I årets valgkamp har Arbeiderpartiet, ved statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Jan Christian Vestre, trukket fram frivillig innsats i eldreomsorgen som en strategi for å forebygge ensomhet og fremme sosial tilhørighet. I en artikkel i VG 2. juli understreker de at frivillige ikke skal erstatte fagpersonell, men løse oppgaver som ikke krever fagkompetanse.

Som respons inviterer Lena Günterberg Heyn og Kirsten Røland Byermoen til en diskusjon om hvilke oppgaver som krever kompetanse. I I debattinnlegget «Eldreomsorg er ikke dugnadsarbeid. Derfor teller kompetanse» i Sykepleien 5. juli fremmer de betydningen av faglighet og forsvarlighet. Stell og pleie må utføres av helsepersonell med kompetanse, og helsepersonell må ha tid og gode rammer for å gi pleie. Vi er selvsagt enige i dette, men vil advare mot et forenklet bilde av frivillighetens rolle. 

Helsedirektoratet tydeliggjør rammene for frivillig innsats

Å gi plass til frivillige i omsorgsveven er i seg selv en faglig handling. Helsedirektoratet publiserte i mai rundskrivet "Rettslige rammer for samarbeid mellom helse– og omsorgstjenesten og frivilligheten". i henhold til helse- og omsorgstjenestelovens § 3-10 har kommunen plikt til å tilrettelegge for samarbeid. Frivillige kan kun gjøre oppgaver som supplerer og ikke erstatter nødvendige tjenester, og samarbeidet må ivareta forsvarlighet, pasientsikkerhet og taushetsplikt. 

Frivillige over hele landet skaper kontakt og aktivitet for eldre. Noen er på institusjoner. Andre følger med på tur eller bidrar med fellesskap. Erfaringene er mange, men samarbeidet er ofte tilfeldig og båret av ildsjeler. Rundskrivet tydeliggjør nå behovet for rammer, avgrensninger og ledelsesansvar. Frivillige skal ikke utføre helsehjelp, og kommunens ansvar kan ikke delegeres bort. Samtidig kan frivillige styrke tjenestene.

Ledere må sikre struktur og forankring i samspillet

Skal dette lykkes, må lederne kjenne sitt ansvar. Samspillet må forankres i styring og rolleforståelse. Der frivillig innsats fungerer, er det ledet godt. Helsedirektoratet peker på behovet for frivillighetskoordinatorer som skaper trygghet og struktur. Uten en slik rolle blir samarbeidet mindre fruktbart. Frivillige som møter tomme rom og utydelige roller, trekker seg. Ansatte uten forutsigbart samspill, mister tillit. Og mottakere som ikke forstår hvem som gjør hva, blir usikre.

Rundskrivet gir et sterkt signal: samarbeid med frivillig sektor er en del av oppdraget. Det viser hvordan dette kan gjøres med respekt for rettigheter, roller og kvalitet. Det finnes forskning, eksempler og erfaringer å lære av. Kompetanse på samarbeid med frivillige vil være avgjørende for å få til den nasjonale aktivitetsgarantien.

Helsedirektoratet utreder aktivitetsgaranti med frivillige som ressurs

Helsedirektoratet utreder en nasjonal aktivitetsgaranti for hjemmeboende eldre og beboere i institusjon. Målet er meningsfullt innhold i hverdagen utover lovpålagte helsetjenester. Garantien skal sørge for fellesskap og relasjoner. Her ligger et stort potensial i samarbeid med frivillige organisasjoner, lag og nærmiljø, men slike samarbeid skjer ikke av seg selv. De må forankres. 

Forskning viser at kommunene må ha rutiner, forpliktelser og systemer for å lykkes med det over tid. Garantien må understøttes med kompetanse om tverrsektorielt samarbeid. Frivilligheten har erfaringene, kontaktene og kreativiteten. Tjenestene har fagligheten, ansvaret og oversikten. Når disse kobles riktig, skapes gevinst for mottakere, tjenester og frivillige.

Kommuner oppnår bedre omsorg når de systematiserer frivillighet

Forskning viser at visse elementer må være på plass:

• Klare rammer og rutiner med tydelig rolleavklaring.
• Etisk og ansvarlig praksis hvor grenseoppganger, taushetsplikt, samtykke og håndtering av informasjon er regulert og etisk forankret.
• God kommunikasjon og samspill. Tilrettelegging for dialog via faste møteplasser, tilbakemeldingskanaler og samarbeid på tvers.
• Forankring i ledelse og drift slik at frivillig innsats inngår i ledelsens møteplasser, vurderinger og tjenesteutvikling.

Flere kommuner har innført slike grep. Systematisk arbeid gir bedre integrering, høyere brukertilfredshet og mindre gjennomtrekk. Faglighet må forstås bredt som evnen til å møte hele menneskets behov. Med knapphet på ressurser blir samspillet med frivillige avgjørende. De bringer nye perspektiver som beriker omsorgen. Å lede dette krever kompetanse og mot til å åpne for nye måter å forstå helhetlig omsorg på. Skal aktivitetsgarantien bli reell, må kommunene satse på strukturert samarbeid med frivilligheten, med respekt for grensene mellom frivillig innsats og faglig ansvar.