Fosterantallsreduksjon er forskjellig fra selvbestemt abort

Jeg skrev et innlegg  «Kan tvillingabort forsvares etisk?» i Sykepleien 4. april 2019. Barra og medforfattere kom med et tilsvar i sin artikkel « Fosterantallsreduksjon kan forsvares etisk når abort kan det » 30. april 2019.

Jeg er enige med Barra og hans kolleger i at fosterantallsreduksjon er et bedre og mer presist begrep enn fosterreduksjon og tvillingabort. Men når man med en dårlig skjult arroganse avslutter debattinnlegget med å påberope seg grundige og faglig oppdaterte artikler i en etisk debatt, bør man selv anlegge den samme norm for grundighet og oppdaterthet. Å bare bruke en så omstridt kilde som Evans i spørsmålet om risiko er problematisk.

Omstridte tall

Tallene fra Evans stammer ikke fra en kilde som er uavhengig, det vil si at den ikke profitterer på å ha lave komplikasjonsrater. Det norske fagmiljøet ved Eggebø opererer med et risikotall som varierer fra 5–10 prosent og informerer om at det er en kombinasjon av bakgrunns- og prosedyrerisiko.

I korrespondanse oppgir Eggebø at 5–10 prosent er et vidt intervall, men at det gir rimelig trygghet for at det er så nær sannheten som man kan komme. Det norske fagmiljøet ser både på Evans sin forskning og forskning fra andre land, blant annet Nederland og Sverige (1). Den svenske artikkelen er fra 1994 og illustrerer hvordan det gikk da de skulle starte opp en ny prosedyre.

Argumenter av verdi

Det er riktig at det ikke foreligger empirisk forskning som tyder på at gjenlevende tvilling opplever sorg. Men er dette litteratur som tar for seg tilfeller der man snakker om å miste en bror eller søster som følge av fosterantallsreduksjon, eller dreier det seg om forskning om sorg generelt hos tvillinger som mister en søsken?

Dessuten, at det ikke er empirisk belegg for at det forfatterne kaller sorgargumentet er av verdi, betyr vel ikke at det ikke kan antas å ha verdi? Forfatterne tar heller ikke opp det viktige spørsmålet om informasjon til gjenlevende tvilling og problemstillingen i forhold til «ikke å vite», versus «å vite».

Bør behandles av nemnd

Jeg fremmet en rent deskriptiv påstand som grunnlag for regjeringens syn om at fosterantallsreduksjon skiller seg fra ordinær abort ved at kvinnen her ønsker å fullføre et svangerskap. Dette får forfatterne til å tillegge meg en påstand om at «når en kvinne først ønsker å være mor, så må hun godta å få flere barn enn hun i utgangspunktet ønsket seg». Det har jeg aldri hevdet.

Det jeg derimot vil argumentere for, er at fosterantallsreduksjon er en så alvorlig avgjørelse at nemndbehandling er berettiget. Å hevde at dette er diskriminerende overfor kvinnen, blir å se bort fra sakens kjerne.

Sakens kjerne

Det handler om avliving av et foster på et grunnlag som ikke fullt ut kan sammenliknes med ordinær abort, der man ikke ønsker et barn i utgangspunktet, og der det i tillegg foreligger en ikke ubetydelig risiko for det gjenlevende barnet. Forfatterne Barra og medarbeidere ser helt bort fra hensynet til det/de fostrene som skal bæres frem. Det er jo nettopp denne realitet som gjør fosterantallsreduksjon forskjellig fra selvbestemt abort. 

Til slutt, vil jeg stille meg tvilende til at begrepet «selektiv abort» bare skal forbeholdes 2.c vilkåret i abortloven og ikke de andre vilkårene som hjemler abort ved nemndbehandling etter 12. svangerskapsuke.

Referanser

1. Van de Mheen L, Everwijn SMP, Knapen MFCM, et al. Pregnancy outcome after Fetal Reduction in Women with a Dichorionic Twin Pregnancy. Oxford academic. 2015 (30), no 8, p. 1807–12