Regjeringen vil fotfølge kriminelle barn, men hvem skal gjøre jobben? I en tid med allerede pressede tjenester er det uklart hvor de nødvendige ressursene skal hentes fra.

Menneske med CRPS lid under ekstreme smerter utan tilstrekkeleg helsehjelp. No fryktar vi at nye føringar i helsevesenet vil gjere situasjonen endå verre.

Samfunnet dyrker prestasjon og målbart resultat, og naturlig omsorg og indre balanse får stadig mindre plass.

Det er på høy tid å inkludere en dypere forståelse av bevissthet i helsevesenet. Selvomsorg, forstått som en bevissthetspraksis, bør være en integrert del av helsepersonellets hverdag.

Erfaringene fra Sverige viser at kutt i sykelønnsordningen rammer dem som har minst. Likevel vil flere norske partier stramme inn på retten til full lønn under sykdom.

TMS (transkranial magnetstimulering) er i dag en vitenskapelig anerkjent behandlingsmetode for depresjon. Likevel krever behandlingen faglig kompetanse og tilpasset oppfølging for å sikre effekt og pasientsikkerhet.

Ordet «forventningsgap» skaper et bilde av at innbyggerne forventer for mye av kommunens tjenester. Slik skal det ikke være.

Arbeidsvilkårene for sykepleiere forverres, mens ansvaret dyttes mellom politikere og arbeidsgivere. Uten konkrete tiltak for bedre lønn, boligmuligheter og arbeidsforhold, forblir sykepleiermangelen en uløst krise.

Hvert år kuttes det, og hvert år loves det at det ikke skal gå utover pasientene. Samtidig forvitrer akuttfunksjoner, fødetilbud og spesialisthelsetjenester – bit for bit.

Praksis gir verdifulle erfaringer, men kan bli krevende hvis samarbeidet med veilederen skurrer.

En underfinansiert helsetjeneste gir færre gratis tilbud til innbyggerne. Samtidig blir private initiativer som utfyller det offentlige tilbudet, møtt med kritikk snarere enn samarbeid.

Når vi forteller at vi er underbemannet og at sykepleiermangelen er økende, så dras «OECD-tallene for antall sykepleier per pasient» stadig opp igjen av hatten. Dette er en merkelig bruk av tall. 

Sykepleiere står daglig i en skvis mellom systemets krav og pasientens behov. Utdanningen må derfor gi dem mot og kunnskap til å handle faglig forsvarlig, ikke bare systemlojalt.

Jeg reddet et liv, men likegyldigheten rundt meg sjokkerte. Vi kan ikke bare se på når noen trenger hjelp.

Vi må tydeliggjøre at «varme hender», som en metafor for mellommenneskelighet, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for sykepleie.

Praksis er en intens periode som krever mer enn fagkunnskap. Men å være skjerpet hver dag kan være utfordrende.

Jeg er stolt av å være fra nord. Men det hender at jeg blir litt lei av å bli oppfattet som først og fremst fra nord.

Forbudet mot kvinners helseutdanning i Afghanistan rammer ikke bare kvinnene selv, men hele samfunnet. Når halvparten av befolkningen stenges ute fra helsesektoren, øker både helsesvikten og sosial ulikhet.

Sykepleierutdanningen balanserer omsorg og realiteter. Studenter forberedes på både faglige utfordringer og arbeidslivets krav.

Nordmenn støtter aktiv dødshjelp i økende grad. Sykepleierne må våge å ta stilling til et tema som fortsatt er tabu i helsevesenet.

Det er vanskelig å si ifra om uheldige forhold på sykehjemsavdelingene. Jeg som pårørende ønsker åpenhet og kvalitet fordi det skaper tillit og et godt sted å være for ansatte, pasienter og pårørende.

Sykepleiestudenter møter en virkelighet de ikke er forberedt på. Utdanningen er opptatt av omsorgsidealer, men gir for lite innsikt i arbeidslivets krav og utfordringer.

Digitale løsninger kan styrke helsestasjonstjenesten, men krever bevisste valg. Uten klare retningslinjer risikerer kommuner å støtte kommersielle aktører som undergraver gratisprinsippet.