Å stille spørsmål er ikke illojalitet. Det er en del av vår yrkesplikt
Sanksjoner mot spørsmål svekker faglig åpenhet. Når kritiske stemmer møtes med mistenkeliggjøring, trues både pasientsikkerheten og ytringsfriheten i helsevesenet.
Sanksjoner mot spørsmål svekker faglig åpenhet. Når kritiske stemmer møtes med mistenkeliggjøring, trues både pasientsikkerheten og ytringsfriheten i helsevesenet.
Tverrfaglighet styrker både fag og tillit. Veiledning bygger trygghet, kultur og retning når kravene er høye.
Sykepleiere slutter altfor ofte fordi dårlig ledelse og feil bruk av kompetanse tærer på motivasjonen. Får de mer tid til pasientene og en tydelig faglig plass i helsetjenesten, kan flere bli værende i yrket.
Politikere må tåle å bli hudflettet. Når både Listhaug, Solberg og Støre settes under nådeløst press, viser det hvor brutalt spillet om makten faktisk er.
Kvinnehelsedebatten stopper ofte ved overgangsalderen. Men de fleste som bor på norske sykehjem, er kvinner. Og de fortjener mer enn medisindoser og rutiner.
Takotsubo – et hjertesyndrom utløst av stress og sorg – rammer tusenvis av mennesker årlig. Likevel møter pasientene ofte uvitenhet i helsevesenet. Det må vi gjøre noe med.
Sykepleiere tier ofte om feil fordi flinkhetskulturen gjør dem redde for å si ifra. Pasienter får bedre sikkerhet først når ansatte tør å dele erfaringer åpent.
Når litteraturfolk samles til fest, får vi sykepleiere oppleve hvor høyt yrket vårt faktisk verdsettes. At ros strømmer mot oss selv midt i kjendistette hagefester, sier mye om hvilken plass sykepleien har fått i folks bevissthet.
Frivillige skaper aktivitet og kontakt for eldre over hele landet. Skal innsatsen gi varig effekt, må den forankres i tydelige rammer og rolleforståelse.
Når mennesker med rus- og psykiske lidelser dør altfor tidlig, svikter vi som samfunn vårt ansvar. At systemet lar pårørende stå igjen alene i sorg, viser hvor dypt problemet stikker
Vi som har overlevd kreft, burde ikke stå alene i møte med seneffektene. Vi har kjempet for livet én gang allerede. Vi fortjener et system som kjemper for oss.
Sommeren er på hell, og med siste rest av sommervarme tørkes panna for svetteperler. Ikke at jeg tror panna hadde vært så mye tørrere uten varmen heller, for man får kjørt seg som sykepleier.
Terningkastene har lik et virus sneket seg inn i den politiske debatten. De sprer seg raskt og er umulige å bli kvitt.
Du kan stå til eksamen ved å studere på gamlemåten, men for mange er fagstoffet fort glemt etter eksamen. Nyere hjerneforskning har lært oss hva vi heller bør gjøre.
Sykepleiere får flere oppgaver og færre kolleger. Nå bør vi tørre å prøve en ny politikk som faktisk kan snu utviklingen.
Bemanningen svikter, og pasientene blir overlatt til seg selv. Staten strammer inn, og kommunene klarer ikke å gi verdig omsorg. Det har blitt begredelig og umenneskelig i helsesektoren.
Du vil en dag trenge den omsorgen du selv svikter i dag. Hvis du ikke handler nå, kan din egen alderdom bli preget av tomme løfter, våte laken og fraværende pleie.
Sykepleiere mangler i hver femte vakt i kommunehelsetjenesten. Når ufaglærte settes til å ivareta de sykeste eldre, øker risikoen for feil og alvorlig svikt.
Jeg sier det rett ut og faktisk uten ironi: En sykepleier som heier på FrP, stemmer bare ikke. Vi er jo statistisk sett både ganske greie og flinke til å dele, er vi ikke det?
Vår kjære kollega – Vigdis Sætre – døde 27. juli 64 år gammel etter langvarig sykdom.
Veiledningskompetanse hos ansatte kan være en strategi for å styrke omdømmet til kommunehelsetjenesten. Det bidrar til psykologisk trygghet, som igjen gjør det lettere å rekruttere og beholde sykepleiere.
Byråkrater overstyrer helsepersonell når gravide ber om tilrettelegging. Denne praksisen svekker både tilliten til systemet og kvinners mulighet til å stå i jobb.
Sykepleiere setter medisinstudenter til oppgaver de ikke har kompetanse til. Slik undergraver vi vår egen profesjon og utsetter pasientene for risiko.
Sykepleiere mister troen på at faglig utvikling nytter når arbeidsmiljøet preges av lav tillit og fastlåste rammer. Ansatte vet at noe bør endres, men har liten forventning om at forbedringer faktisk skjer.