Sykepleiere setter medisinstudenter til oppgaver de ikke har kompetanse til. Slik undergraver vi vår egen profesjon og utsetter pasientene for risiko.

Sykepleiere mister troen på at faglig utvikling nytter når arbeidsmiljøet preges av lav tillit og fastlåste rammer. Ansatte vet at noe bør endres, men har liten forventning om at forbedringer faktisk skjer.

Vi har fått et helsevesen der det er mulig å tape – ikke bare helsa, men også retten til å bli trodd, forstått og ivaretatt. Det handler ikke lenger bare om kapasitet, men om kultur. Og det er på tide noen sier det høyt.

Norge har stått uforberedt tre ganger: 9. april 1940, 22. juli 2011, 24. februar 2022. Varslene var der, men vi handlet ikke. Det var ikke informasjon vi manglet. Det vi ikke hadde, var forestillingsevne.

Praksis er ikke bare prosedyrer og sjekklister. Den største veksten skjer når du møter motstand. Som sykepleierstudent kommer du til å lære mer om deg selv enn du tror.

Helsepersonell kjemper daglig i krysspresset mellom omsorg og systemlojalitet. Behandlingsansvaret krever menneskelig nærvær, men belønner teknisk distanse.

Jeg reagerer når Arbeiderpartiet lanserer sin nye helsereform «Prosjekt-X». X er som kjent en ukjent faktor, og det kan virke som om helseministeren famler i blinde.

Altfor mange gutter møter stillhet når de ber om hjelp. Systemet svikter lenge før de får en sjanse til å bli hørt.

Jeg ble for sliten av tredelt turnus og fulltid pluss litt til. Nå vil jeg endre helsevesenet slik at fagfolk får tillit og tid til å gi god omsorg.

Lokale Høyre-forslag om å legge ned små bokollektiv rammer mennesker med demens hardt. For pårørende og ansatte skaper sentraliseringen utrygghet og en hverdag som blir vanskeligere å håndtere.

Vold og sosiale problemer øker i skolen. Det kan vi gjøre noe med.

Samfunnet viderefører myter som gjør psykisk syke til noe farlig og fremmed. Slike fordommer skaper skam, utenforskap – og unødvendig stillhet.

Ledere mister handlingsrom når økonomien strupes og behovene øker. Helsetjenesten mister da også den faglig forsvarlige omsorgen som eldre har krav på.

Når sivilbefolkning, helsepersonell og helseinstitusjoner blir mål i krig, er det et frontalangrep på menneskeverdet. Når sult brukes som våpen og mennesker som står i kø for å skaffe mat til ungene sine skytes på og drepes, er det barbari utenfor fatteevne. 

Jeg har jeg akkurat kommet hjem fra en business and pleasure-ferie i Steigen og Kjerringøy langt nord i Norge. Her fant jeg både naturopplevelser og menneskemøter som ga hjertet noe å tro på.

Alvorlige utfordringer i arbeidsmiljøet truer stabiliteten i helsetjenesten. Skal rekrutteringsbølgen gi varig effekt, må flere faktisk bli værende i yrket.

Det er kartleggingen av arbeidsplassen som virkelig gjør noe med sykefraværet.

Helsesykepleiere fra hele verden deler kunnskap og bygger nettverk i Calgary. Norge er godt representert, og bidragene våre vekker både interesse og inspirasjon.

Jeg skulle skrive (enda) et innlegg om mangelen på sykepleiere. Men så ombestemte jeg meg.

For å kunne levere trygge og bærekraftige helsetjenester er helsepersonells evne til å forstå, håndtere og lede endringer en forutsetning. Praksisfeltet gir enestående muligheter for studenter og ansatte til å utvikle endringskompetanse i møte med virkelige situasjoner.

Svangerskaps-, fødsels- og barseltilbudet i Norge er ikke tilrettelagt for dem som skal benytte seg av det. 

Vi er de som sier ifra. Som maser. Som aldri gir oss. Men det er vi som holder demensomsorgen oppe, og det er vi som står i front for å forandre den. Nå er det på tide at helseministeren lytter.

Eldreomsorgen er for viktig til å konkurranseutsettes. Våre eldre fortjener omsorg – ikke oppmerksomhet målt i minutter og bunnlinjer.

Myndighetene overser de alvorlige helsekonsekvensene digital ekskludering fører til. Mangel på kompetanse innen mangfold svekker både livskvalitet og bærekraft i velferden.