Sist torsdag ble Aschehougs hagefest avholdt. Det er for det litterære liv årets store begivenhet. Samtlige forlag har for så vidt sånne augustfester. Det handler om lansering av høstens bøker – men Aschehougs er den gjeveste. Og den desidert største med 1200 mennesker stuet sammen i hagen på den vakre Aschehoug-villaen i Drammensveien. 

Festen i seg selv er ikke et vakkert syn. Fra klokken 16 står det mange meter lange køer med overpyntede folk som alle har vært så heldige å få en invitasjon. Festen er kjendistett, selv om de fleste ikke har så veldig mye med litteratur å gjøre.

Folk haster gjennom festen før alt er over

Det hele varer kun i fire timer – akkurat det har blitt knappet inn en halvtime hvert år ettersom folk kjøper færre bøker, og Aschehoug må som andre forlag spare inn der de kan. Disse knappe timene gjør at en stadig må være i bevegelse for å unngå å havne i en altfor lang samtale med et litt omstendelig menneske – før det hele er over.

På vandringen må du helst unngå å se på kjendiser eller enda verre: bli så bedugget at du vakler bort til en av dem og lirer av deg noe dumt. Før alt er over – og de fleste tar turen til Litteraturhuset der folk velter over hverandre, drikker altfor mye og selvsagt også sier altfor mye – og da helst til dem du ikke burde si noe til. 

Sykepleieryrket gjør kritikerlivet til en triumfferd

Som kritiker kan forlagsfester være en prøvelse. Det finnes alltid noen du har fornærmet og som med rette skjeller deg ut. Men etter at jeg lett tilårskommen utdannet meg til sykepleier, er denne festen blitt den rene triumfferden. Riktignok må jeg, som helsepersonell flest, vil jeg tro, alltid gjennom noen samtaler om prostatabesvær, hjerteinfarkt og selvsagt spørsmål om hvor mye en egentlig kan drikke før leveren sier ifra. Folk i kulturlivet har som kjent en ganske høy alkoholprosent. Men jevnt over dreier det seg utelukkende om hvor fantastiske vi sykepleiere er og den gode jobben vi gjør. 

Og det må jeg ubeskjedent nok si på vegne av oss sykepleiere. Vi er ganske fantastiske. Ikke fordi vi er bedre mennesker enn andre, men fordi jobben vi har – rollen vi ikler oss – gjør oss greie. 

Pasienten ber sykepleieren sitte ved sengen til han sovner

Min yndlingshistorie er da vi hadde en fengselsfugl hos oss. Han må ha vært farlig, for det satt til enhver tid to politifolk utenfor pasientrommet hans, litt på alerten, som det heter. Han så da også livsfarlig ut – nesten som en parodi på en kriminell med sine voldsomme muskler, full av tatoveringer og et arr fra pannen ned til haka. I enhver annen sammenheng ville jeg holdt meg langt unna.

Men så er det denne hvite uniformen vår da – og rollen vi har. Pasienten var så vidt jeg husker ikke alvorlig syk, men han var redd. Veldig redd, kanskje hadde han helseangst eller dødsangst. Han skulte på politifolkene, men lyste opp da jeg kom innom på kveldsrunden – dette var en nattevakt. Han fortalte hvor redd han var og ba meg være så snill å sitte litt hos ham fordi han hadde problemer med å sove. Så jeg satt meg til ved siden av denne enorme mannen med det livsfarlige utseendet. Han tok hånden min og holdt den til han sovnet.

Sykepleieryrket gjør mennesker snille i en krevende hverdag

En absurd scene i alle andre sammenhenger – å sitte der og lulle denne brutale mannen i søvn. Og jeg skriver ikke dette fordi han var spesielt opptatt av meg som menneske, eller fordi jeg er en spesielt snill sykepleier. Men det er dette sykepleieryrket – denne rollen vi har – som er så unik.

Min frase når jeg får spørsmål om hvorfor jeg tok utdannelsen på mine gamle dager, er at det å være snill sykepleier veier opp for det å være slem kritiker. Det høres kokett og flåsete ut, men det er sant. Å skrive en real slakt er kanskje morsomt, men fremmer virkelig ikke de beste instinktene i oss mennesker. Omvendt blir en snill av å være snill. 

Jeg vet jeg er privilegert. Med min 28 prosent nattevaktstilling og ekstravakter kun kvelder og helger rekker jeg aldri å bli lei. Jeg slipper dagvakter og sniker meg behendig unna alle behandlingsplaner og UK-meldinger. Jeg vet også at full stilling hos oss er ganske utmattende, men her må jeg si jeg alltid blir imponert over mine yngre kollegers evige tålmodighet, hjelpsomhet og – ja – snillhet. 

Vi sykepleiere fortjener kort og godt all den ros vi kan få.