Barn og unge fortjener et eget tverrfaglig utviklings- og forskningsmiljø

Vi helsesykepleiere er ikke ute etter et eget senter for vår egen profesjon, men et tverrfaglig miljø som skal være en «pådriver for kunnskap og kvalitet ved å fokusere på forskning, fagutvikling og kompetansehevning, bidra til spredning av kunnskap og faglige ferdigheter samt videreutvikling av praksistilbudet til elever, lærlinger og studenter».

Siste del av sitatet er hentet fra mandatet til utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjeneste, som finnes i hvert fylke. Utviklingssentrene er evaluert godt og bidrar til fagutvikling og forskning av god kvalitet. Hvorfor skal vi ikke ha noe liknende for barn og unges tjeneste?

Jobber helhetlig

Når Helse- og omsorgsdepartementet i Sykepleien 9. oktober så lett avfeier behovet for et utviklings- og kompetansesenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, virker det som om departementet mangler kunnskap både om tjenestens mandat og hva som kreves for å opprettholde god nok kompetanse:

«Statssekretær Maria Jahrmann Bjerke hos Helse- og omsorgsdepartementet mener helsestasjonene og skolehelsetjenesten gjør en svært viktig jobb med å hjelpe barn og unge som sliter.»

Med sin helsefremmende og forebyggende profil når helsestasjons- og skolehelsetjenesten hele befolkningen gjennom faste konsultasjoner, grupper, undervisning, deltakelse i skolemiljøet, hjemmebesøk osv.

Tjenesten jobber ikke bare individbasert med «de som sliter», men sørger også for at barn, unge og familier fortsetter i et godt spor der de håndterer det livet bringer, uten å bli syke. Dette arbeidet må kvalitetssikres gjennom fagutvikling og forskning.

Milliongave finansierer prosjekt

Takket være en milliongave fra Frimurerlogen i 2016 kunne Landsgruppen av helsesykepleiere opprette et prosjekt som har utarbeidet en animasjonsfilm og et veiledningshefte, « I trygge hender », til bruk på helsestasjoner.

Materiellet er tatt inn i retningslinjene til Helsedirektoratet. Kvalitetssikret materiell til bruk i det krevende og lovpålagte arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold mot barn har lenge vært etterspurt fra de som jobber i tjenesten.

I juni i år ble opplegget evaluert gjennom en Questback-undersøkelse. Nær 40 av dem som jobber på helsestasjoner, svarte. Nesten alle (94 prosent) kjenner til opplegget. Andelen som har tatt det i bruk, er 67 prosent.

Målet med å lage opplegget var at det skulle bli lettere å ta opp temaer, noe de aller fleste mener materiellet bidrar til. Denne typen kvalitetsarbeid bør foregå kontinuerlig på nasjonalt nivå.

Helsedirektoratet ser behovet

Helse- og omsorgsdepartementet viser til at det er en rekke andre tjenester som følger opp barn og unge i kommunene, men hvordan kan departementet lande på konklusjonen om at et tverrfaglig utviklings- og kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en trussel for helhetlige og koordinerte tjenester?

Alle tjenester er deler av en større helhet, men er det dermed uhensiktsmessig å jobbe med kvaliteten i egen tjeneste på nasjonalt nivå? Kan ikke slikt arbeid nettopp fremme samarbeid og koordinering?

Hvordan rimer dette standpunktet med at det finnes sentre for legevaktmedisin, alders- og sykehjemsmedisin, distriktsmedisin og en rekke sentre for allmennmedisin, for å nevne noen få?

Mener departementet at kompetansesentre med utgangspunkt i profesjon er mer samfunnsbyggende og helhetlig enn et kompetansesenter med utgangspunkt i en universell tjeneste med et bredt samfunnsoppdrag? Skal alle disse sentrene, som følge av argumentasjonen, legges ned, og skal oppgavene overføres til Helsedirektoratet?

Helsedirektoratet har i en årrekke fremmet behovet for et utviklings -og kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er derfor oppsiktsvekkende at departementets svar til sitt eget fagdirektorat er at «denne jobben må dere gjøre selv».

Det er lov å skifte mening

Departementet lytter heller ikke til de som utfører den daglige jobben ute i kommunene når ballen kastes tilbake til den enkelte leder. Det er lov å skifte mening på bakgrunn av ny kunnskap, også for Helse- og omsorgsdepartementet.

Det må i hvert fall være på sin plass å etterspørre bedre argumenter for hvorfor departementet er imot å opprette et miljø for kompetanseutvikling for akkurat denne tjenesten. Det spørsmålet fortjener barn, unge og deres familier i hele landet et godt svar på.