Går vi gamle for lut og kaldt vann?

Underernæring hos eldre har vært et problem lenge. Det ser ikke ut til at det skjer noen bedring på den fronten, selv om regjeringen utreder og Helsedirektoratet instruerer. 

I Dagbladets Magasin – fra november 2016 – leste jeg hvordan en stor del av pleietrengende eldre er underernærte i artikkelserien «Eldresviket». Så mange som nærmere 45 prosent av alle som bor hjemme med oppfølging av hjemmesykepleie er underernært. Og andelen underernærte eldre på sykehjem er opptil 60 prosent.

Ensomhet og isolasjon

Den store infamiteten er den manglende oppfølgingen av hjemmeboende eldre som ikke har noen tjenester fra kommunen. Ifølge SSBs befolkningsundersøkelse  «Helse i Norge» er det i dag 11 000 hjelpetrengende eldre som ønsker seg hjelp, men som står uten tilbud til tross for at de har store vanskeligheter med å utføre nødvendige gjøremål i hverdagen.

Konsekvensen er at mange av disse opplever ensomhet og isolasjon. Når en ser på hvilke faktorer som er avgjørende for helse og trivsel i eldre år, kommer ensomhet, depresjon og psykiske forhold høyt opp leste jeg i en artikkel på NHI s nettsider. 

Selvmord blant eldre

Suicidale tanker kan dukke opp hos eldre. Da sliter de ofte med følelsesmessige smerter som kan oppleves som uutholdelig. Selvmord blant eldre er et underkommunisert problem. Det er lite kunnskap om emnet også blant helsepersonell, og det gjør at mange eldre ikke får den hjelpen de trenger. Dette gjenspeiles, blant annet, i en undersøkelse om eldre og selvmord.

De siste årene har antall selvmord blant eldre over 65 år ligget på mellom 75 og 100 i året. Internasjonale studier viser at det gjennomføres rundt fire selvmordsforsøk for hvert gjennomførte selvmord. Det tilsier at det er rundt 400–500 selvmordsforsøk blant eldre. Dette leste jeg i en  artikkel i Sykepleien.

Blir neglisjert

Jeg føler noe avmakt når jeg registrerer at offentlige og kommunale instanser i liten grad bryr seg om vårt liv og levnet. Og når de bryr seg, lykkes de ikke helt. Dét til tross for at Kommunenes Sentralforbund understreker at kommunale helsetjenester er førstelinjen inn til helsevesenet, og at kommunene skal sørge for gode helsetjenester til alle som trenger det.

Maktesløsheten blir ikke mindre når vi gamle opplever at politikerne pynter seg med eldreomsorg uten å faktisk hjelpe. De eldre og sykeste blant oss blir altfor ofte neglisjert.

Grotesk eksempel

I følge en artikkel i Romerikes Blad 22. mars [bak betalingsmur] ble en eldre mann (84) – nyoperert for lårhalsbrudd – kastet ut av Ahus og sendt hjem i taxi. Dette skjedde kort tid etter operasjonen. Og dette til tross for at legene var klare på at det var uforsvarlig å sende ham hjem.

Den nyopererte mannen fikk ikke kommunalt korttidsopphold på sykehjem slik at han kunne få opptrening til å komme seg på bena igjen. Han kunne ikke gå opp trappen til sitt eget soverom og heller ikke gå ned til toalett og dusj. Resultatet ble at han måtte tilbringe dagen i stolen sin, og der måtte han også sove. Da blir det jo helt grotesk når direktøren for helse og sosial sier at kommunen er opptatt av å ha en god og forsvarlig helsehjelp. Men fagre ord fra den ansvarlige er bare munnsvær når resultatet er så meningsløst.

Følelse av avmakt

Avmakt følte jeg også for en god tid tilbake da jeg syntes at det ble vel mye rusk i maskineriet og ikke fikk den hjelp og støtte jeg hadde behov for, og som jeg faktisk hadde krav på. Omsider måtte jeg selv ta initiativet å kjøpe – i dyre dommer – tid for en utredning på LHL – sykehuset på Gardermoen.

Transporten frem og tilbake kom alene på over 1200 kroner. Epikrisen var klar. jeg hadde en bekymringsfull sykdom. Det alvorlige var at hvis symptomene hadde blitt oppdaget tidligere, kunne jeg kanskje sluppet en forverring. Jeg forsto etter hvert at for alle med denne sykdommen så er trening en hjørnestein i rehabiliteringen.

Jeg fikk ikke hjelp

Ingen stilte opp da jeg trengte hjelp med å finne en institusjon som kunne hjelpe meg. Derfor gikk det altfor lang tid før jeg – på eget initiativ – begynte å lete etter en løsning.

Det var Helsenorge.no som hjalp meg. Her sto det «... De tjenestene bruker har behov for, både fra spesialisthelsetjenesten og fra kommunene, skal samarbeide». Og det sto: «... Habiliterings- og rehabiliteringstilbudet skal være samordnet, tverrfaglig og planlagt, og brukers medvirkning og innflytelse er viktig...» Da var det bare å begynne å undersøke. Det var ikke lett.

En bortgjemt tjeneste

Etter hva jeg erfarte finnes det ikke noe informasjon noe sted om dette. Neste trinn var å surfe på nettet blant kommunens mangslungne hjemmesider om hvor jeg kunne få hjelp. Det var en så håpløs oppgave at jeg var nær ved å gi opp. Omsider fant jeg at Tjenestekontoret i kommunen kunne være stedet, og der oppdaget jeg muligens den mest anonyme, nesten «hemmelige» tjenesten kommunen tilbyr: «Forebyggende og rehabiliterende tjenester». 

På Tjenestekontoret kom jeg i kontakt med noen hjelpsomme og hyggelige mennesker som hjalp meg med å komme i gang med treningen. Dog ett år senere enn jeg burde ha fått hjelp om jeg hadde fått korrekt veiledning fra ansvarlig.

Min konklusjon kan ikke være annet enn at helsevesenet og institusjonene på langt nær fungerer på det kvalitetsnivået de bør være!