Potetproblemet

Sykepleier med glass saft
BRUKES TIL ALT: Sykepleiere omtaler seg ofte som poteten, som kan brukes til alt, skriver temaredaktør Liv Bjørnhaug Johansen.

Om man skal definere hva sykepleie egentlig er, bør man høre på hva sykepleierne sier, ikke se på hva de gjør, mener Liv Bjørnhaug Johansen.

Sykepleiefaget er i stor endring. Teknologi, nye krav til dokumentasjon, kvalitet og samhandling trekker oss stadig oftere til PC-skjermene. Legemangel bøtes på med overføring av oppgaver fra leger til spesialsykepleiere. Kunnskapsbasert praksis med sjekklister og kvalitetssikrede prosedyrer utfordrer tidligere tiders forståelse av kunnskap som erfaring, skjønn og klinisk blikk.

Samtidig har den hissige debatten om fagdefinisjoner som raste på 1990-tallet, stilnet, og sykepleien som høyskolefag anklages for å være utydelig og ullent. Men hva tenker egentlig sykepleiere selv om faget sitt? Hva er egentlig sykepleie? I vinter har vi i Sykepleien gått løs på disse spørsmålene. 

Sykepleien har gjennomført en omfattende spørreundersøkelse som ble besvart av over 2000 sykepleiere, der vi har spurt hvilke oppgaver de faktisk utfører i hverdagen, og hva de tenker sykepleiere burde gjøre. Når ikke svarene på disse to spørsmålene ble det samme, har vi forsøkt å forklare hvorfor det er sånn.

Hva mener sykepleiere sykepleie er?

Når jeg leser sykepleieres egne tanker om faget sitt, synes jeg ikke det er ullent. Om formuleringene er ulike og ståstedene forskjellige, står likevel dette fast: Sykepleie er å hjelpe folk som trenger hjelp. Så enkelt.

«For meg er basis i sykepleien å hjelpe pasienten til å ta vare på seg selv», sier anestesisykepleieren fra den høyteknologiske operasjonsstua, der han styrer maskiner og medikamenter som holder alle vitale funksjoner i gang.

Og operasjonssykepleieren som leirer, teller og dekker opp, motiveres ikke av prosedyrene og kirurgene, men av at akkurat denne pasienten skal beskyttes mot infeksjoner og komplikasjoner.

Det er en lang vei fra den psykiatriske sykepleieren som forsøker å sette livsmot i en deprimert pasient, til den geriatriske sykepleieren som nitid observerer og søker etter årsaker til den begynnende funksjonssvikten hos en eldre mann. Men de gjør det samme: De bruker kompetansen sin til å hjelpe den andre.

Hva sykepleiere gjør

Det er når vi begynner å se på hva sykepleiere gjør, at bildet begynner å bli ullent. For om alle er enige om at det er i arbeidet med og for pasienten at sykepleie skjer, er det lett å se hvorfor frustrasjonen er så stor.

Sykepleien har altså spurt 2000 sykepleiere om hva de gjør, og kartet over sykepleieres oppgaver avdekker et underlig landskap som spenner fra medisinsk utredning og behandling til vaktmesteroppgaver og renhold. Avanserte prosedyrer gjøres ikke lenger bare av de spesialiserte på sykehusene. Også i kommunene og hjemmetjenestene stelles invasive dren, og alvorlig psykisk syke følges opp.

Samtidig det over 75 prosent som angir at de hver uke rydder og vasker opp etter måltider, over 90 prosent må ta imot innkommende telefoner til avdelingen, og 37 prosent må selv vaske rommene mellom pasienter.

Om man kun ser på oppgavene sykepleieren faktisk utfører, er det ikke rart at faget vanskelig lar seg definere.

Sist i undersøkelsen hadde vi et åpent spørsmål der vi ba folk legge inn noen linjer om hva de mener sykepleie er. Jeg så for meg at disse fritekstsvarene ville romme linjer om privilegiet det er å få være der for andre og lovprisninger av verdens viktigste jobb. Det gjør den også, men disse drukner i den massive frustrasjonen over flommen av oppgaver som står i veien for å få utført sykepleie.

LES ET UTVALG AV SVARENE HER: 

Administrasjon og gulvvask

Frustrasjonen følger to hovedspor. Det ene er knyttet til alle de nye administrasjonsoppgavene og de økende kravene til dokumentasjon. Men det andre sporet er det som faktisk fremstår som det største problemet og tidssluket: en uendelig rekke av enkle, praktiske oppgaver. Sykepleiere vasker gulv, tilbereder mat, rer senger, vanner blomster, henter hjelpemidler, vasker rom og medisinskteknisk utstyr. De gjør vaktmesteroppgaver og portørtjenester.

Alt dette er trivielle oppgaver som hvem som helst kunne gjort. En respondent beskriver det slik: «Sykepleiere gjør andres oppgaver hver dag. Alle de andre kan si: Dette er ikke min jobb. Men en sykepleier kan aldri si det, uansett hva det er.»

Sykepleie foran skjermen

Forfatter og professor Ingunn Elstad skriver at hun tidligere har brukt utsagnet «for å vite hva sykepleie er, skal du ikke se på hva hun gjør, men hvor blikket hennes er rettet». Nå lurer hun på om det kanskje ikke lenger har gyldighet – er ikke blikket vårt stadig oftere rettet mot skjermen? Er vi på vei vekk fra den pasientnære pleien og over i administrasjon av pasientforløp? Er det en bevegelse vekk fra sykepleien, eller er det en naturlig utvidelse av feltet vårt?

Den britiske sykepleieforskeren Davina Allen mener sykepleierens koordinerende og organisatoriske rolle i pasientforløpet er underkommunisert og må løftes opp og inn i fagets identitet og skolering. Hos sykepleierne vi har spurt, er synet på administrative oppgaver blandet. 36 prosent synes de bruker passelig mye tid på dette, men hele 50 prosent synes det går med for mye tid. Og administrative oppgaver som ikke er direkte knyttet til pasienten, kommer langt opp på listen over oppgaver sykepleierne mener andre burde utført.

Midt i hierarkiet

Medisinen og legen har alltid hatt en sentral plass i sykepleiefaget. Professor og sykepleier Per Nortvedt beskriver Florence Nigtingales tanker om medisinen som en brikke i den totale helbredelsesprosessen – kirurgen fjerner kulen, sykepleien sørger for å gi pasienten den nødvendige pleien og skape et miljø som gjør at såret kan gro.

Å administrere, utføre og understøtte medisinsk behandling i et avklart ansvarsforhold, der legen ordinerer og vi utfører og observerer, inngår som en selvfølgelig del av sykepleiefaget. Det er få i undersøkelsen vår som reagerer på at oppgaver som tradisjonelt har tilhørt legene, nå skyves over på dem. Bare 16 prosent sier de daglig gjør oppgaver de mener legen heller burde gjort.

Mer uavklart fremstår derimot forholdet til helsefagarbeiderne. I stor utstrekning gjør sykepleiere og helsefagarbeidere de samme oppgavene, men sykepleierne har en rekke andre oppgaver i tillegg. 54 prosent av respondentene i undersøkelsen svarer at de daglig gjør oppgaver de mener helsefagarbeidere heller burde ha gjort.

I fritekst gir flere uttrykk for at helsefagarbeidere har lite forståelse for hvor mye tid dokumentasjon, medisiner og administrasjon tar – og at sykepleierne føler seg uglesett om de ber om bistand til praktiske oppgaver for å få frigjort tid til arbeid foran skjermen.

«Sykepleiere må blir flinkere til å delegere», sier Iren Luther i Fagforbundet. Men samtidig minner hun oss på at helsefagarbeidere også er helsepersonell, og heller ikke skal gjøre oppgaver som renhold og praktisk bistand. Oppgavene sykepleierne i størst grad gir uttrykk for at de mener andre burde gjøre, er nettopp det som ikke er pasientrelatert, men knyttet til vedlikehold og drift av avdelingene. Oppgaver heller ikke helsefagsarbeiderne vil ha.

Hvorfor ble det sånn?

«Rammebetingelsen er rett og slett ikke rigget for å utføre sykepleie i tråd med de verdiene faget har tradisjoner for», sier sosiolog Ole Jacob Thomassen. Det er ikke faget vårt som er utydelig, problemet er at arbeidsgiverne våre ikke er interessert i det vi synes vi skal bruke tiden på. Fagsjef i Norsk Sykepleierforbund, Kari Bugge, hevder at den kompetansen sykepleiere sitter med, og som sykepleievitenskapen utvikler, er etterspurt av pasienten og deres pårørende, men i liten grad av arbeidsgiverne. En sykepleier uttrykker det slik i undersøkelsen vår:

«Jeg ble ikke sykepleier fordi jeg elsker å lage mat, eller krølle håret til frøken Hansen på rom 208. Jeg ble sykepleier fordi kompetansen jeg innehar og bygger opp, skal gagne deg som pasient, slik at du kan leve et godt og fullverdig liv, både med og uten sykdom. La oss gjøre jobben vi utdannet oss til, og ikke utnytt oss mer! Vi er sabla lei av å ha kloke hoder som ikke brukes.»

Potetproblemet

«Potetproblemet» har det stått på en lapp på pulten min mens jeg har jobbet med dette prosjektet. «Vi er som poteten – vi kan brukes til alt», sier ofte sykepleiere, noen ganger lakonisk, noen ganger med en viss stolthet.

Da nordmenn på 1700-tallet begynte å bruke poteten til å lage mel, tynne ut kjøtt og fisk og lage lefser og sprit av, var det utløst av at vi sultet på grunn av dårlige kornavlinger. Da fant vi noe vi lett kunne dyrke i overflod, og brukte det til alt mulig. Selv om resultatet ble så som så, mettet det og holdt nøden på avstand.

Det er ingen grunn til at sykepleiere skal ha noen potetidentitet. Vi er mangelvare – det er ikke vi som burde brukes til ting andre kunne gjort like godt. Det er oppløftende å høre HR-direktøren ved Ahus medgi at det er dårlig samfunnsøkonomi og uheldig for rekrutteringen å la sykepleiere gjøre oppgaver som renhold og kjøkkentjeneste.

Vi kan håpe på at sykepleiermangelen innhenter arbeidsgiverne våre og presser frem en avgrensing, men det er til syvende og sist sykepleierne selv som må kjempe for sin egen integritet.

En sterk profesjonell identitet yter motstand mot styresmaktenes behov for kostnadsreduksjon, skriver sykepleieforsker Elisabeth Kjølsrud. Vi må vekk fra identiteten som helsevesenets potet og fortsette å definere og kjempe for kjernen i faget vårt; å hjelpe den som trenger hjelp. Og det må, som Kari Martinsen sier, få ta den tiden det tar. Noen andre kan reparere faksmaskinen og sette på kaffen.