Vi må stå på barrikadene for medlemmene og de tillitsvalgte

Det nærmer seg landsmøtet med stormskritt. Søndag 3. november skal delegater fra hele landet møtes for å vedta Norsk Sykepleierforbunds fremtid. I nesten en uke skal forbundet debattere og vedta saker av stor viktighet for medlemmene som delegatene representerer.

Det blir lange og utfordrende, men også svært spennende dager. Dette landsmøtet er av en helt spesiell karakter; denne gangen skal vi også vedta hvordan organisasjonen skal se ut fremover. Det er et stort ansvar og mye å sette seg inn i for delegatene.

Jeg er engasjert i stort sett alle sakene som er på sakslisten. Det har ingen hensikt å stille som delegat hvis det kun er enkeltsaker som har interesse. Vi er valgt som delegater for å representere våre medlemmer, og det forplikter.

De tillitsvalgte må anerkjennes

Jeg brenner for mange av sakene, men skal jeg nevne én, er det den som handler om de tillitsvalgte. Medlemmene våre er ryggraden i organisasjonen, og det er de tillitsvalgte som står dem nærmest.

Som tillitsvalgt er det utrolig mange oppgaver som skal ivaretas. Sakene blir stadig mer krevende, og utfordringene de tillitsvalgte møter, er mange. I kommunene har de små frikjøp fordi det er «kjøttvekten» som avgjør, i stedet for det som burde ligge til grunn, nemlig arbeidsmengden og antall møter.

Likevel gjør de tillitsvalgte en fantastisk innsats, som i større grad bør verdsettes. Jeg har selv vært HTV i mange år med 20 % frikjøp og samtidig deltatt på like mange møter som de som var i 100 % frikjøp. Jeg har gått direkte fra nattevakt til drøftingsmøter et utall ganger og har brukt hundrevis av timer på fritiden.

Når toget går, er du med, ellers blir du stående på perrongen, og da har du sviktet medlemmene. Hvis vi skal kunne rekruttere og beholde våre flotte tillitsvalgte, må vi anerkjenne jobben de gjør og sørge for gode nok rammebetingelser.        

I år er det intet mindre enn seks kandidater til forbundsledervervet, hvilket jeg synes er aldeles fabelaktig. Det viser engasjement, og nettopp det bør være drivkraften i en organisasjon. Det er ingen tvil om at alle kandidatene er dyktige på hvert sitt felt. Derfor tror jeg dette valget kommer til å handle mer om retning enn noe annet.

Det er en ære å bli foreslått til et slikt verv. Det viser tillit, og jeg har tatt det til meg med ydmykhet. Å takke nei ville kanskje vært det enkleste og mest behagelige for meg selv personlig.

Etter mye «hyggelig press» fra mange kanter og en kommentar om at «du skal takke ja, for dette handler ikke om deg selv, men hva du kan bidra med for medlemmene og organisasjonen», takket jeg ja. Det handler ikke om meg selv, men hva jeg kan bidra med.

Sykepleiekompetanse er avgjørende

En av mine hobbyer er å restaurere gamle møbler, og jeg har for lengst forstått at hvis grunnarbeidet er dårlig, hjelper det ikke at overflaten er aldri så flott. Det hjelper ikke å bygge et slott uten en solid grunnmur. Og grunnmuren i vår organisasjon er våre medlemmer og de tillitsvalgte.

Jeg ønsker fagutvikling, forskning og formalisert kompetanse. Det er utrolig viktig. Det er kritisk mangel på spesialsykepleiere, og det må tas fatt i nasjonalt og fullfinansieres.

Kommunene må presses hardere til å la sykepleiere øke sin kompetanse, slik det ble lagt opp til i samhandlingsreformen. Samtidig mener jeg at så lenge vi aksepterer at ufaglærte kan ta sykepleiefaglige oppgaver med få dagers opplæring, har vi underminert vårt eget fag og vår egen kompetanse.

Det er på høy tid at vi formidler tydeligere at sykepleiekompetansen er avgjørende for kvalitet, faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet. Hvis vi ikke klarer å formidle det til arbeidsgivere, politikere og andre beslutningstakere, har vi tapt. Vi må begynne å snakke om oppgavedeling, og vi må tørre å si at sykepleiefaglige oppgaver skal ivaretas av sykepleiere.

Faggruppene må mye sterkere på banen. Vi må sette søkelys på deres spesialkompetanse og hvordan vi i praksis skal benytte oss av den. De er en ressurs. Å investere i kvalitativt gode helsetjenester kommer faget, medlemmene, pasientene og samfunnet som helhet til gode.

Som fylkesleder hører jeg nesten daglig historier fra våre sykepleiere om store arbeidsbelastninger og et stadig større press om å jobbe ubekvemme vakter. De er slitne, har klump i magen før de går på jobb på grunn av det tyngende ansvaret, er redd for å gjøre feil og har dårlig samvittighet for alt de skulle ha gjort, men ikke rakk.

Jeg hører historier om avvik og feil som går direkte ut over pasientene fordi det ikke er bemanning og kompetanse nok til å levere gode nok tjenester. Jeg blir forbanna, rett og slett.

Vi er en arbeidstakerorganisasjon, og vi kan ikke akseptere at våre medlemmer skal ha det slik. Vi kan ikke akseptere at helsetjenester skal forvitre av mangel på kompetanse og vilje til å fordele oppgaver etter den. Tiden er mer enn inne for å handle.

NSF må stå støtt på grunnfjellet

Vi har et sykehusvesen med en finansieringsmodell som mer eller mindre baserer seg på lønnsomme og ulønnsomme pasienter. Det er et sykehusvesen som har blitt stadig mer byråkratisk og topptungt, og som i likhet med kommunene bruker milliarder på innleie, i stedet for å investere i faste, hele stillinger og sørge for god grunnbemanning.

Det er et sykehusvesen som i likhet med kommunene presser stadig hardere på for å øke ubekvemme vakter, mer helgearbeid og større arbeidsbelastning på grunn av marginal grunnbemanning. Avvikene florerer. Vi kan ikke sitte stille i båten og la dette utvikle seg videre.

Vi må ta vare på medlemmene våre og bidra til at de klarer å stå i yrket. Det må være mulig å utdanne seg til sykepleier og ha et yrkesliv med anstendige arbeidsforhold. Å rekruttere og beholde sykepleiere krever innsats. Vi kan snakke og forhandle, men ikke så lenge at poenget blir borte og lite skjer.

NSF må lytte til grasrota og ta dem på alvor. Vi må kjenne deres virkelighet og arbeidshverdag. Jeg ønsker meg en organisasjon som går i takt med våre medlemmer, som styrker de tillitsvalgte, som styrker den betydelige innsatsen som gjøres på fylkeskontorene med å hjelpe medlemmer og tillitsvalgte, og som leverer klare politiske budskap.

Jeg ønsker meg en organisasjon som står støtt på grunnfjellet, og grunnfjellet er våre medlemmer og tillitsvalgte. Det er min retning og min motivasjon for å stille som kandidat til forbundsledervervet.

Les mer: Her kan du lese intervjuet med Gjertrud Helene Krokaa i Sykepleien.

Jeg mener at utfordringer er til for å løses. Jeg begynte på sykepleierskolen i Aalborg i Danmark med to små gutter hjemme og en mann som kun var hjemme i helgene. Det var et fireårig fulltidsstudium. De to små var ikke av den typen som satt stille og så på mens mor fylte kjøkkenbordet med bøker og papirer og leste.

Det ble mange lange netter, en heseblesende logistikk og mange øyeblikk der jeg tenkte at dette går aldri bra. Men det gikk, og jeg fikk min bachelor som sykepleier. SYKEPLEIER! Det var ikke mulig å være mer stolt.

Medlemmene er drivkraften min

Jeg er fortsatt stolt over å være sykepleier. Jeg har alltid elsket jobben og faget, men ble i likhet med altfor mange andre noe desillusjonert etter 20 år med turnusarbeid, manglende rammebetingelser, krevende arbeidstid og arbeidsforhold, marginal bemanning og lav prioritering av kompetanse, kompetanseøkning og kvalitet.

Da jeg i 2015 stilte som kandidat til fylkesledervervet, kom jeg rett fra jobben som sykepleier i hjemmesykepleien, og det har jeg vært glad for i ettertid. Jeg er også glad for erfaringen jeg har som HTV, som fylkesstyremedlem og som leder i et fylke med 44 kommuner og seks sykehus. Det har vært mye nytt å sette seg inn i, men jeg føler at jeg har klart det i rimelig grad, og at jeg vet hvor skoen trykker.

I snart fem år har jeg nå vært fylkesleder i Nordland. Jeg har vært leder for fylkeskontoret, fylkesstyret og kurs- og konferanseenheten til Nordland, Troms og Finnmark. I tillegg til budsjett og personalansvar og andre administrative oppgaver har jeg vært aktiv politisk nesten i døgndrift.

Jeg har holdt utallige foredrag, skrevet innlegg i søkk og kav, hatt tett kontakt med politikere både sentralt og lokalt og bygget nettverk med andre organisasjoner og samarbeidspartnere. Jeg har fått gjennomslag i en rekke saker og aldri sagt nei til å stille opp i mediene eller andre steder, uansett tid på døgnet.

Jeg har vært på mange medlemsmøter rundt om i fylket og har åpen telefon både kvelder og helger for medlemmer og tillitsvalgte fordi jeg mener at deres historier og virkelighet må være grunnlaget for det jeg gjør og sier. De har valgt meg, og de har vært drivkraften min i disse årene.

Grønlendernes ordtak om at når du har gått så langt at du ikke klarer et skritt til, har du bare gått halvparten av det du faktisk er i stand til, har vist seg å holde stikk.

Ved hjelp av stor arbeidskapasitet, sterk vilje, godt humør og fabelaktig støtte fra venner, familie, medlemmer, tillitsvalgte og ansatte står jeg fortsatt støtt på begge bena. Det eneste løftet jeg har gitt meg selv, er at den dagen jeg mister engasjementet og gnisten, skal jeg gjøre noe annet.

Å snakke om egen fortreffelighet i forbindelse med et kandidatur er en utrolig krevende og nesten ubehagelig øvelse. Jeg vil derfor nøye meg med å si at da jeg ble valgt til fylkesleder i 2015, lovte jeg delegatene at jeg skulle stå på barrikadene for medlemmer og tillitsvalgte, og det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har holdt disse fem årene. Det kommer jeg til å fortsette med.

…………

Dette er lederkandidatene: Lill Sverresdatter Larsen, Solveig Kopperstad Bratseth, Gjertrud Helene Krokaa, Line Orlund, Liv Heidi Brattås Remo, Eli Gunhild By.

Denne uken vil de presentere seg på sykepleien.no, én hver dag.