Selvmord: – Vi som pårørende ble pålagt et altfor stort ansvar og kom til kort

Vi hadde bedt om hjelp ­lenge, men ble møtt med lange ventelister både hos psykolog og i psykisk helsevern. Det var sommer og ferieavvikling, men etter det som føltes som en evighet, fikk han til slutt tilbud om en plass ved akutt­avdelingen ved Diakonhjemmet ­sykehus i Oslo, voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen. Da hadde det gått mer enn tre uker siden vi innstendig ba om hjelp. Han sov der i to døgn, først på akutten og deretter på døgnposten. Etter det var han hjemme, men ble fulgt opp av psykolog.

Lyn fra klar himmel

Kunne noe ha vært annerledes? Svaret er ja. Jeg strakk ikke til, og helsehjelpen Knut Erik så sårt trengte, kom altfor seint. Det viste seg også at den var utilstrekkelig og ikke fanget opp hvor alvorlig situasjonen faktisk var. Selvmordet skjedde samme dag som han skulle til samtale hos en ny psykolog ved poliklinikken, som han altfor lenge hadde ventet på. For meg og døtrene våre kom det som lyn fra klar himmel.

Det var aldri i mine tanker at Knut Erik, kjæresten og ­ektemannen min gjennom 26 år, skulle ende med å ta sitt eget liv. Han var, slik jeg oppfattet det, både sterk og trygg, en mann som fikset livet sitt, og hadde det bra med seg selv. Men noe hadde skjedd det ­siste året, særlig de siste tre månedene. Knut Erik hadde en ansvarsfull stilling som utenrikssjef i NRK, en jobb han trivdes svært godt i, men som begynte å tære på kreftene. Han sov dårlig og grublet mye. Da han søkte en ny jobb i NRK som han ikke fikk, gikk det hardt inn på ham. Nederlaget var likevel til å bære, men han var sliten og bestemte seg for å slutte i sjefsjobben.

Han sluttet før påske i 2014, glad for og fornøyd med å ha tatt en beslutning. Andre påskedag reiste han til Oxford fordi han hadde fått et utdanningsstipend på tre måneder fra Fritt Ord. Framtida så lys ut. Det tunge jobbansvaret var borte samtidig som han kunne lære noe nytt.

Men det ble ikke slik jeg ­hadde tenkt. Knut Erik var mentalt sliten, helt på bunnen. Tankekjøret tok helt over, og om natta hendte det at det han kalte «demoner», banket på. Han orket ikke tanken verken på studier eller å begynne som journalist i utenriksavdelingen igjen og angret dypt på at han hadde sagt opp som utenrikssjef. Den feilbeslutningen kvernet i tankene hans dag og natt.

Det ble ei tøff tid. Etter at Knut Erik hadde reist til Oxford, fikk jeg for alvor ­merke hvor krevende det er å være pårørende. Disse erfaringene beskriver jeg i boka Om jeg hadde visst … Historien om et selvmord, som er skrevet sammen med psykolog ­Gudrun Dieserud. Hadde jeg visst det jeg vet nå etter å ha jobbet med boka, er det mye jeg skulle ha gjort annerledes.

Men hva gjør du når ektemannen din plutselig sliter psykisk og ikke er seg selv?

Når Knut Erik klandret seg selv for det uføret han hadde havnet i, ble jeg, derimot, en mester til å minne ham på at han var god og flink, og at han måtte tenke positivt. Jeg forsto selvsagt at han hadde det tøft, men trodde at mine heiarop før eller siden ville hjelpe.

Seint og tidlig tok jeg fram alt jeg hadde av styrke. ­Siden han var i Oxford da plagene ­eskalerte, snakket vi stadig sammen på telefon, og jeg ­mailet, tekstet og oppmuntret ham så godt jeg kunne.

Sommeren 2014:

Knut Erik er utbrent og deprimert, mener fastlegen i Oslo, som har henvist ham videre til psykisk helsevern. Det er juli 2014. Han er tilbake fra Oxford, men ­hjelpen kommer ikke umiddelbart og når vi trenger den. Dager og uker går. Knut Erik har fått antidepressiva og blir mer og mer deprimert. Vi vet at dette er en bivirkning de første par ukene, men siden stemningsleiet hans fortsatt ikke har endret seg, ­føler vi oss utrygge på medisinbruken. Er det virkelig sånn det skal være?

5. august kommer han endelig til Diakonhjemmet sykehus i Oslo, voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, dit fastlegen har sendt oss etter en ny konsultasjon. Jeg skvetter når jeg hører mannen min svare bekreftende på spørsmål om selvmordstanker i inntakssamtalen. Dette er helt nytt for meg og temmelig skremmende. Likevel er jeg ikke redd, men derimot lettet når han like etter får tilbud om plass på akuttavdelingen

Det er en merkelig følelse å forlate mannen sin innelåst på ei avdeling med pasienter som har tyngre problemer enn ham. Men nå har fagfolk tatt over, og jeg kan endelig slappe av. Denne natta sover jeg godt for første gang på veldig lenge. Dagen etter blir han overført til døgnavdelingen etter eget ønske. Han føler seg utilpass, og etter ei natt der sover han hjemme. På hverdagene har han en time med psykolog og sporadisk legetilsyn. Resten av døgnet er han enten alene eller sammen med meg og familien. Likevel føler jeg meg ganske trygg så lenge han blir fulgt opp av fagfolk på Vinderen.

Men ansvaret tynger. Jeg må være sterk og beveger meg i et landskap jeg kan altfor lite om. Knut Erik er alvorlig deprimert. Tre kvarter med terapi fem dager i uka er langt fra nok til å komme seg videre og ut av de mørke tankene. Både han og jeg er ganske sikre på at medisinene han får, ikke virker slik de skal. Kanskje han vil respondere bedre på andre medisiner eller annen terapi som går mer i dybden og ser hele mennesket, kartlegger oppvekst, familieliv – ja, alt som kan ha betydning for om en person kommer seg over kneika eller ikke? Hvordan er selvfølelsen? Er han mer sårbar enn han viser?

På sidelinja

Psykiatrien ble ikke den hjelpeinstansen jeg så sårt trengte. Jeg, som nærmeste pårørende, ble satt på sidelinja. Som voksen mann hadde han ansvar for seg selv, og jeg fikk ikke vite hva som skjedde i behandlingen.

Riktignok var jeg med på et par samtaler med psykologen hans. Var det taushetsplikten som sto i veien for at jeg ikke fikk vite om bekymringene som eksisterte? Hvorfor ­skulle ikke jeg vite at han var lagt inn på grunn av selvmordsrisiko? Og hva ble gjort for å ­minimere den?

Knut Erik ble skrevet ut av døgnenheten ved Vinderen etter eget ønske. Han var utålmodig og mente at han var friskere enn han egentlig var. Av epikrisen jeg leste senere, kom det fram at helsepersonellet ­mente at han egentlig hadde behov for å være der lenger. Men ­siden han selv var bestemt på ikke å være pasient, ønsket de ikke å krenke ham.

Frivillighet står høyt i kurs innenfor psykisk helsevern, det er stort sett en forutsetning for å få hjelp. Men hvorfor ble ikke vi pårørende involvert? Vi vet jo hvor skoen trykker. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg ikke ble involvert mer i behandlingen, og hvorfor jeg ikke ble spurt mer til råds.

Jeg kunne også ha trengt veiledning og fått råd om hvordan jeg skulle forholde meg til situa­sjonen. Mens det sto på som verst, savnet jeg også noen som kunne avlaste meg. Jeg var hjelpeløs samtidig som jeg gjorde alt jeg kunne for å minske smerten og bedre livet hans.

Min strategi var å pushe ­positiv tenkning. I ettertid har jeg skjønt at det legger mer stein til byrden, altså at man føler seg enda mer mislykket.

Utmattende å være på­rørende

I boka vår beskriver vi maktesløsheten som inntreffer når en av våre nærmeste blir utbrent og psykisk syke. Etter råd fra helsepersonellet ved Vinderen gikk jeg på jobb mens Knut Erik var hjemme alene. Var det så lurt? Burde han ikke hatt ­noen som var rundt ham i en så kritisk fase?

Det er utmattende å være pårørende. Det suger kraften ut av deg – mest fordi du ikke vet hva du skal gjøre, og mye fordi det meste du gjør, blir feil. Det er ingen «quick fix» å bli frisk etter en alvorlig depresjon. Det er ikke bare å sende folk hjem uten oppfølgning eller et tilbud fram i tid, slik det var for oss. I motsetning til fastlegen vår, som ga oss sitt mobilnummer, var det ikke mulig å ringe til psykologen og heller ikke til vakthavende lege ­direkte. Det er kanskje f­orståelig, men en slik telefon kan ­være livreddende der og da.

Knut Erik ble overført til ­poliklinikken og skulle ­fortsette terapien der etter at han ble utskrevet fra døgnavdelingen 15. august. Det ­skulle være en smidig overgang med psykologen fra døgnavdelingen til stede i første time. Det skjedde ikke. Da Knut Erik ikke dukket opp til denne ­timen om formiddagen 28. ­august 2014, ble han heller ikke etterlyst eller ringt til. Det kunne ha reddet livet hans. Men det var ikke ­rutine, fikk jeg vite.

Behandlingen sviktet

 I ­ettertid har jeg funnet ut at det var mye som sviktet da Knut Erik trengte hjelp som mest. En mestringsplan fantes ikke, legetilsynet var sporadisk, og medisinbruken, inklusive virkningen av medisinene, ble ikke sjekket slik det skulle ha blitt gjort. I tillegg var psykologen under spesialistutdanning og hadde lite erfaring med det som i handlingsplanen for forebygging av selvmord er betegnet som et vanskelig tilfelle, altså middelaldrende menn med karriere. For Knut Erik var det et stort nederlag å være psykiatrisk pasient. Også det kan ha trigget tanker om selvmord.

Ta oss med!

Sett i lys av det både behandlerne og jeg opplevde som Knut Eriks motstand mot å erkjenne omfanget av de psykiske problemene sine, kan jeg ikke unngå å tenke på at jeg burde ha vært mye mer aktiv i behandlingen hans. Behandlerne beskrev Knut Erik som utilgjengelig, uten at de forsøkte å gå bak fasaden. Hvorfor ble ikke min vurdering av forandringen hans etterspurt? Det var jo jeg og døtrene våre som kjente ham best.

Vi har å gjøre med syke mennesker som ikke evner å ­hjelpe seg selv. Hvorfor ikke da sette alle kluter til? Bruke våre ressurser? Et samarbeid med helsevesenet ville kanskje ha gitt et annet utfall.

For oss er det for seint, men for nye pårørende er det viktig å kreve aktiv deltakelse i behandlingen, særlig ved selvmordsfare. Det forutsetter at behandlerne gjør en mye grundigere selvmordsvurdering – med de pårørende som svært viktige informanter. Hadde jeg blitt tatt med på råd og blitt inkludert i planer og vurderinger av hans psykiske tilstand, kunne vi kanskje sammen ha fått ham over kneika. I stedet sto jeg hjelpeløs på sidelinja og så at han ble dårligere og dårligere.

I kriser må profesjonelle og pårørende stå sammen. For Knut Eriks del var plagene så store at han trengte behandling og oppfølgning langt ­utover det han fikk. Jeg, som pårørende, sto i en jobb som var tyngre enn noe annet jeg har vært borti.

Vi prøvde med gule lapper og skrev «du er god, du er flink», «jippi, vi digger deg». Men lappene var selvsagt langt fra riktig medisin. Det var bare enda et fortvilt forsøk på å ­endre stemningsleiet til vår kjære, en ektemann og far som alltid hadde humoren på lur. Nå var alt annerledes der han travet rundt i huset, trist til sinns. Det ante oss at det ville ta tid å mestre livet igjen, lang tid. Men aldri falt det oss inn at han ikke lenger orket å bære de mørke tankene. Personer som sliter, trenger profesjonell hjelp med sine destruktive tanker. Vi i ­familien ble pålagt et altfor stort ansvar og kom til kort.