I et interessant debattinnlegg i Sykepleien kommenterer Berit Liland og Helene Aksøy problemstillingen rundt det at ufaglærte settes til oppgaver som krever faglig skjønn i omsorgen for eldre.

Kompetanseproblemene i kommunehelsetjenesten må trolig forstås i lys av kvalitetssikringsutfordringene tjenestene generelt har stått overfor over lang tid. Sykepleieren og forskeren Heidi Haukelien og hennes kolleger konstaterte allerede for over 15 år siden at ressurstilgjengelighet har påvirket kvalitetssikringsarbeidet i omsorgssektoren negativt. 

De påpekte at kvalitetskrav ofte ble betraktet som en utgiftspost snarere enn en investering, med den konsekvens at kompetanse ikke ble tilstrekkelig verdsatt. Kvalitet kunne dermed bli en salderingspost som justeres i takt med skiftende ressurstilgang. Effektivitet og volum fikk ofte styre hva som ble prioritert.

Ledelsen reduserer sykepleierrollen til teknisk problemløsning

Dette legger grunnlaget for en arbeidskultur preget av manglende eller lite dynamisk faglig orientering hvor fokuset i stor grad blir å «få gjort unna jobben» så raskt som mulig. Slike arbeidsplasser preges ofte av mangelfull tilrettelegging for kompetanseutvikling. 

Ledelsen kan ha en tendens til å oppfatte sykepleiere som tekniske problemløsere og arbeidet deres som anvendelse av tekniske standarder på klart avgrensede problemer. Dette gir imidlertid et misvisende bilde av den virkeligheten sykepleiere står overfor hvor de i realiteten må håndtere komplekse interaksjonssituasjoner uten klart definerte problemer.

Sykepleiere besitter innsikt i en rekke kunnskapsfelt som må anvendes skjønnsmessig i konkrete situasjoner og i møte med ulike pasienter. Under komplekse forhold handler arbeidet først og fremst om å definere problemet, snarere enn bare å anvende en standardisert løsning. 

Et instrumentelt eller teknisk syn på omsorgstjenester kan derfor bidra til svake insentiver for faglig utvikling. Dette henger gjerne sammen med den relativt høye andelen ufaglærte i tjenestenes arbeidsmiljø, noe som kan undergrave initiativer for kompetanse- og kvalitetsheving.

Ansatte mister troen på at kvalitetsheving er mulig

Den amerikanske sosiologen Richard Sennett har påpekt at når ansatte mister troen på at det finnes løsninger på problemene de opplever i arbeidshverdagen, blir langsiktige perspektiver på kvalitet og kompetanseheving skjøvet til side som urealistiske og lite nyttige. De ansatte vet at noe må gjøres, men har ikke tillit til at det vil bli gjort under de rådende forholdene.

Et viktig poeng er at nødvendig fagkompetanse ser ut til å være nedprioritert sammenliknet med økonomiske hensyn i omsorgstjenestene. Behovet for, eller kravet om, kompetanseoppbygging får liten plass i en organisasjon som i stor grad baserer sin drift på en logikk hvor det handler om «å få jobben gjort» fremfor å reflektere over hvordan arbeidet faktisk utføres. Slik kan sentrale forutsetninger for relasjonsbygging med pasienter bli neglisjert når det mangler en bevissthet om kvalitetsutfordringene i organisasjonen som helhet. 

For at sykepleiere skal kunne yte helhetlig og individuelt tilpasset omsorg, er det avgjørende med en kultur i omsorgstjenestene som legger til rette for utvikling og vedlikehold av riktig kompetanse.