På en skala fra én til ti ...

Jeg beveger meg stille inn i rommene til de palliative pasientene. Tar meg god tid. Gjør alt på deres premisser. Får blikkontakt, smiler mildt. Setter meg ned på en stol ved senga. «Hvordan går det med deg?», spør jeg, med vekten på «går». Vi sykepleiere gjør alltid det. Det er et helt annet spørsmål enn det likelydende du stiller naboen når du treffer ham i oppkjørselen. Vi vil nemlig gjerne vite hvordan det går.

«Nja ... Jo ...». De drar gjerne litt på det. Når du ligger der med smertepumpe og en kreftsykdom – du skal dø av innen overskuelig framtid – er det ikke gitt at svaret at er «Takk, bare bra».

«Har du smerter?», spør jeg.

«Jo da, litt vondt er det jo».

Så langt har det vært en samtale innenfor den klassiske sykepleier–pasient-relasjonen. Barmhjertighet, omsorg og faglig vurdering av om behandlingen vi gir på rett spor er mine underliggende motiver. Vi er begge komfortable med formen dette tar, men nå må jeg til pers. Det er ESAS-dag. Jeg har en lang liste med tall fra én til ti som skal ringes rundt.

«På en skala fra en til ti, hvor vondt har du?»

Da jeg var tenåring hadde jeg et høyst kortvarig engasjement i et statistikkfirma. Jeg ringte rundt og ba folk rangere hvor nært knyttet de var til ulike typer smør og margarin på en skala fra én til ti. Jeg følte meg som en idiot da, og jeg føler meg som en idiot nå.

«Og kvalme da? Fra én til ti?»

«Og hvor slapp er du? Si et tall!»

«Og matlysten din? Ti er dårligst.»

«Og tungpust?»

«Hvor deprimert er du da, fra én til ti?»

«Og angst? 10 er verst tenkelig angst. Hva er du?»

Jeg prøver stadig nye framgangsmåter for å gjøre denne samtalen mindre underlig, og lettelsen er alltid stor når pasienten kan fylle den ut selv. Spørsmålet jeg sitter igjen med, er like fullt: Hva er det vi driver med? Hva betyr disse tallene? Om han var «fire» deprimert forrige uke og er «fem» nå – hva ligger det i det? Hva slags informasjon gir det meg egentlig?

Tall har fått status som sant, men tall har ikke noe innhold utover å angi en mengde, et antall. Fenomener som dem ESAS vil sirkle inn, er ikke noe du kan telle. Det er noe du kan føle, beskrive og snakke om. Angst kan kjennes som akutt hjertesykdom, som plutselige kast av intens redsel eller som en vag, vedvarende uro. Men den er aldri et tall! 

Tallet gir ikke et svar på noe vi lurer på. Men i kraft av å være tall, innehar de status som viktig informasjon og dermed misledes vi. Vi tror vi vet noe, men hva er det vi vet? Om 6-eren på smerter forrige uke var magesmerter og 7-eren denne uka er nytilkommede nevropatiske smerter, er det slett ikke sikkert at kuren er den samme.

Nye scoringsverktøy dukker stadig opp og kan være gode hjelpemidler, men la oss ikke la tallene ta fra oss ordene. Og vi blir i hvert fall ikke bedre samtalepartnere når vi stadig er på jakt etter et tall vi kan føre i skjemaet. Det er de presise og sammensatte beskrivelsene som er grunnlag for gode vurderinger. Og det er de gode samtalene pasientene våre trenger.