Vet du hvor du er?

Bildet viser en skulptur av en gammel mann. Han går med stokk og er helt alene.
SÅNN SYSTEMET FUNGERER: Sykehusene skal få dem fort ut, og kommunene skal ta imot med det samme, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.

For pleietrengende eldre med sammensatt sykdomsbilde kan samhandlingsreformens systemer by på mye reisevirksomhet. 

Han kom fra sykehuset sent i går kveld. Så sent at det var nattevakten som tok imot ham. Han ligger fortsatt på stikklakenet ambulansefolkene forflyttet ham på. Kofferten hans står uåpnet på gulvet. Jeg har tenkt å bruke morgenstellet på å kartlegge ham.

«Vet du hvor du er?» spør jeg etter å ha hilst.

Han ser seg litt rundt. Ser kofferten sin på gulvet. Trærne utfor vinduet. Klokka på veggen. Vannglasset på nattbordet. Så ser han granskende på meg og sier:

«Jeg forstår at du spør meg om dette fordi du vil finne ut om jeg er klar i toppen, eller litt surrete. Og jeg pleier å skryte av å være helt intakt tross alderen, men nå må jeg innrømme at jeg ikke er helt sikker på hvor jeg er. Du forstår at jeg har blitt flyttet så mye omkring de siste ukene at nå klarer jeg ikke lenger å henge med».

«Du får skrive hva du vil på arket ditt», legger han til.

På vaktrommet blar je­g meg bakover i innleggelsesrapporter og epikriser i journalen hans. Et korttidsopphold på sykehjemmet avbrytes av en poliklinisk time på sykehuset som fører til en innleggelse. Er du innlagt på sykehus mer enn 24 timer, mister du plassen, dermed blir han sendt til en annen sykehjemsavdeling når sykehuset melder ham utskrivningsklar noen dager senere. Det var der det var ledig.

Men om han er utskrivningsklar fra den ene sykehusavdelingen, betyr ikke det at han er ferdig utredet. De har nemlig sendt en henvisning til en annen avdeling på sykehuset, så dit må han inn ti dager senere. Derfra sendes han videre inn til Rikshospitalet for behandling og så tilbake til lokalsykehuset som melder ham utskrivningsklar to dager senere. Innen ambulansen har tid til å hente ham, har klokka blitt nesten elleve på kvelden. Her hos oss har han ikke vært før.

Det er ingen som har gjort noe galt. Det er sånn systemet vårt fungerer. Sykehusene skal få dem fort ut, og kommunene skal ta imot med det samme.

«Men nå skal jeg vel ikke noe sted på en stund? Her virker det rolig og fint».

Jeg svarer ikke på det, men spør hva han pleier å spise til frokost. Jeg har ikke hjerte til å fortelle ham at han bare er midlertidig plassert på denne avdelingen i påvente av en ledig plass på rehabiliteringen.

Les også:

Går vi gamle for lut og kaldt vann?

Illustrasjon i sort og hvitt som viser en eldre mann i profil. Mannen og bildet er i ferd med og spises opp.
FØLER AVMAKT: Jeg registrerer at offentlige og kommunale instanser i liten grad bryr seg om vårt liv og levnet. Og når de bryr seg, lykkes de ikke helt, skriver artikkelforfatteren.

Jeg har jobbet på Frivilligsentralen og selv hjulpet eldre og bevegelseshemmede. Nå er jeg 87 år og trenger selv hjelp. Dette er mine tanker og min opplevelse av helsevesenet.

Underernæring hos eldre har vært et problem lenge. Det ser ikke ut til at det skjer noen bedring på den fronten, selv om regjeringen utreder og Helsedirektoratet instruerer. 

I Dagbladets Magasin – fra november 2016 – leste jeg hvordan en stor del av pleietrengende eldre er underernærte i artikkelserien «Eldresviket». Så mange som nærmere 45 prosent av alle som bor hjemme med oppfølging av hjemmesykepleie er underernært. Og andelen underernærte eldre på sykehjem er opptil 60 prosent.

Ensomhet og isolasjon

Den store infamiteten er den manglende oppfølgingen av hjemmeboende eldre som ikke har noen tjenester fra kommunen. Ifølge SSBs befolkningsundersøkelse «Helse i Norge»  er det i dag 11 000 hjelpetrengende eldre som ønsker seg hjelp, men som står uten tilbud til tross for at de har store vanskeligheter med å utføre nødvendige gjøremål i hverdagen.

Les også: