Som samfunn trenger vi de pårørende, og de trenger oss. Situasjonen i dag er at ingen har et formelt ansvar for å formidle kunnskap eller støtte pårørendes innsats, verken i helseforetakene eller i kommunene.

Er oppgavedeling selve løsningen, og den eneste løsningen? Nei. Men det er en av brikkene i puslespillet vi må legge for å sørge for nok kvalifisert personell i helsetjenestene.

At sjukepleiarar er høgkompetent personell og at mange har spesialisert seg innan sitt felt, kan det ikkje vere tvil om.

Det er nødvendig å stå imot en arbeidsgiver som gjennom sin håndtering av tariffoppgjøret, bryter med det den norske modellen representerer. 

Vi må basere våre holdninger og handlinger på forskning, erfaringsbasert kompetanse, brukerkunnskap og etiske verdier. Slik kan vi skape et samfunn basert på respekt og likeverd.

Flere tiltak vurderes for å øke rekrutteringen til sykepleieryrket. Å senke kravene er ett av dem, men vil det gi den effekten vi sårt trenger? Kanskje det er dags å diskutere lønn under utdanning av sykepleiere? 

Sykehjemmet hadde ansvaret for å ivareta min mors sikkerhet. Det klarte de ikke. 

Det ensidige søkelyset på teori har ført til et komplisert fagspråk og en undervisning som oppleves fjern fra den praktiske virkeligheten.

Oppgavedeling skal bidra til å løse utfordringer med å rekruttere helsepersonell med nødvendig kompetanse. Men sykepleiermangelen kan ikke alene løses på denne måten.

Pårørende omtales stadig som «ressurser» når det er snakk om oppgavedeling. Men det er ikke de pårørende som skal redde helsevesenet.

Jeg håper at de som er bekymret for at ungdom kan bli påvirket av kjønnsidentitetsforvirring gjennom Tiktok, tar seg tid til å lytte til våre erfaringer og perspektiver.

Noe er alvorlig galt når sju av ti sykepleiere mener de bruker stadig mer tid på oppgaver andre kan gjøre like bra. Vestre, tar du ballen?

Ledelsen ved Oslo universitetssykehus har vedtatt nye omorganiseringer. I stedet for å styrke barneintensivseksjonen på Ullevål velger de å gjøre barn til kasteballer i en oppsplittet sykehusstruktur.

Mangel på tidlig innsats ved smertetilstander, gjør at smertepasientene blir sett på som en håpløs og behandlingsresistent gruppe. Det fører til fordommer mot smertepasienter og påvirker hjelpen som tilbys.

På Tiktok og YouTube florerer det av videoer av kjønnsforvirret ungdom. Disse videoene er med på å skape et glansbilde av det å skifte kjønn, og de oppmuntrer til å stille spørsmål ved vår identitet. Dette har skapt en smitteeffekt som mange med meg, mener er usunn. 

Ap/LO-samrøret er akkurat no verre enn på lang tid. På kort sikt er det sjukepleiarane, politifolka og andre høgt utdanna grupper i offentleg sektor det går ut over. I neste omgang går det ut over alle oss andre også.

Det er flere gode eksempler på hvordan god oppgavedeling fører til bedre resultater og blant annet gjør at sykepleiere får bedre tid til å gjøre det de er utdannet til.

Å være pårørende føles som å dra til et land med et helt annet språk, uten noen hjelpemidler. Du må bare finne ut av alt selv.

Når medisinske roboter entrer det medisinske univers, vil også våre moralske normer og regler tilpasses denne utviklingen.

Å si at opioider ikke skal gis til noen med langvarige smerter, blir som å sammenlikne skrubbsår med kraniebrudd.

Hvert enkelt hoftebrudd anslås å koste samfunnet 500 000 kroner i tillegg til de lidelse som påføres den enkelte. Vi sykepleiere har muligheten til å redusere antallet fall blant eldre.

Erfaringen fra helsestasjonen er at hvis en helsesykepleier spør foreldrene direkte om voldsbruk i hjemmet, så vil foreldrene nekte for det, selv om det da kan være usant.

Alle i helsevesenet kjenner nok på at mye tid går med til rent papirarbeid. Stjeler dette arbeidet verdifull tid sammen med pasientene? De fleste av oss er nok enig i svaret her. 

Studentperspektivet blir ikke sett i den pågående streiken. Vi risikerer å ikke få avlagt eksamen og skaffe oss 180 studiepoeng.