig som man er utrygg, mener Tveiterås.

– Jeg har spurt om å få gå én vakt oppå en annen for å lære. Det har jeg ikke fått, sier Pilskog.

For travelt til å spørre

Camilla McCormack begynte i kombinasjonsstillingen i september 2016. Hun har erfart det samme:

– Etter ett år i bemanningssenteret har jeg vært utplassert på samme avdeling 15–20 ganger, men jeg føler meg ikke klokere. Man skal kunne spørre, men får aldri spurt. Det er for travelt, sier hun.

McCormack mener at måten bemanningssenteret driftes på, med mange avdelinger og lite opplæring, er uansvarlig.

Redd for å gjøre feil

– Vi som sykepleiere gruer oss for å gå på jobb i bemanningen i frykt for å gjøre feil. Når man skal jobbe på travle, ukjente, spesialiserte avdelinger uten opplæring og kompetanse, er den frykten reell, mener hun.

Når hun skal dele ut medisiner hun ikke kjenner til, kan hun snu seg og spørre den som står ved siden av. Som sier: «Jeg vet ikke, jeg er også fra bemanningen».

De andre kjenner seg igjen. På nye avdelinger er det ukjente medisiner og prosedyrer å forholde seg til.

– Det er jo en cocktail med tabletter du skal gi pasienten, sier Pilskog.

– Jeg bruker mye tid på å sjekke at det er riktig medisin til riktig pasient. Men når jeg gir tablettene til pasienten, husker jeg ikke alltid nøyaktig hva som er hva. Hvis pasienten spør hva det er, må jeg inn på medisinrommet og sjekke for å være sikker, sier Folgerø.

Kan ikke svare pasientene

Hun prøver å skaffe seg oversikt over pasientene, men har ofte ikke tid. Utallige ganger har pasienter spurt henne: «Hva er planen videre? Hva skjer?»

– Men jeg vet ikke hvilke tiltak som er planlagt. Jeg var hos en dame, skulle bare måle noe. Hun var så redd og spurte: «Vet du hva som feiler meg?» Jeg kunne ikke hjelpe henne, følte meg som en idiot. Du vet heller ikke hvilke observasjoner du skal gjøre når pasientgruppen er ukjent. Jeg ville ikke følt meg trygg som pasient, sier Folgerø.

Nylig hadde hun delvis ansvaret for en pasient som hadde hatt en gastrologisk undersøkelse. Folgerø fulgte ham på do og informerte om det til den overordnete sykepleieren.

– Hun gjorde store øyne og ble stresset. For etter en slik undersøkelse skulle han ha fire timers sengeleie. Det var ikke jeg klar over, sier hun.

Hadde permisjon

Sist vår hadde Camilla McCormack behov for litt fri en periode. I tre måneder hadde hun permisjon fra 20-prosentstillingen i bemanningssenteret. Hun opplevde at det ikke var populært hos ledelsen.

– Blir det ikke bedre, må jeg kanskje vurdere permisjon igjen. Ellers er alternativet å si opp hele stillingen.

Man kan ikke si opp deler av kombinasjonsstillingen, de to stillingene er låst sammen, forklarer Folgerø. Men de er usikre på hva som gjelder:

– Nå har vi akkurat fått høre at vi kan si opp delstillingen i bemanningssenteret. Problemet er at da får vi ikke lov til å ta ekstravakter. Det ville vært mindre slitsomt å ha 80-prosentstilling og ha ekstravakter i tillegg, sier hun.

Hvis vi skal være flere steder, så må det begrenses til noen få.

Guro Folgerø, sykepleier

Moderposten leier inn vikarer

På avdelingen deres har sju sykepleiere kombinert stilling. De som har full stilling på avdelingen, er i mindretall.

– Men det leies hele tiden inn vikarer fra bemanningssenteret til moderposten. Hvorfor ikke si at behovet for fulle stillinger på avdelingen er der? lurer Pilskog.

– Kanskje fordi helgevaktene må fylles?

– Ja, det er det vi får høre. Men hvis vi skal være flere steder, så må det begrenses til noen få. Ikke ti, slik det er nå, sier Folgerø.

– Ordningen er kommet i gang for å minske bruken av vikarbyråer. Men det har gått helt av skaftet. Det virker som om det går kun på økonomi, sier Pilskog.

– Men sykehuset er nødt til å spare?

– Jeg skjønner det er vanskelig når underskuddet er 200 millioner. Medisiner og medisinsk utstyr koster vanvittig mye. Da er det dumt at de som skal administrere medisinene og utstyret ikke får opplæringen de skal ha, sier Guro Folgerø.

– Gir trygghet å kjenne kollegene

– Hvor mange avdelinger er passe i en kombinasjonsstilling?

– Maks fire. Det er også bra for avdelingene at vikarene har kjente fjes, sier Folgerø.

McCormack påpeker at det ikke er mye som skal til før det blir bedre:

– Bare én opplæringsvakt ville ha hjulpet mye, mener hun.

Lars Pilskog syns det er greit å lese seg opp i fritiden. Det hadde han behov for da han ble leid inn på øyeavdelingen, et fagfelt fjernt fra det han er vant til.

– Men da må du vite på forhånd hvor du skal.

Du gleder deg til å hjelpe folk i en vanskelig fase. Men du bruker tiden din på å lete etter kluter.

Guro Folgerø, sykepleier

– Mangler opplæring

Camilla McCormack forstår at det er en stor kabal som skal gå opp for å få personalet på plass:

– Men jeg føler bemanningssenteret ikke har tid til å legge den kabalen som må til for at det skal funke. Jeg har vært her i ett år, og det har ikke skjedd noe.

– De må jo høre på dem som jobber der. Det gis inntrykk av at de i kombinasjonsstillinger skal få bred erfaring. Men de nyutdannete tror de skal få opplæring, sier Tveiterås.

Folgerø har aldri fått opplæring, forteller hun.

– Du gleder deg til å hjelpe folk i en vanskelig fase. Men du bruker tiden din på å lete etter kluter, sier Folgerø.

– Vil høre til ett sted

– Er de glade på avdelingen når dere kommer for å bistå?

– Det varierer veldig. Noen er kjempeglade. Andre snur ryggen til deg. Det skjønner jeg, for dagen før hadde avdelingen en vikar som var like grønn som du selv, sier Pilskog.

– En nyutdannet fikk medisinansvar på sin første bemanningsvakt. Hun holdt på med morgenmedisinen til klokken halv elleve. Du blir på gråten av sånt, sier Folgerø.

– Det holder ikke i lengden. Før fikk vi erfarne svenske sykepleiere som vikarer. Nå kommer det nyutdannete fra bemanningssentralen. Det er viktig at studentene blir opplyst om dette, sier Tveiterås.

Liker utfordringer

– Jeg er egentlig veldig fornøyd, men hvis ikke antallet avdelinger går ned, finner jeg på noe annet, sier Pilskog.

Nylig var han på tre ulike avdelinger tre dager på rad; henholdsvis øye, lunge og nevrokirurgen.

– Det er utfordrende, og jeg syns det er litt gøy. Men det hjelper ikke, for det er vanskelig å være flink på alle avdelingene jeg blir satt på, ler han.

– Det hadde vært knallgøy å være på mange steder hvis vi var i studentpraksis, sier Folgerø.

Camilla McCormack oppsummerer:

– Vi ønsker en løsning som gjør det levelig for oss som jobber i bemanningssentralen. Vi vil kunne gå på jobb uten konstant å være redd for å gå på tvers av pasientsikkerheten.