Jeg deler fullt ut Rådet for sykepleieetikks ønske om å beskytte pasienter mot feilinformasjon. Når sykepleiertittelen brukes til å fremme råd som kan skade, er det alvorlig. Samtidig er det avgjørende å stille spørsmålet: Hva er egentlig feilinformasjon – og hvem skal definere det?

Det må skilles mellom fakta og faglig uavklart

Berit Liland har i ettertid presisert at hun ikke snakker om uavklarte spørsmål, men om helseråd der svaret er klart. Det er en viktig avgrensning. Problemet er at grensen mellom «klart» og «uavklart» ofte ikke er tydelig i praksis.

Under pandemien ble for eksempel vaksinen presentert som om den hindret smitte – et budskap som senere måtte nyanseres. Allerede i 2021 svarte Pfizer Norge at de ikke kunne dokumentere slik effekt, og i en EU-høring i 2022 bekreftet Pfizer at vaksinen aldri var testet for smitteforebygging før lansering. Likevel ble budskapet om at vaksinen «stopper smitte» formidlet som et faktum.

Her ligger kjernen i utfordringen

Sykepleiere erfarte raskt at dette ikke stemte i praksis. Samtidig ble presset om å vaksinere seg massivt – ofte under trussel om yrkesmessige konsekvenser. Mange sto i en umulig spagat: ansvar for pasientsikkerhet på den ene siden og frykten for alvorlige bivirkninger, til og med dødsfall blant kolleger og pasienter, på den andre. Flere meldte inn alvorlige skader, og noen døde. Likevel ble kritiske spørsmål møtt med stempling som «konspirasjon». Dermed ble reelle pasienthensyn gjort til tabu – i strid med sykepleiernes etiske plikt til å stille spørsmål og ivareta pasientsikkerheten. 

Her ligger kjernen i utfordringen: Dersom helsepersonell risikerer å miste autorisasjon for å stille spørsmål, beveger vi oss bort fra et åpent og demokratisk helsevesen.

Feilinformasjon blir et våpen

Begrepet «feilinformasjon» har i økende grad blitt brukt for å lukke debatter snarere enn å opplyse dem. Da risikerer vi å blande sammen tre helt ulike ting:

1. åpenbart skadelige råd uten faglig forankring
2. alternative synspunkter der forskningen faktisk er uavklart
3. kritiske spørsmål til myndigheter og retningslinjer 

Kun det første punktet bør kunne gi grunnlag for sanksjoner. Punkt to og tre må tåle debatt.

En uavhengig granskning er nødvendig

Siden høsten 2021 har Norge hatt en markant overdødelighet: 11,8 prosent i 2022, 5,6 prosent i 2023. Dessverre ligger foreløpig tall for 2025 an til å bli like høyt som 2022. Hjerte- og karsykdommer dominerer, og unge voksne har hatt en urovekkende økning i både dødsfall og bruk av hjertemedisin. I aldersgruppen 1–39 år var overdødeligheten på over 50 prosent (2023 sammenliknet med 2010–2019).

Dette skjer samtidig med massevaksineringen mot covid-19. Samtidighet innebærer ikke nødvendigvis korrelasjon, men den reiser spørsmål som må granskes nærmere for å avklare om det finnes en årsakssammenheng (kausalitet). Når tallene er så markante, er en uavhengig gransking nødvendig. Det forutsetter full åpenhet og innsyn i koplede data fra Dødsårsaksregisteret og SYSVAK. 

Uavhengig etterprøving blir umulig

Likevel treneres innsyn. På forespørsel henviser FHI til feil lovverk og problematiserer anonymitet, selv om offentleglova § 9,helseregisterloven §§ 19–19a og personvernforordningen (GDPR) artikkel 5 og 89 gir klar rett til innsyn i anonyme, aggregerte tall.

Det samme påpekte vi i vårt innlegg «Helsemyndighetene som bukken og havresekken» i Tidsskriftet for Den norske legeforening: Når de samme institusjonene både gir helseråd, forvalter data og kontrollerer tilgangen til dem, blir uavhengig etterprøving i praksis umulig. 

Det som truer helsevesenet, er ikke at sykepleiere stiller spørsmål, men at helsedata gjøres utilgjengelige og beslutninger låses bak 60 års hemmelighold. 

Tillit skapes ved åpenhet

NSFs etiske retningslinjer forplikter oss til å bygge sykepleie på kunnskap – og til å stille spørsmål når fakta er uavklart. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 beskytter ytringsfriheten i saker av allmenn interesse. Spørsmål om vaksiner, overdødelighet og folkehelse er derfor ikke avvik, men kjerneoppgaver i et fritt helsevesen.

Vi som sykepleiere må selvsagt være nøye med hva vi deler. Men det største problemet i dag er ikke sykepleiere som stiller spørsmål. Det er når myndigheter formidler bastante sannheter uten åpenhet om usikkerhetene bak, ikke bidrar til åpne data og forsøker å kneble en åpen debatt.

Profesjonsetikk handler derfor ikke bare om å unngå feilinformasjon, men om å bevare rommet for kritisk tenkning. Å stille spørsmål er ikke illojalitet – det er en del av vår yrkesplikt. Og tillit skapes ikke ved taushet, men ved åpenhet.