Samtaler på sengekanten er ikke en mindreverdig form for sykepleie

Liv og død og sykdom og mennesker og jobb og barmhjertighet går i denne jobben over i hverandre. Slikt lar seg ikke enkelt kategorisere og plassere.

Her kan du høre dette innlegget som podkast:

Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.

– Jeg skulle ønske noen kunne skrive ned livshistorien min, sa den gamle pasienten (la oss kalle ham A) da jeg var innom for å hjelpe ham med kveldsmaten. – Jeg har levd lenge og opplevd mye, og jeg har ingen å fortelle det til. Vet du om noen som kunne gjort det for meg? Kunne du gjort det, kanskje?

Spørsmålet kom da jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet etter å ha smurt på noen brødskiver og gitt ham medisin. Jeg måtte nesten konsentrere meg for å greie å si nei, og det var ikke grunnet manglende årsaker. Foruten at jeg verken hadde tid eller anledning, ville det å ta på seg en slik rolle i tillegg til å jobbe i hjemmesykepleien bli for vanskelig.

Siden jeg er særdeles glad i å skrive, forsto jeg imidlertid ønsket hans veldig godt. Jeg har skrevet ned deler av livshistorien til mine foreldre, og jeg har begynt på min egen. Etter som jeg blir eldre, innser jeg hvor viktige fortellingene våre er for oss alle. A hadde lite og ingen kontakt med sin familie. Han hadde virket litt dårligere i det siste, syntes jeg, uten at jeg kunne sette fingeren på hva som var galt.

Jeg beklaget og sa at jeg ikke kunne hjelpe ham. Jeg visste ikke av noen andre heller som kunne, men sa at jeg håpet det ordnet seg.

Noen kvelder senere var jeg tilbake hos A, denne gangen for å hjelpe ham med å legge seg. Vi pleide ikke å hjelpe til så mye, ei støttende hand kunne noen ganger være nok. Det hadde vært ei heftig ettermiddagsvakt, og klokka viste at jeg lå litt etter skjema. Neste oppdrag ventet, men jeg kunne ikke forlate ham uten videre. Det var tydelig at han ville noe.

Jeg satte meg på sengekanten for å ønske ham god natt. Hodet hans hvilte på puta, og han så på meg ei stund før øynene hans ble blanke. – Det første jeg husker av faren min, er at han slo meg. Jeg var tre år gammel, og vi var i vedskjulet. Det gjorde så veldig, veldig vondt, ja ikke bare selve slaget, men det at han slo meg. Jeg glemmer det aldri.

Tårene hans rant ned på puta. Den gamle mannen hadde treåringens uttrykk da han fortsatte å fortelle om en vond barndom som han ikke hadde satt ord på, inntil nå. Jeg ble sein inn den kvelden for å skrive rapport.

Da jeg kom tilbake på kontoret, var jeg berørt av det A hadde fortalt. Jeg hadde på følelsen at det ikke var tilfeldig at han valgte å fortelle det nå, men jeg visste bokstavelig talt ikke hvor jeg skulle plassere samtalen vår. Var den i det hele tatt sykepleie?

Jeg lot være å notere hendelsen i journalsystemet. Riktignok var det ingen relevante hovedpunkter i pleieplanen der dette kunne anses som en daglig rapport, men jeg kunne skrevet et notat om det. Hvis min forsinkelse hadde skyldtes at A hadde fått et sår jeg måtte forbinde, ville jeg fortalt mine kolleger om det uten å nøle. I tillegg ville jeg dokumentert det i skriftlig rapport.

Selv om jeg følte at samtalen med A var viktig, nevnte jeg den kun i en bisetning for nattevakten under den muntlige rapporten. Samtalens innhold holdt jeg for meg selv. Hvorfor dokumenterte jeg ikke det som hadde hendt?

Sykepleien, i likhet med medisinen, praktiserer ofte et dualistisk syn på helse. Fysiologi og anatomi skilles fra det emosjonelle, sykdommer skilles fra erfaringer. De forskjellige grunnutdanningene vektlegger sykepleieteori og naturvitenskap ulikt. Den moderne sykepleien er blitt mer instrumentell og inndelt i mange spesialiseringer for ulike sykdommer og pasientgrupper.

I utgangspunktet er det aldri galt med kunnskap om kropp og sykdom. Det er godt at noen ønsker å fordype seg, det kommer utvilsomt pasienter til gode. Bør vi likevel stille spørsmål ved om kunnskap i en slik form kan virke begrensende, all den tid livet og kroppen ikke kan stykkes opp på samme måte?

Noen ganger kan det være hensiktsmessig med soner og måleenheter, selv når det gjelder kroppen. Men om ingen har oversikt og faktisk snakker med pasienten, så kan vi gå glipp av mye verdifull informasjon som kanskje kunne spart både pasienten og samfunnet for unødvendige belastninger.

Hvordan kan vi forsøke å sikre oss at pasienter både blir snakket med og lyttet til? Nye videreutdanninger? Kanskje behøver vi noen samtalesykepleiere, eller noen livsfortellingssykepleiere? Hva med en toårig master i til-stede-i-øyeblikket?

Jeg husker en pasient som kom tilbake fra et sykehusopphold grunnet lungebetennelse. Han tisset ofte om nettene da han var innlagt, og hadde noe motvillig vært hos uro-sykepleier på sykehuset. Med seg hjem hadde han henvisning til ultralyd og urolog. Dette til tross for at han hadde insistert på at det ikke var slik hjemme. Og riktig nok, da han kom hjem, stoppet tissingen om natten.

– Jeg lå mye på sykehus som barn, fortalte han senere. På den tiden fikk ikke foreldre være sammen med barna sine på sykehuset, og jeg var mye engstelig. – Jeg har tenkt på det nå, sa han, om det kanskje var derfor jeg tisset mye om nettene på sykehuset.

Betydningsfulle øyeblikk, slik som det med A på sengekanten, tror jeg er viktige for vår kropp og helse. Så viktige synes jeg de er, at de fortjener å nevnes formelt i en rapport. Formen er jeg usikker på, men detaljert innhold trenger ikke noteres med mindre pasienten ønsker det og det er naturlig.

Jeg tror kanskje min taushet om det som hendte, skyldes at jeg synes det er uklart hvor en slik fortelling hører hjemme. I sykepleiejournalen, i pleieplanen eller i muntlig rapport? Kun mellom pasient og sykepleier?

Kanskje er det en avveining man må ta når den dukker opp. Liv og død og sykdom og mennesker og jobb og barmhjertighet går i denne jobben over i hverandre. Slikt lar seg ikke enkelt kategorisere og plassere. Livsfortellingene våre er betydningsfulle både for sykepleien og helsevesenet ellers, om enten den strenge og avgrensende rapportformen omfavner dem eller ikke.

I våre livsfortellinger ligger det muligheter til helbredelse, tilgivelse og anerkjennelse. Fortellingen kan hjelpe oss til å erfare vår tilværelse som meningsfull. Når man på slutten av livet ytrer en fortelling, så handler den ofte om forsoning. Og forsoning er en forutsetning for å gå videre med noe, eller for å avslutte noe.

Relasjonene mellom mennesker, også pasienter og sykepleiere, er viktige for helsa. Det er ingen grunn til å føle at samtaler på sengekanten er en mindreverdig form for sykepleie. At noen setter seg litt ned, kan være akkurat den sykepleien en trenger når en er gammel og syk og innhentes av livet.

Det hører med til historien at A døde noen måneder senere. Jeg vet ikke om han fikk tak i noen som skrev ned livshistorien hans, jeg tror ikke det. Men nå lever litt av fortellingen hans videre likevel, om enn på en annen måte enn han forestilte seg.