Tidkrevende prosess å etablere en spesialistgodkjenning

I snart 20 år har Anestesisykepleiernes Landsgruppe i Norsk Sykepleierforbund (ALNSF), nå Anestesisykepleierne NSF, arbeidet målrettet for en myndighetsgodkjenning av anestesisykepleierfunksjonen.

20 år med prosjekter og forberedelser

Forbundsledelsen i Norsk Sykepleierforbund (NSF) gjorde i 2001 et vedtak om å utrede en ordning for spesialistgodkjenning av anestesisykepleiere i Norge. Det ble opprettet kontakt opp mot godkjennende myndigheter i Helse- og sosialdepartementet og Helsedirektoratet.

I 2002 ble det opprettet en prosjektgruppe bestående av representanter fra NSF og ALNSF. Gruppens oppgave var å utvikle kompetansekriterier for spesialistgodkjenning av anestesisykepleiere. Prosjekt Spesialistgodkjenning for anestesisykepleierne, SPAAS, ble etablert.

I 2005 ble det tatt kontakt med ulike sykehus for samarbeid og deltagelse i prosjektgruppen sentralt og utprøving av kompetansekrav ved pilotsykehus lokalt, og i perioden 2005 til 2008 ble det etablert kontakt med demonstrasjonssykehus. Det ble også nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra SPAAS prosjektgruppe og utdanningsutvalget/etterutdanningsutvalget i ALNSF, som skulle utarbeide kursmaler til bruk ved landets anestesiavdelinger. Arbeidsgruppen fullførte oppdraget og leverte kompetansemaler og kursmaler med obligatoriske kompetansekrav for å sikre lik mulighet for kursgjennomføring nasjonalt.

Som en videreføring av dette ble PASTA-prosjektet (Pasientsikkerhet, samhandling og trygg anestesi) etablert som et samarbeid mellom Sykehuset Østfold, NSF og ALNSF i 2010. Arbeidet ble avsluttet i november 2012 med en rapport og en samling der ledere fra anestesiavdelinger i Norge deltok. De oppsummerte arbeidet og diskuterte prosjektets overføringsverdi.

På stedet hvil

Kontakten med godkjennende myndigheter ble videreført, men arbeidet var krevende. Helsedirektoratet gjennomførte i denne perioden en revisjon av spesialistgodkjenningsordningen for allerede etablerte grupper, og fremdriften ble utsatt i påvente av nye søkergrupper.

I etterkant av dette har arbeidet stått på stedet hvil, til tross for et solid grunnlag.

Rammeverket er ferdig

Arbeidet frem mot en spesialistgodkjenning har ført til at anestesisykepleierne har dokumenter for kompetansekrav og har etablert en nasjonal eksamen, og det er fastsatt kriterier for å oppnå en spesialistgodkjenning:

• Dokumentasjon på grunnutdanning i sykepleie med autorisasjon
• Dokumentasjon på videreutdanning i anestesisykepleie
• Minimum 3 måneder praksis innenfor de siste to år, med skriftlig anbefaling fra nærmeste anestesifaglig ansvarlige om at kandidaten oppfyller kompetansekravene
• Egne tilleggskrav om søker har utenlandsk utdanning
• Krav om fornyet godkjenning etter 5 år (inkludert krav om praksis og etterutdanningstimer)

Styringsdokumentene ligger klare

Anestesisykepleieres funksjonsområde er beskrevet i Grunnlagsdokumentet. Det har en kompetansebasert tilnærming og beskriver ønsket læringsutbytte etter endt spesialutdanning i form av kompetansemål. Dokumentet tydeliggjør de utfordringer som skal møtes, identifiserer kompetansebehovet, skreddersyr retninger for å oppnå slik kompetanse samt beskriver måloppnåelser og kriterier for ikke-bestått praksis.

Rollen som anestesisykepleier krever kunnskaper innen relevante medisinske basisfag, naturvitenskapelige og sykepleiefaglige emner, samt kliniske, tekniske og ikke-tekniske ferdigheter. Anestesisykepleiere handler faglig forsvarlig innenfor eget kompetanseområde, utfører sitt arbeid i samsvar med gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer, og sikrer pasientens autonomi, integritet og medbestemmelsesrett.

Anestesisykepleiere prioriterer og iverksetter sykepleietiltak og medisinske oppgaver i henhold til « Norsk standard for anestesi ». Hensikten med standarden er å ivareta pasientsikkerheten gjennom å sikre tilfredsstillende anestesiologisk praksis i Norge. Norsk standard for anestesi er utformet som normgivende retningslinjer for alle som utfører anestesiologisk arbeid, uavhengig av geografiske og organisatoriske forhold. Dokumentet beskriver tydelig oppgave- og ansvarsfordelingen mellom anestesisykepleier og anestesilege.

Hva er så en spesialist?

Retten til spesialistgodkjenning følger av helsepersonelloven § 51, som gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om spesialistutdanning for autorisert helsepersonell og godkjenning av spesialister.

I forarbeidene til loven fremgår det at autorisasjon av helsepersonell er et offentlig styringsmiddel som skal bidra til nødvendig kompetanse og kvalitet i helsetjenesten. Tittelen skal skape forutsigbarhet og sikkerhet for at innehavere av titlene har bestemte kvalifikasjoner. Dette skal bidra til kvalitet og sikkerhet uavhengig av arbeidssituasjon og arbeidssted.

I høringen til spesialistgodkjenning for sykepleiere med master i avansert klinisk allmennsykepleie påpekes det: «Innføring av offentlig spesialistgodkjenning vil være et tydelig signal fra helsemyndighetene om at sykepleiere med den bestemte masterutdanningen innen allmennsykepleie, er en viktig ressurs og nødvendig kompetanse i kommunale helse- og omsorgstjenestene».

Formålet er faglig forsvarlighet

Helsepersonellovens § 4 om forsvarlighet sier at «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». Videre at «Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell».

Med oppmerksomheten rettet mot fremtidsutfordringene, men også mot pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenestene, er vårt ønske at Helse- og omsorgsdepartementet jobber for nettopp dette: Spesialistgodkjenning for pasientens beste – ikke i rekrutteringsøyemed.