fbpx Det er mye helse i nærvær Hopp til hovedinnhold

Det er mye helse i nærvær

Bildet viser skyggen av et par med et barn på armen
GRATIS: Det som også er fint med nærvær er at det er helt gratis. Det er tilgjengelig hele tiden og overalt. Men for at det skal få vokse og gro i det offentlige helsevesenet, må det også valideres, skriver Synne Sun Løes.

«Nærvær» er et vakkert ord … å være nær … Samtaleterapi handler om det «å være nær». Om å være nær den andre og om å være nær seg selv. Ikke som grenseoverskridende nærhet, men som rommende nær-vær.

Det fins ikke noe spesifikt tiltak eller behandlingsmetode i psykisk helsevern som heter «nærvær». Hvis man skal tilby det, kan man tilby «mindfulness». Men da handler ikke nærværet først og fremst om relasjonen, men om individets nærvær til seg selv og tilværelsen.

Må ønskes og anerkjennes

Nærvær i relasjon blir sett på som en selvfølgelighet i hjelpeyrkene. Det er noe som ligger innebygd i den grunnleggende relasjons- og kommunikasjonskompetansen. Det handler om: etikk, kommunikasjonsevner/teknikker (verbale og nonverbale) og et grunnleggende humanistisk menneskesyn). Men nærværet kan ikke utelukkende læres. Det må også ønskes og anerkjennes, og det må aktivt velges i hver enkelt situasjon. Valget har sitt utspring i et bevisst ønske om et møte.

Nærvær blir lett ofret på effektivitetens og de målbare resultaters hellige alter. Det er ingen som får lønnsøkning av å være nærværende. Å være nærværende er heller ikke en kvalifikasjon man kan skryte av, eller selge inn på et jobbintervju. Å være nærværende er noe usynlig, noe som ligger i rommet mellom «oss», mellom «linjene». Utenfor ordene.

Det autentiske møtet

Boka Jeg og du er en klassiker fra 1923 skrevet av den jødiske filosofen Martin Buber. Her skriver han om «Jeget» som møter «Duet» – i et autentisk møte mellom to personer. Relasjonen som skapes, har en helt annen kvalitativ dimensjon og dybde enn møtet mellom et «Jeg» og et «Det». I møtet mellom et «Jeg» og et «Du» opplever man både sin egen og den andres væren som noe ureduserbart gjennom et aktivt nærvær.

I «Jegets» møte med «De-et» trengs ikke noe nærvær. Møtet er et møte mellom to objekter. Det er redusert til noe instrumentelt og/eller automatisert.

Det autentiske møtet står sentralt i samtaleterapi.

Det autentiske møtet står sentralt i samtaleterapi. Å anerkjenne seg selv som både et «Jeg» og et «Du» og å anerkjenne den andre som det samme. Å bevege seg mellom disse to posisjonene gir møtet et nærvær og en erkjennelse av både likheter, men også ulikheter (mellom Jeg-et» og «Du-et»).

Kan lære av Lerin

I flere år har jeg vært stor fan av Lars Lerin, ikke først og fremst som akvarellmaler, men som menneske. I serien: «Lerins lärlingar» på SVT Play møter vi Lerin som underviser en gruppe mennesker med ulike utviklingsforstyrrelser. Mange av dem sliter med store psykiske utfordringer som selvskading, selvfølelsesproblemer, skam og selvforakt. Lars Lerin møter alle sine «lärlingar» med en stille aksept, en åpen nysgjerrighet og en aktiv tilstedeværelse. Han ser ikke på dem som syke og ødelagte. Han har andre «briller».

«Lerins lärlingar» er en virkelig mesterleksjon i nærvær og nærværets helende kraft. (Se begge sesonger, og bli oppløftet på menneskehetens vegne! Og er du først i gang: se også «Kunsten som terapi» på NRK nett-TV.)

Mangelfullt nærvær

I dagens psykisk helsevern/spesialisthelsetjeneste er det lite fokus på begreper som: nærvær, lindring, lek, helse, omsorg, trøst, læring, kreativitet, glede, mening og mestring (myke verdier).

Det er istedenfor stort fokus på begreper som: diagnoser, utredning, behandlingstilbud, behandlingsplan, epikriser, spesialist-i-front, pakkeforløp, produksjonskrav, journaldokumentasjon, rettigheter, plikter, forsvarlighet, suicidalitetsvurderinger og voldsrisiko (harde verdier).

Jussens inntog og helsepolitiske føringer har ført til at behandlere bruker svært mye tid på skriftlig dokumentasjon – i kvalitetssikringens tegn. Dette istedenfor å behandle pasienter. Jeg er svært usikker på om det øker kvalitet. Men jeg er veldig sikker på at det gir mangelfull behandling. Og mangelfullt nærvær.

Er ikke svart-hvitt

Spesialisthelsetjenesten har blitt semantikkhelsetjenesten (førstelinjen får ta resten).

Standardisering av behandling gir en illusjon om kvalitetssikring. I praksis betyr det at man stiller seg inn mot et kvalitativt minstemål som kan gi tjenesten en slags falsk legitimering av å være målbart – «god nok». Men hva skal vi med et minstemål? Hvem trenger et minstemål? Jo; politikere og helsebyråkrater! Men for både pasienter og fagpersoner er et minstemål et lite tilfredsstillende mål. Samme hvor rettferdig og målbart dette minstemålstilbudet fremstår.

Selvsagt er ikke dette helt svart-hvitt.

Selvsagt er ikke dette helt svart-hvitt. Fagfolk kan ikke få lov til å operere helt fritt uten at det stilles krav til effektivitet og innhold. Men det som skjer i dag er at innholdet forvitrer fordi selve kjernen i samtaleterapien – møtet mellom et «Jeg» og et «Du» – forsvinner. Vi går inn i et «Jeg-Det-forhold». (Å bruke begrepet: «produksjonstall» om pasienter i behandling, er bare ett eksempel på dette).

Mye helse i nær-vær

Forstå meg rett: Behandlingstilbudet bør stadig forbedres og utvikles. Men det må skje i tett samarbeid med fagfolk – de som arbeider direkte med pasientene. De som er nær. Det må skje en kunnskapsoverføring nedenfra og opp. Men det er selvsagt krevende. Det er mye lettere å banke igjennom krav og måltall – ovenfra og ned, leie inn dyre konsulentfirmaer som aldri noensinne har sett en pasient før, og gi dem makten til å forme dagens og fremtidens psykiske helsevern.

Det er mye helse i nær-vær. Jeg er redd dette er noe konsulentfirmaene glemmer i sine utregninger.

Det som også er fint med nærvær er at det er helt gratis. Det er tilgjengelig hele tiden og overalt. Men for at det skal få vokse og gro i det offentlige helsevesenet, må det også valideres.

Hvordan det skal skje i dagens psykiske helsevern, har jeg ikke noe fasitsvar på. Men det er kanskje derfor jeg også skriver et lite innlegg om det. Som et lite hjertesukk.

Innlegget er tidligere publisert på Psykobloggen til Mental Helse.

Les også:

Stress blir farlig når du mister troen på at du takler det

Portrett av stressforsker og sykepleier Anette Harris på Torgallmenningen i Bergen.
NULL STRESS: Stressforsker Anette Harris har det svært travelt om dagen, men vil ikke gå med på at hun er stressa. Foto: Ingvald Bergsagel

Stress er i utgangspunktet naturlig og sunt, såfremt du klarer å finne hvilepulsen mellom slagene, mener forskere.

 


Hør intervjuet med Anette Harris som podkast her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.


En sykepleierhverdag kan mildt sagt være krevende: Kronisk underbemanning og tøff turnus. Tid som aldri strekker til. Bekymringer for pasienter, som ikke får pleien de burde fått. Medmenneskers lidelse og død tett på kropp og sinn. Omorganiseringer og stadig nye krav fra ledelsen.

Men hvor helseskadelig er det egentlig å stå i det?

– Stress er ikke farlig så lenge du kommer deg ned igjen, beroliger sykepleier og stressforsker Anette Harris.

Vi mennesker er rigget, mener Harris, til å tåle svært mye av det vi i dagligtalen kaller stress. Mer enn vi tror.

– Det å tenke at stress utelukkende er negativt, blir veldig feil. Når jeg utsettes for en belastning, så er selve stressreaksjonen kroppens måte å gjøre meg i stand til å håndtere den.

Hvordan man tar det

Det kan høres provoserende ut, men ifølge Harris og hennes forskerkollegaer, er det faktisk ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, som er avgjørende for om du blir syk av stress.

I så måte kan det se ut til at sykepleiere verken har det eller tar det så godt.

Ansatte i kvinnedominerte yrker i helse- og sosialsektoren, deriblant sykepleiere, er nemlig overrepresentert når det gjelder både muskel- og skjelettplager, hodepine, mageplager, psykiske plager og utmattelse, ifølge en rapport Statens arbeidsmiljøinstitutt ga ut i 2015.

Mens tre av ti norske sykepleiere oppgir at de føler seg psykisk utmattet etter endt arbeidsdag én eller flere ganger i uka, er tallet for alle yrkesaktive kun to av ti.

Det å tenke at stress er negativt, blir veldig feil

Anette Harris

Å være sliten etter en beintøff dag på jobben er derimot ufarlig, ifølge Harris. Også om det blir mange slike dager på rad. Helseproblemene oppstår først når du selv mister troen på at du takler trøkket. På at det vil gå bra til slutt.

– Du kan da få det vi kaller en vedvarende stressreaksjon, og da kan du få helseplager, utdyper Harris.

– Mest sannsynlig vil du da komme inn i en negativ spiral, hvor det baler på seg. Mange kan bli syke og falle ut av arbeidslivet.

Travel, ikke stressa

Selv er Anette Harris en svært travel kvinne. Det merket Sykepleien da vi tok kontakt:

– La meg sjekke uka etter der igjen … da må det i så fall bli seint onsdag ettermiddag.

Vi klarte til slutt å få banket en intervjuavtale. Harris ankom en halvtime for seint. Hun ble sittende fast i et møte.

– Jeg har veldig mye å gjøre, men jeg vil ikke si at jeg er stressa.

I tillegg til jobben som førsteamanuensis på Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, er Harris for tiden også leder på instituttet. Det er lange og tettpakka dager. Men stressa?

– Begrepet skal ikke bli brukt på den måten, insisterer hun.

– Hva er stress for deg, da? Hvordan definerer du det?

– Stress handler om å ikke ha tro på at jeg vil lykkes med det jeg har påtatt meg. Hvis jeg har en negativ forventning til utfallet, vil jeg bli stresset.

Harris vet at hun har tatt på seg for mye. Men hun vet også at det er for en begrenset periode. Hun ser enden på det. Det har mye å si.

– Jeg har tro på at jeg vil komme i mål med dette. Da vet jeg at stressaktiveringen ikke blir for høy.

Det kan, med andre ord, virke som om Harris lever slik hun prediker.

Måten hun takler en hektisk arbeidshverdag på, klinger i alle fall godt sammen med CATS-teorien, som hun har forsket mye på.

Hva er CATS?

Forkortelse for Cognitive Activation Theory of Stress

En stressteori utviklet av professorene Holger Ursin og Hege R. Eriksen og lansert i 2004

Skiller mellom fire ulike sider av stressbegrepet:

  1. Stressorer eller stimuli – det vi utsettes for av hendelser og krav
  2. Hjernenes oppfattelse og filtrering av stressorene
  3. Alarmer eller stressreaksjoner – det fysiologiske som skjer dersom kroppen settes i alarmberedskap
  4. Tolkninger – om vi oppfatter reaksjonene som noe negativt og farlig, eller som noe hensiktsmessig

CATS skiller også mellom tre ulike tilnærminger til stress:

  1. Mestring – dette fikser jeg
  2. Hjelpeløshet – jeg vet ikke hva jeg kan gjøre eller hvordan dette vil ende
  3. Håpløshet – alt går til helsike, og det er min feil

Det er kun den andre og tredje tilnærmingen som ifølge CATS fører til helseplager.

I Danmark har teorien blitt brukt som utgangspunkt for arbeidslivskampanjen «Fra stress til trivsel».

Kilder: Wikipedia, Anette Harris, Uni Research

Sunne stressreaksjoner

Cognitive Activation Theory of Stress – CATS blant venner – ser på stressreaksjoner som noe normalt og sunt.

Det som i dagligtale gjerne omtales som «stress», er ifølge CATS bare kroppen som går i nødvendig alarmberedskap når vi utsettes for noe uventet eller krevende.

Slike stressreaksjoner reguleres av tanker og forventninger, sies det. Forventningene styres av tidligere erfaringer.

Vi har jo slike reaksjoner fordi vi trenger dem

Anette Harris

Ifølge Harris har alle organismer med en hjerne liknende, fysiologiske stressreaksjoner.

– De minste vi har forsket på er akvariefisk, forteller hun.

– De reagerer akkurat som oss.

Kropp og hode trenger en ekstra boost for å takle krevende situasjoner. På engelsk brukes begrepet «flight or fight-respons».

Hormoner, som adrenalin og kortisol, sendes ut på oppdrag til sine målceller. Puls og åndedrett øker. Du kan blekne eller rødme. Huden blir klam og svett. Fordøyelse, libido og mindre viktige organer kan bli satt på pause. Blodtilførsel til hjernen og store muskelgrupper prioriteres.

– Vi har jo slike reaksjoner fordi vi trenger dem.

Når stress blir skadelig

Ikke dermed sagt at stress ikke kan være farlig:

Dersom du ikke klarer å komme ned igjen mellom slagene. Dersom du ikke innser at belastningen vil være midlertidig. Dersom du ikke tror du vil takle presset og at ting går ad undas uansett hva du gjør. At det er din skyld. Ifølge Harris er det da helseplagene kommer.

– Hva slags lidelser er det vi snakker om?

– Det korte svaret er «alt».

Hun ramser opp blant annet muskel- og skjelettplager, angst, depresjon, søvnproblemer, trøtthet, hodepine og mageplager.

– Det vi ser, det er at de som faller ut av arbeidslivet, har alt sammen, sier Harris.

– På sykemeldingen står det gjerne bare én ting, men hvis du spør, viser det seg at de har hele lista.

Nødvendig nedregulering

Ifølge Harris er det altså ikke arbeidsbelastningen i seg selv som gjør at sykepleiere kan bli sykemeldt som følge av stress. Farlig blir det først når frykten for de naturlige, kroppslige reaksjonene påvirker hjernen slik at du ikke får de nødvendige hvileskjærene.

– Dette kan i første omgang påvirke søvn. Enten at du forskyver døgnrytmen, at du ikke klarer å stå opp og legge deg til de tider du vanligvis gjør, eller at du rett og slett får dårligere og mindre søvn.

– Så kommer de andre plagene etter hvert.

Hvis du tenker positivt og løper rett mot veggen, så har du mye større fart når du treffer veggen

Anette Harris

Harris understreker at hun ikke tror gode tanker løser alt.

– I og med at det er forventningene dine som styrer nedreguleringen, så sier vi at «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Men det er jo lettere sagt enn gjort.

– Hvis du tenker positivt og løper rett mot veggen, så har du mye større fart når du treffer veggen.

Forskeren sier hun har full forståelse for at sykepleiere med en travel hverdag ikke alltid vil kunne klare å nedregulere seg.

– Men det er ikke noen annen måte å gjøre det på.

7 råd for en hektisk hverdag

Stressforsker Anette Harris råd til deg som synes det kan bli litt mye innimellom:

  1. Hold deg i god fysisk form, tren regelmessig og spis sunt – da tåler du mer
  2. Sørg for å sove nok og så regelmessig som mulig, og forsøk å få en arbeidstidsordning som passer deg
  3. Om det trengs, så vurder stressmestringskurs eller liknende, for råd om pusteteknikker, avspenningsteknikker, mindfullness og så videre
  4. Forsøk å oppretthold troen på at du gjør en god jobb
  5. Juster forventningene til hva det er mulig å prestere, etter realitetene
  6. Klarer du ikke justere forventningene, må du justere rammene
  7. Klarer du ikke å justere forventningene eller rammene, må du finne deg noe annet å gjøre

Lavere forventninger

Så hva gjør du om du aldri klarer å finne roen etter arbeidsdagens slutt? Om du kjenner at oppgavene bare tårner seg opp og at idealene du omfavnet på sykepleierhøyskolen, daglig får seg en trøkk seksten? Om søvnunderskuddet øker og hodepinen ikke vil gi seg?

Vel, du kan se om noe kan organiseres annerledes, se på avdelingens rutiner, kjempe for bedre grunnbemanning, engasjere deg politisk.

Men om du ikke klarer å endre belastningsnivået, må du ifølge Harris, senke forventningene til deg selv og akseptere at jobben ikke blir gjort hundre prosent.

Hun innser at dette kan være særlig vanskelig for sykepleiere.

– Det er en spesiell gruppe mennesker som søker seg til yrket. Man har et ideal om å gjøre noe godt for andre mennesker. Så kommer man ut og møter en hverdag som er nokså brutal.

Aller siste utvei er å finne seg noe annet å gjøre. Skulle det komme til det, håper Anette Harris innstendig at den nye jobben også er en sykepleierjobb.

– Vi trenger de sykepleierne vi har, men det kan jo ikke gå på helsa løs.

3 av 10 er utmattet

Tre av ti norske sykepleiere oppgir at de føler seg psykisk utmattet etter endt arbeidsdag, én gang i uken eller mer. For alle yrkesaktive er tallet to av ti.

Kilde: «Faktabok om arbeidsmiljø og helse », STAMI 2015

Definisjon

Stress kan defineres som et mønster av fysiologiske, atferdsmessige, emosjonelle eller kognitive responser til virkelige eller imaginære stimuli som oppfattes å forhindre mål eller virker truende.

Kilde: «Psychology » (Martin/Carlton/Buskist, 2009)