Hvert år dør flere hundre mennesker i Norge av overdose. I tillegg vet vi at de iblant oss med alvorlige psykiske lidelser og samtidig rusproblemer i snitt lever 20 år kortere enn resten av befolkningen.

Vi har kunnskap om hva som virker, men vi bruker den ikke. Hvorfor finner vi oss i at det er slik? Hva er det vi venter på?

Overdoser tar flere liv enn trafikken gjør

Et sted i Trøndelag i oktober 2024: En ung gutt på 18 år ble funnet livløs av kjæresten sin. Ambulanse ble tilkalt, og gutten ble fraktet til sykehus med blålys. Etter to opprivende døgn på intensiven fikk familien beskjed fra ansvarlig lege: Det går ikke. 

Denne gutten var én av 303 mennesker som i 2024 mistet livet i overdose. Tar vi med alkoholrelaterte dødsfall, snakker vi om over 700 tapte liv. Det er mer enn åtte ganger så mange som døde i trafikken. Der har vi klart å snu utviklingen. Hvorfor ikke her?

Retten til helse er en grunnleggende menneskerett på internasjonalt nivå gjennom FNs konvensjon som sier at «enhver har rett til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk». Hvorfor godtar vi da at mennesker med rusproblemer ikke får den helsehjelpen de har krav på – og som resten av befolkningen tar som en selvfølge?

Samfunnet svikter mennesker med rus- og psykiske lidelser

I dag lever gjennomsnittsnordmannen i over 80 år. Men for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer gjelder fortsatt 1920-tallets forventede levealder. Den høye dødeligheten skyldes i stor grad somatisk sykdom. Det kunne vært unngått. Hvis helsetjenestene og systemet fungerte slik det skal fungere, kunne mye vært oppdaget tidligere og behandlet, slik at personen gjenvant sin helse. 

I tillegg kommer alle de som dør brått og altfor tidlig av overdose, ulykker eller selvmord, i en fragmentert helsetjeneste der den det gjelder, og deres pårørende, må være sin egen koordinator. Vi vet at somatisk helse og psykisk helse henger tett sammen. Vi vet at mennesker med rusmiddelavhengighet også trenger hjelp til fysiske helse. Likevel opplever de et system som ikke virker. 

Riksrevisjonen har påpekt grov svikt i hjelpen til personer med rus- og psykiske lidelser og brukte sin sterkeste form for kritikk i sin rapport. Her har vi en lang vei å gå.

Liv ender i krise mens pårørende blir stående igjen i sorg

Liv ender i akutt krise og ofte uten at hjelpen kommer. Bak hvert dødsfall finnes en historie – og pårørende. En mor, en søster og en venn. En sorg som varer livet ut for de som står igjen, som familien i Trøndelag, som må leve videre uten sin 18-åring. 

31. august markerer vi Verdens overdosedag. En dag for å minnes de vi har mistet, for å støtte de etterlatte, men også for å stille de ubehagelige spørsmålene. Hva kunne vært gjort annerledes? Hva kunne reddet et liv?

Vi vet hva som virker:

• skadereduserende tilnærming og tilgjengelighet av tiltak som nalokson og brukerrom, lavterskel substitusjonsbehandling og rusmiddel analysetjenester
• lavterskel helsehjelp tilpasset den enkelte og gatenær sykepleie
• oppfølging etter løslatelse og behandling og andre sårbare overganger
• tilstrekkelig og tilpasset informasjon, mestring- og behandlingsplaner og individuell plan. Noen som har, og tar, ansvar for koordinering mellom helsetjenestenivåene
• medvirkning, involvering og inkludering.

Retten til et verdig liv for alle er et samfunnsansvar som krever handling

Retten til et verdig liv gjelder alle. Vi har gjennom stortingsmelding nummer fem, forebygging og behandlingsformen på rusfeltet og ny handlingsplan mot overdoser fått en fornyet forventning om endring og retning på feltet, med lovnader om et faglig løft. 

Vi minner om at verdighet handler om mer enn ord. Det handler om respekt, aksept, trygg bolig, riktig ernæring, tilgjengelig helsehjelp, et nettverk og en følelse av tilhørighet og noen som ser deg. Det handler om livskvalitet, og det handler om å bli møtt uten fordommer eller moralske antakelser for å påføre skyld eller skam -eller passiv sympati.

Med denne dagen som bakteppe: Velg solidaritet og handlekraft. For dem som står i fare for å miste livet. For dem som allerede har gjort det. For de tusen pårørende som har mistet sin sønn, datter, bror, venn eller kjæreste.

Nå må vi slutte å tåle det uakseptable og begynne å redde liv.