Hopp til hovedinnhold

Tidkrevende prosess å etablere en spesialistgodkjenning

Sammenrullet diplom med rødt sløyfebånd rundt
(Mostphotos)
Målrettet arbeid gjennom mange år har ført oss langt på vei mot en spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere. Men det stopper opp rett før målstreken, skriver Ann-Chatrin Leonardsen.

I snart 20 år har Anestesisykepleiernes Landsgruppe i Norsk Sykepleierforbund (ALNSF), nå Anestesisykepleierne NSF, arbeidet målrettet for en myndighetsgodkjenning av anestesisykepleierfunksjonen.

20 år med prosjekter og forberedelser

Forbundsledelsen i Norsk Sykepleierforbund (NSF) gjorde i 2001 et vedtak om å utrede en ordning for spesialistgodkjenning av anestesisykepleiere i Norge. Det ble opprettet kontakt opp mot godkjennende myndigheter i Helse- og sosialdepartementet og Helsedirektoratet.

I 2002 ble det opprettet en prosjektgruppe bestående av representanter fra NSF og ALNSF. Gruppens oppgave var å utvikle kompetansekriterier for spesialistgodkjenning av anestesisykepleiere. Prosjekt Spesialistgodkjenning for anestesisykepleierne, SPAAS, ble etablert.

I 2005 ble det tatt kontakt med ulike sykehus for samarbeid og deltagelse i prosjektgruppen sentralt og utprøving av kompetansekrav ved pilotsykehus lokalt, og i perioden 2005 til 2008 ble det etablert kontakt med demonstrasjonssykehus. Det ble også nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra SPAAS prosjektgruppe og utdanningsutvalget/etterutdanningsutvalget i ALNSF, som skulle utarbeide kursmaler til bruk ved landets anestesiavdelinger. Arbeidsgruppen fullførte oppdraget og leverte kompetansemaler og kursmaler med obligatoriske kompetansekrav for å sikre lik mulighet for kursgjennomføring nasjonalt.

Som en videreføring av dette ble PASTA-prosjektet (Pasientsikkerhet, samhandling og trygg anestesi) etablert som et samarbeid mellom Sykehuset Østfold, NSF og ALNSF i 2010. Arbeidet ble avsluttet i november 2012 med en rapport og en samling der ledere fra anestesiavdelinger i Norge deltok. De oppsummerte arbeidet og diskuterte prosjektets overføringsverdi.

På stedet hvil

Kontakten med godkjennende myndigheter ble videreført, men arbeidet var krevende. Helsedirektoratet gjennomførte i denne perioden en revisjon av spesialistgodkjenningsordningen for allerede etablerte grupper, og fremdriften ble utsatt i påvente av nye søkergrupper.

I etterkant av dette har arbeidet stått på stedet hvil, til tross for et solid grunnlag.

Rammeverket er ferdig

Arbeidet frem mot en spesialistgodkjenning har ført til at anestesisykepleierne har dokumenter for kompetansekrav og har etablert en nasjonal eksamen, og det er fastsatt kriterier for å oppnå en spesialistgodkjenning:

  • Dokumentasjon på grunnutdanning i sykepleie med autorisasjon
  • Dokumentasjon på videreutdanning i anestesisykepleie
  • Minimum 3 måneder praksis innenfor de siste to år, med skriftlig anbefaling fra nærmeste anestesifaglig ansvarlige om at kandidaten oppfyller kompetansekravene
  • Egne tilleggskrav om søker har utenlandsk utdanning
  • Krav om fornyet godkjenning etter 5 år (inkludert krav om praksis og etterutdanningstimer)

Styringsdokumentene ligger klare

Anestesisykepleieres funksjonsområde er beskrevet i Grunnlagsdokumentet. Det har en kompetansebasert tilnærming og beskriver ønsket læringsutbytte etter endt spesialutdanning i form av kompetansemål. Dokumentet tydeliggjør de utfordringer som skal møtes, identifiserer kompetansebehovet, skreddersyr retninger for å oppnå slik kompetanse samt beskriver måloppnåelser og kriterier for ikke-bestått praksis.

Rollen som anestesisykepleier krever kunnskaper innen relevante medisinske basisfag, naturvitenskapelige og sykepleiefaglige emner, samt kliniske, tekniske og ikke-tekniske ferdigheter. Anestesisykepleiere handler faglig forsvarlig innenfor eget kompetanseområde, utfører sitt arbeid i samsvar med gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer, og sikrer pasientens autonomi, integritet og medbestemmelsesrett.

Anestesisykepleiere prioriterer og iverksetter sykepleietiltak og medisinske oppgaver i henhold til « Norsk standard for anestesi». Hensikten med standarden er å ivareta pasientsikkerheten gjennom å sikre tilfredsstillende anestesiologisk praksis i Norge. Norsk standard for anestesi er utformet som normgivende retningslinjer for alle som utfører anestesiologisk arbeid, uavhengig av geografiske og organisatoriske forhold. Dokumentet beskriver tydelig oppgave- og ansvarsfordelingen mellom anestesisykepleier og anestesilege.

Hva er så en spesialist?

Retten til spesialistgodkjenning følger av helsepersonelloven § 51, som gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om spesialistutdanning for autorisert helsepersonell og godkjenning av spesialister.

I forarbeidene til loven fremgår det at autorisasjon av helsepersonell er et offentlig styringsmiddel som skal bidra til nødvendig kompetanse og kvalitet i helsetjenesten. Tittelen skal skape forutsigbarhet og sikkerhet for at innehavere av titlene har bestemte kvalifikasjoner. Dette skal bidra til kvalitet og sikkerhet uavhengig av arbeidssituasjon og arbeidssted.

I høringen til spesialistgodkjenning for sykepleiere med master i avansert klinisk allmennsykepleie påpekes det: «Innføring av offentlig spesialistgodkjenning vil være et tydelig signal fra helsemyndighetene om at sykepleiere med den bestemte masterutdanningen innen allmennsykepleie, er en viktig ressurs og nødvendig kompetanse i kommunale helse- og omsorgstjenestene».

Formålet er faglig forsvarlighet

Helsepersonellovens § 4 om forsvarlighet sier at «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». Videre at «Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell».

Med oppmerksomheten rettet mot fremtidsutfordringene, men også mot pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenestene, er vårt ønske at Helse- og omsorgsdepartementet jobber for nettopp dette: Spesialistgodkjenning for pasientens beste – ikke i rekrutteringsøyemed.

I etterkant av dette har arbeidet stått på stedet hvil, til tross for et solid grunnlag.

Tittelen skal skape forutsigbarhet og sikkerhet for at innehavere av titlene har bestemte kvalifikasjoner.

Les også:

Anestesisykepleieren: – Pasientene kommer til oss og gir fra seg kontrollen over egen kropp

Bildet viser Thomas Pettersen
(Nina Hernæs)
Potente medikamenter og avanserte maskiner: Men en viktig del av jobben gjør Thomas Pettersen med hendene.

Varsomt løfter Thomas Pettersen opp pasientens øyelokk. Pupillene er stive og øyeeplene matte. Fra venstre øyekrok triller en tåre.

En kikkhullsoperasjon er nesten over på Sykehuset Telemark.

– Han har litt væske i øyet fordi kroppen er tippet med bena opp og hodet ned. Da renner det lettere tårer og snørr. Han gråter ikke fordi han har vondt, men pasienter i narkose kan gråte hvis de har smerter, sier Thomas Pettersen.

Kontrollerer i sirkel

Han legger øyelokket ned igjen og teiper det så øyet ikke skal tørke ut. Lar blikket gå i en sirkel fra sprøytepumpen bak pasientens venstre hode, nedover slangen der smertestillende uten motstand drypper inn i den perifere venekanylen, videre til tuben i pasientens luftveier, fortsetter til høyre hånd og den andre venekanylen, over til ventilatoren og skopet. Det angir hvor godt oksygenert, ventilert og smertelindret pasienten er. Alle verdier tilsier at pasienten ligger i dyp, smerteløs søvn.

Et stort ansvar

Mens pasienten blir operert, opprettholder anestesisykepleieren hans basale livsfunksjoner.

– Pasientene kommer til oss og gir fra seg kontrollen over egen kropp. Overraskende mange vet ikke at de vil slutte å puste.

Thomas Pettersen tenker ikke på det hele tiden, men det slår ham iblant: Hvis ikke han gjør jobben sin, kan det få forferdelige konsekvenser.

Tanken dukker særlig opp i møte med barn.

– Når foreldre gir fra seg en ettåring til meg, skjønner jeg at det jeg driver med, er et privilegium og et stort ansvar.

Bruker hendene

Maskinene rundt ham måler og regner ut hvor mye oksygen pasienten får, om det når helt ut i de ytterste fingre og tær, om blodtrykket stiger eller synker. Går en verdi opp, må han finne ut hvorfor og kanskje korrigere. Går en annen ned, må han finne ut av det.

Men maskinene forteller ikke alt. Derfor bruker Pettersen hendene. Bøyer seg ned, legger hånden på pannen, kinnene, kjenner at huden er tørr og varm. Tar på ny bort teipen over øynene og kontrollerer pupillene for å se hvor godt opiatene virker.

– Er det greit, Thomas, at vi øker trykket til 16?

En robot med fire armer henger over pasienten. Buken er fylt med gass for å gi kirurgen bedre oversikt. Robotarmene skjærer i en kreftsyk prostata. Kirurgen styrer dem fra et hjørne av rommet.

– Øk, dere, sier Pettersen.

Når gassen spenner ut buken enda mer, blir lungene presset sammen og han må avpasse ventileringen.

Alt han gjør, er en balansegang for å holde pasienten stabil.

Fra rutine til liv og død

– For meg er basis i sykepleien å hjelpe pasienten til å ta vare på seg selv, sier han.

– På forskjellige nivåer. Her inne går vi så langt at vi overtar funksjoner.

Han gir anestesi til ettåringer og eldre, under rutineinngrep til øyeblikkelig hjelp hvor noen er i ferd med å dø eller også dør på bordet. Han hjelper til på post med å legge kanyler i trøblete årer. Det er action og omsorg, også når han står i akuttmottaket og tar imot traumer.

– Det kan være ganske voldsomt å bli møtt av femten mennesker, få tøyet revet av og nåler inn i kroppen. Da er det å roe viktig. Min plass er ved hodet. Jeg prøver å få blikkontakt, se pasienten inn i øynene og si: Hei, jeg heter Thomas, og jeg skal passe på deg.

Trygghet på ti minutter

Når er du mest sykepleier?

– Når pasienten er våken, da kommuniserer jeg med ord. Den pasientopplevde anestesisykepleien handler om å skape trygghet på ti minutter.

Det hender han holder i hånden og stryker over pannen.

– Da tenker jeg etterpå: Nå har jeg vært sykepleier, sier han og ler litt.

– Selv om jeg er like mye sykepleier når jeg skrur på ventilatoren.

– Hva har du mest bruk for fra grunnutdanningen?

– Ikke lett å si, det må jeg ærlig innrømme. Men hovedoppgaven vi skrev, om hvordan sette pasienten i best mulig stand til å ta vare på seg selv, har fulgt meg hele veien. Jeg jobber for å minimere det som kan forhindre at pasienten blir frisk. Det handler om tekniske ting, som å legge kanyler for å smertelindre. Og å ha hender som ikke er røffe og hardhendte.

– Hva er dine viktigste verktøy?

– Hjernen min. Den bruker jeg i møte med pasienten og til å følge med på apparatene som hjelper meg med å utføre sykepleie. Den rommer det jeg vet om sykepleie og pasientens behov. Apparatene er viktige, men verdiløse hvis jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det de forteller meg.